Eldre, syke kvinner ønsker fortsatt ansvar i hjemmet

‒ Et av mine hovedfunn er at kvinnene ønsket å opprettholde kontrollen i livet selv om de er syke og pleietrengende, sier Katrine Staats.

Hun har nylig disputert med doktoravhandling om eldre kvinner med uhelbredelig kreft som bor hjemme.

‒ De ville bestemme over eget liv i alle stadier av sykdommen, også ved livets slutt.

Har fortsatt ansvar for hjemmet

For mange av kvinnene Staats intervjuet har hjemmet vært en viktig arena i deres voksne liv.

‒ Mange har vært hjemmeværende gjennom livet. De har hatt en husmorsrolle og en omsorgsrolle som det var viktig for dem å opprettholde selv om de ble syke.

Staats intervjuet 13 kvinner som alle var over 65 år gamle. Ifølge Staats viser tidligere forskning at det forventes at kvinnene skal være omsorgspersoner for andre familiemedlemmer selv om de er syke selv. 

‒ Forventningene i samfunnet, særlig i eldre generasjoner, er at kvinner har mer ansvar for hus og hjem.

‒ Det kan være en belastning for kvinnene som selv har behov for omsorg og pleie.

Mange av kvinnene Staats snakket med ville likevel gjerne fortsette å ha ansvar for hjemmet.

‒ Det var en sorg for dem å ikke kunne lage middag eller se andre ta over de verdifulle rollene de alltid har hatt.

Staats tror det henger sammen med at i eldre generasjoner var det stort sett mennene som jobbet mest. Når de trer ut av arbeidslivet trer de inn i pensjonisttilværelsen.

‒ Det en veldig konkret og synlig alderdom. Mens for kvinner som har vært hjemmeværende er det litt mer diffust og uavgrenset. De fortsetter å arbeide hjemme.

Må bevare verdigheten

Kvinnenes rolle gjennom livet er viktig for helsepersonell å være klar over, mener Staats.

‒ Disse kvinnene har med seg bagasje. Jeg var opptatt av livsløpsperspektivet, altså roller de har hatt i sine liv. Det er viktig for helsepersonell å være klar over disse rollene når de gir omsorg til denne pasientgruppen.

Hun har, i tillegg til kvinnene selv, intervjuet helsepersonell og pårørende til eldre kvinner med uhelbredelig kreft.

De ville bestemme over eget liv i alle stadier av sykdommen, også ved livets slutt.

‒ Alle intervjuene handlet om hva som hemmet eller fremmet eldre kvinners verdighet, sett fra hver av de tre gruppenes perspektiv.

Verdighet er et sentralt tema i avhandlingen. Alle mennesker har en verdighet i kraft av å være menneske, altså en absolutt verdighet, forklarer Staats. I tillegg har man en relativ verdighet, som kan krenkes og ødelegges i relasjon med andre – blant annet i møte med helsepersonell.

‒ Verdighet i denne sammenhengen handler om å gi kvinnene kontroll, egenverd, regi og håp. Alle disse er kilder til å bevare verdigheten ved slutten av livet.

Kunnskap om kjønnsroller

Staats mener det er viktig at helsepersonell har respekt for at alle har en iboende verdighet, uavhengig av kjønn. Kunnskap om kjønnsroller kan også gi en forståelse for hva som bidrar til verdighet hos kvinner, i dette tilfellet eldre kvinner.

‒ Kvinner blir eldre enn menn og det er langt flere eldre kvinner enn menn.

Alle intervjuene handlet om hva som hemmet eller fremmet eldre kvinners verdighet.

I aldersgruppen 85 år og oppover er det nesten dobbelt så mange kvinner som menn. Menn gifter seg også i større grad enn kvinner på nytt når de blir enkemenn.

Mange kvinner har derfor behov for å snakke med helsepersonell når de kommer hjem til dem.

‒ Kvinnene jeg intervjuet syntes det var viktig at noen hadde tid til å snakke med dem og høre deres livshistorier. De trenger å fortelle om livet sitt, de er ensomme og har ikke mange å snakke med.

Håp gir drivkraft

Å bli sett som et individ og å ha noen som har tid til å snakke om livet, bekymringer og sykdom, er viktig for å bevare verdigheten.

‒ Noen opplevde krenkelser i relasjoner med helsepersonell, men også i systemet generelt. De følte at effektivitet trumfet tid og ressurser til den enkelte, og at helsepersonell ikke hadde tid til å hjelpe dem.

Alle Staats intervjuet hadde eksempler på episoder der verdigheten til kreftsyke kvinner ble krenket.

‒ Det kan handle om at pasientene føler seg avskrevet når de ikke fikk mer behandling, eller at de erfarte fravær av omsorg.

Et annet viktig funn i doktoravhandlingen er at håp gir drivkraft og mening og er viktig for kvinnene.

‒ Dette håpet endret seg i løpet av sykdommen. For eksempel kunne de på tidlige stadier håpe at det skulle komme ny behandling, sier Staats.

‒ De som var nærmere livets slutt håpet på gode relasjoner, gode dager med familien, men også håp om å finne kraften til å dø med verdighet.

Fastleger som ikke vil snakke om døden

‒ Noen av kvinnene hadde også for eksempel opplevd at legen ikke hadde satt seg inn i sykdomshistorien når de kom til legetime, eller når legen kom hjem til dem.

Fastlegene kunne også være ukomfortable med å snakke om døden og unngikk temaet, selv om pasienten ga uttrykk for, og hadde behov for å snakke om det. Det kan være krenkende, forklarer Staats.

Noen opplevde krenkelser i relasjoner med helsepersonell, men også i systemet generelt.

I intervjuene med helsepersonell kom det frem at noen fastleger ikke følte de hadde nok erfaring eller kunnskap til å snakke om døden. Mange gjorde dette svært sjeldent.

Kvinnene hadde også ifølge Staats opplevd direkte krenkelser i hjemmet, med hjemmesykepleiere som nærmest røsket dem ut av sengen.

‒ Da mangler pleierne den varheten og den genuine interessen for andre helsepersonell bør ha, og pasienten kan oppleve å bli innvadert i sitt eget hjem.

Hun trekker også frem et eksempel om en eldre kvinne som måtte vente flere timer på drosje når hun skulle hjem fra sykehuset, fordi hun måtte vente på den billigste. En slik opplevelse er svært belastende når man er sterkt preget av sykdom og behandling.

Vil ha kjønnsperspektiver i utdanningen

Staats mener det er viktig å snakke om verdighet i helseprofesjonsutdanningene, men også at man inkluderer dette i nasjonale føringer for å opprettholde pasienters verdighet.

‒ Man bør også få inn kjønnsperspektivet i flere helseprofesjonsutdanninger, da dette er mangelfullt. Og man bør knytte verdighet sammen med kjønn.

På nasjonalt plan trekkes verdighet frem som et viktig begrep og et mål for fremtidig pleie og omsorg. Men det må komme midler og ressurser på kommunenivå og til den enkelte pasient for å realisere disse overordnede målene, påpeker Staats. Hun synes helsepersonell burde få satt av tid til å reflektere rundt etiske spørsmål, og særlig verdighet og omsorg ved livets slutt.

Å ta seg tid til den enkelte er en omsorgsform som ikke passer inn i effektivitetstankegangen i helsevesenet.

‒ Uavhengig av kjønn må helsepersonell se enkeltmennesket og ha interesse for det levde livet til den enkelte.

Det er vanskelig i en helsesektor som er presset på ressurser og tidsbruk, mener Staats.

‒ Å ta seg tid til den enkelte er en omsorgsform som ikke passer inn i effektivitetstankegangen i helsevesenet.

Det kan komme opptil 30 forskjellige pleiere hjem til pasientene i løpet av en uke. Det er en praksis flere av kvinnene og pårørende Staats har intervjuet reagerte på. 

‒ Det sier seg selv at det gjør noe med kontinuiteten i pleien og hvilke relasjoner pasient og helsepersonell får mulighet til å skape, sier hun.

‒ I noen kommuner har man satt sammen faste team som jobber med én pasient. Det er et konkret grep som kan fremme verdigheten ved livets slutt.

Grunnleggende å bli møtt som et menneske

Linda Rykkje er førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole og forsker blant annet på omsorgsvitenskap, eldreomsorg og verdighet.

Rykkje mener at for å bevare verdighet hos syke eldre mennesker kan man ikke behandle pasienter som en «ting», en case eller en sykdom.

‒ Det grunnleggende i omsorgen er at alle ønsker å bli møtt som et menneske.

Pasientene vil bli lyttet til og møte helsepersonell som har tid til dem og ser dem som enkeltindivid, forklarer Rykkje.

‒ Dette bevarer verdighet uansett pasientens alder.

Hun mener det spesielle med eldreomsorgen er at den er underfinansiert, og at det ikke er nok helsepersonell til å pleie stadig flere eldre mennesker. I hjemmebaserte tjenester får personalet kortere og kortere tid, og det merker pasientene. 

‒ Enkelte ønsker å ha noen å snakke med ved livets slutt, om situasjonen de er i eller hva som skjer etter døden.

Det er blant de oppgavene som blir oversett, og blant det man i sykepleien kaller «missing care», ifølge Rykkje.

‒ Sykepleierne ser gjerne at pasienten trenger mer tid til å snakke, men det blir prioritert vekk på grunn av tidspress.

Kjønnsrollene endrer seg i løpet av livet

Rykkje mener verdighet handler om hvert enkelt individ, og ikke så mye om kjønn.

‒ I eldreomsorgen skal man ha personsentrert omsorg som er skreddersydd til den enkelte. Da er verdighet noe universelt og menneskelig, og kjønn blir underordnet.

Hun påpeker at det er et spenn i alderen på kvinnene Staats har forsket på.

‒ Det er stor forskjell på å være 66 og å være 83. Jeg tror de svarer veldig forskjellig i et kjønnsperspektiv, basert på at samfunnet stadig utvikles og roller endres.

Det grunnleggende i omsorgen er at alle ønsker å bli møtt som et menneske.

Rykkje holder på med et forskningsprosjekt om eldres livshistorier hvor hun har samlet intervjuer av 60 eldre der hovedvekten er over 80 år.

‒ I disse historiene ser jeg at menn og kvinners livshistorier er veldig forskjellige i perioder av livet, særlig i voksen alder, når de får barn eller er i arbeid.

‒ Mennene forteller oftere at de har vært sammenhengende i arbeid, mens kvinnene har vært mer hjemme. Men om barndom og alderdom svarer de ganske likt.

Større kjønnsforskjeller blant pårørende

I forskning på pårørende blir kjønnsforskjellene tydeligere, påpeker Rykkje.

‒ Det er ofte mye større forventninger til kvinnelige pårørende enn til mannlige. Menn som tar vare på konene sine får en klapp på skulderen, mens koner som tar vare på menn ikke får den samme rosen.

Det er ofte mye større forventninger til kvinnelige pårørende enn til mannlige.

Hun har likevel sett at menn i like stor grad evner å være omsorgspersoner i forskningen på menn som tar vare på en demenssyk kone.

‒ Mennene tok på seg omsorgsansvar som kvinnene pleide å ha. Da klarte de også fint å være omsorgspersoner. Jeg tror derfor kjønnsforskjellene hos eldre handler mer om tradisjoner enn om kjønn i seg selv.