– Irland har en dramatisk historie preget av voldsomme verdikonflikter mellom religiøse institusjoner og sekulære krefter, sier Eirik Vatnøy, førsteamanuensis i retorikk ved Universitetet i Oslo.
Han har skrevet en artikkel om «Justice for Magdalenes»-bevegelsen, som skapte blest i Irland mellom 2009 og 2013. Kampanjen ble utkjempet på vegne av irske kvinner som i en årrekke hadde blitt hold innesperret i katolske vaskerier drevet av nonner.
– Vaskeriene het Magdalene Laundries, og var steder der unge kvinner, og særlig unge kvinner fra arbeiderklassen, ble sendt til tvangsarbeid, sier Vatnøy.
Han forklarer at vaskeriene var oppkalt etter bibelskikkelsen Maria Magdalena, som for mange katolikker er symbolet på en «fallen kvinne».
Opptatt av anerkjennelsesretorikk
De overlevende har siden krevd økonomisk oppreisning og anerkjennelse for sin versjon av det som foregikk på vaskeriene, sier Vatnøy.
– En kamp for anerkjennelse er drevet av et ønske om at andre skal se deg slik du ser deg selv, sier retorikeren.
Han er opptatt av det man i faget kaller anerkjennelsesretorikk:
– Hvordan vi snakker om oss selv, og ikke minst de ordene vi bruker, bidrar til å endre samfunnet rundt oss. Etter en mer eller mindre vellykket anerkjennelseskamp, vil også fellesskapets identitet bli endret, sier han.
For å tydeliggjøre hvor viktig språket er, viser Vatnøy til retorikken som ble ført frem av Justice for Magdalene.
– Opplevelsene med tvangsarbeid og undertrykkelse har gjort at flere av kvinnene har levd i skam og stillhet. Dermed har de kanskje ikke fått en «offer»-identitet.
Begrepsbruk er viktig, sier Vatnøy, som forklarer at mange rettighetskamper handler om å definere en identitet ikke bare til å leve med, men som dessuten oppleves som positiv.
Det er her begrepet om «overlevende», eller survivors, kommer inn.
– Benevnelsen overlevende har allerede vært brukt i land som USA om personer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep fordi det har mer positive konnotasjoner enn «offer».
Denne ordbruken representerer ifølge Vatnøy en dreining fra en skjult offeridentitet til å også bli et tidsvitne:
– Ved å kalle ofrene for vaskeriene for «overlevende», ønsker man å understreke at kvinnenes erfaringer er verdifulle i kraft av deres status som historiske vitner.
Rettsløshet i religiøse institusjoner
Ved å kreve anerkjennelse og økonomisk oppreisning, er Justice for Magdalenes-kampanjen del av den politiske oppvasken som har preget irsk offentlighet de siste tiårene.
I artikkelen viser Vatnøy til en lang tradisjon i Irland hvor religiøse institusjoner i stor grad har fått operere utenfor statens kontroll.
Dette har ført til flere tragiske utfall, sier han.
– I ettertid har man for eksempel avdekket spedbarnkirkegårder, og barnehjem for hvor unger født utenfor ekteskapet har levd under svært dårlige forhold.
Ofrene vil ha offentlig unnskyldning fra staten.
At institusjonene fikk holde på som de ville, skapte ifølge Vatnøy en ramme der særlig mange kvinner og barn egentlig var ganske rettighetsløse.
– Det er det man i dag har kalt «the hidden Irland». Det er denne historien man i de siste årene har forsøkt å føre frem i lyset.
Selvransakelsen har kommet i forlengelsen av en langvarig moderniseringsprosess. I takt med at den politiske styringen i landet har blitt sekularisert, har også lovgivningen gått i liberal retning siden 1990-tallet.
Homoseksualitet ble først avkriminalisert i 1993, og fra 1995 ble også skilsmisse tillatt.
– Men det var ikke før 2015 at homofilt ekteskap ble innført, og abort var ulovlig frem til 2018.
Tukthus for «falne kvinner»
Liberaliseringen på 1990-tallet ga også dødsstøtet til Magdalene Laundries, som siden 1700-tallet fikk fungere som tukthus for «syndige» arbeiderklassekvinner.
Selv om vaskeriene hadde sin mest aktive periode mellom 1920 og 1960, ble de siste kvinnene sendt hjem først i 1996.
– Noen av kvinnene hadde en dom over seg som gjorde at de ble internert, mens andre ble kanskje forvist til vaskeriene av sin egen familie.
I ettertid har man avdekket at flere av kvinnene ble holdt fanget på institusjonene.
– De fikk ikke gå på skole, og har hatt en dobbel byrde av skam og tvangsarbeid. Flere av kvinnene har også opplevd andre overgrep, for eksempel at barn har blitt tatt fra dem og tvangsadoptert til utlandet, typisk til USA, forteller Vatnøy.
Den katolske kirken som drev vaskeriene tok ikke selvkritikk etter nedstengningen.
– I stedet har de holdt fast ved at vaskeriene var steder hvor man skulle ta vare på kvinner som hadde syndet, og redde dem fra evig fortapelse. For eksempel ved å plukke opp prostituerte og unge kvinner som hadde «havna i uløkka», og bragt skam på familien sin.
Den katolske kirken har også tilbakeholdt dokumentasjon.
– Dermed vet man ikke så mye om hvordan forholdene egentlig var på institusjonene.
Basert på vitneerklæringer vet vi likevel at mange av kvinnene har levd under grove forhold, sier Vatnøy.
Staten medvirket til overgrep
– I dag lever det fremdeles kvinner som har levd i fangenskap i vaskeriene. Mange av dem ønsket oppreisning før de døde, sier Vatnøy.
Noe av det som utløste Justice for Magdalenes-kampanjen var en rapport fra 2009 utarbeidet av en såkalt sannhetskommisjon.
Rapporten avdekket flere tilfeller av overgrep på katolske institusjoner mot særlig mange barn og kvinner.
– Samtidig sa den ingenting om det som hadde foregått på Magdalene Laundries, som enten hadde blitt glemt eller utelatt.
Dermed krevde ofrene at man også måtte avdekke forholdene på vaskeriene, og pålegge myndighetene et ansvar for krenkelsen de innsatte hadde blitt utsatt for.
– Fordi vaskeriene i praksis fungerte som straffeinstitusjoner, hadde staten et juridisk ansvar for å sikre at den daglige driften var lovmessig.
Under rettsprosessen kom det også frem at staten hadde samarbeidet med institusjonene, for eksempel ved å eskortere straffedømte kvinner til vaskeriene.
– Ofrene vil ha offentlig unnskyldning fra staten, delvis i form av økonomisk erstatning.
En unnskyldningskultur?
– Offisielle unnskyldninger har blitt mer vanlige de siste årene, sier professor i retorikk ved København Universitet, Lisa Villadsen.
Hun forteller at det siden 1990-tallet har vært en markant stigning i offisielle unnskyldninger internasjonalt, og leser dette som en sen reaksjon på FNs menneskerettighetserklæring vedtatt i 1948.
– Den formulerte et grunnlag for hvordan mennesker har krav på å bli behandlet. Dette ble et fundament som rettighetsbevegelser og andre aktivister kan bygge opp en sak rundt.
Stigningen skjer i takt med andre utviklinger i samfunnet hvor man er stadig mer opptatt av minoriteters plass og muligheter, mener Villadsen.
– De første offisielle unnskyldningene hadde mye å gjøre med kolonialisme, og kom ut av en postkolonialistisk tankegang.
– I den siste tiden har det vært mer fokus på lokale minoriteter, som kvener og samer, og andre minoriteter som personer med funksjonsnedsettelser.
Fem krav til en god unnskyldning
Hva kjennetegner så en god offisiell unnskyldning?
Ifølge Villadsen kan man snakke om minst fem betingelser som bør være for plass når man skal si unnskyld.
Det første er at man skal være konkret.
– Man skal ikke si «det som har skjedd», «alt det fæle», men være så spesifikk som mulig når man beskriver hva overgrepet består i.
Det andre er at man skal si unnskyld, og ikke beklage.
– Når man beklager seg, uttrykker man først og fremst sympati og medfølelse med den andre. Sier man derimot unnskyld, ligger det i det ordet at man faktisk tar ansvaret på seg.
Punkt nummer tre handler om å uttrykke forståelse for hvorfor det man har gjort var galt.
– Det dreier seg med andre ord om å definere hvilken moralsk norm eller sosial kontrakt man har brutt. Når vi snakker om offisielle unnskyldninger kan det for eksempel være tale om rasisme eller kjønnsdiskriminering.
Dette henger sammen med det fjerde punktet, hvor den som unnskylder seg skal begrunne hvorfor ugjerningen ikke vil skje igjen, sier Villadsen.
– Har man for eksempel innsett at man har oppført seg rasistisk, er det relevant å fortelle offeret hvordan man vil sørge for å bli klokere og for eksempel lære mer om inklusive praksiser.
En femte ting man kan gjøre for at en unnskyldning skal være god, er å tilby en eller annen form for kompensasjon.
– Den er litt tricky, fordi det kommer mye an på situasjonen.
– Hvis jeg for eksempel mister noens sykkel, vil ikke eieren være tilfreds med en enkel unnskyldning. Da vil eieren ha en ny sykkel. Men når vi snakker om mennesker som har blitt dårlig behandlet over lang tid, er det mindre åpenbart hva kompensasjonen bør være. Da vet vi at ofrene stiller seg veldig forskjellig.
For noen er den symbolske verdien av unnskyldningen det avgjørende, mens andre har bruk for en form for materiell erstatning, sier Villadsen.
Når det kommer til å definere den perfekte unnskyldningen, har hun enda et råd på lager:
– La unnskyldningen være basert på dialog med ofrene. Det vil si å faktisk lytte til ofrenes opplevelse og unnskylde for det som er relevant for dem.
Villadsen presiserer at dette rådet er særlig aktuelt når unnskyldningen er av en offisiell karakter, og avstanden mellom konfliktpartene er større.
– I private sammenhenger har vi ofte mer kontekst, noe som gir oss et mer presist inntrykk av hva offeret vil anse som «krenkelsen».
– Uansett er det alltid godt å snakke sammen, tilføyer hun.
Norske staten unnskylder
– Den Norske staten har gitt flere offisielle unnskyldninger, blant annet til jødene etter andre verdenskrig, og ovenfor vår samiske urbefolkning, sier Eirik Vatnøy.
Som i Irland, nedsatte Stortinget i 2019 en sannhetskommisjon for å granske fornorskningspolitikk og urett begått ovenfor samer, kvener og norskfinner. Rapporten skal være klar innen 1. juni 2023.
Det handler om å avdekke og sette ord på de krenkelsene som ligger i kjernen av norsk historie.
Slik Vatnøy påpeker, involverer samenes rettighetskamp mange konkrete politiske interesser og ønsker, ikke minst knyttet til reindriftsnæringen. Samtidig står kravet om sosial anerkjennelse helt sentralt for deres rettighetskamp, mener han.
– Det handler om å avdekke og sette ord på de krenkelsene som ligger i kjernen av norsk historie.
Det er ved å bearbeide denne historien og ta inn over oss ofrenes perspektiver at man finner forløsning, mener han.
Som de overlevende i Magdalene Laundries-saken, tar ikke samene til takke med en identitet de kan «leve med»:
– Det er ikke nok å erklære den samiske identiteten som likeverdig den norske, og at samene skal ha de samme rettighetene. I denne sammenhengen går kravet om anerkjennelse ut på at staten må vise at samene dessuten er et positivt bidrag til det norske fellesskapet.
