‒ Kvinner hadde tilgang på økonomiske midler tidligere også, men det som skjedde med landsloven var at man fikk stadfestet kvinners rett på arv etter foreldre, sier historiker Randi Bjørshol Wærdahl.
‒ Dette hadde nok størst betydning for de med mest ressurser. Det er et veldig klart klasseperspektiv i alt som har med middelalderen å gjøre.
Da Magnus Lagabøtes landslov ble vedtatt i 1274, var det første gang Norge fikk en lov som gjaldt for hele landet. Dette markeres i år ved Nasjonalbiblioteket. Nylig avholdt de arrangementet «Kvinners makt i mellomalderen». Wærdahl deltok i panelsamtalen sammen med historiker Miriam Tveit og arkeolog Unn Pedersen.
Tidligere praksis
Kvinner som hadde utsikt til å arve eiendom, den viktigste kapitalen i middelalderen, fikk nå altså stadfestet det med lov. Dette gjaldt også hvis de hadde brødre, skjønt en bror ville ha krav på dobbelt så mye. Wærdahl forklarer at dette godt kan bygge på en praksis som allerede fantes, men først nå ble lovfestet.
‒ Hvis du levde i 1100, var det i deler av landet slik at hvis du ikke hadde brødre, arvet du alt, sier hun.
‒ Da fikk du en veldig spesiell status og posisjon i samfunnet. I Norden har man funnet mange runesteiner som tydelig viser at kvinner kunne få tilgang på ganske mye eiendom. Sverige har mange slike runesteiner, og de strekker seg helt tilbake i vikingtiden.
Hvis kvinner skulle utøve politisk makt, foregikk det ofte indirekte ved at man påvirket mennene i sin krets.
Wærdahl understreker at kildematerialet fra vikingtiden og opp til 1200-tallet hovedsakelig er sagalitteratur. De påberoper seg å forklare hvordan samfunnet var i praksis, selv om de ofte er skrevet opp mot flere hundre år etter at hendelse skal ha funnet sted. Det gjør forskningen utfordrende. Derfor henter man også inn informasjon fra arkeologiske funn.
Den store forskjellen fra 1274 og videre, er at vi har et større skriftlig kildemateriale, som lovtekster og juridiske avtaler, såkalt diplommateriale. Det gjør det lettere å få et bilde av hvordan kvinners rolle i samfunnet endret seg.
‒ Allerede noen tiår etter at landsloven kom, altså tidlig 1300-tall, skjer det endringer i forbindelse med kvinner og eiendom, og deres tilgang til økonomiske ressurser, sier Wærdahl.
‒ For eksempel begynte man å legge vekt på at kvinner som ble enker, skulle ha bedre muligheter til å sitte på ressursene til seg og ektemannen. Man blir altså mer opptatt av ekteparet og kjernefamilien.
Ekteskapet som ideal
Førsteamanuensis Karoline Kjesrud ved Kulturhistorisk museum mener landsloven i stor grad formaliserte eksisterende strømninger i samfunnet. Ikke minst ved at den understreket ordets betydning og bøkenes rolle.
‒ Skriftkulturen spiller en viktig rolle i middelalderen, sier hun.
‒ Landsloven var med på å standardisere en del praksis, som handel og bøter, gjennom skriftfesting. Det er en tendens i tiden at man lovfester praksis. Det skjedde en del endringer, men det er ikke nødvendigvis loven som fremkalte dem. Kanskje skjedde de uavhengig av den.
Noen år før landsloven kom den andre Tronfølgeloven, som igjen presiserer dronningens rolle ved å fremheve kongens ektefødte sønn som rettmessig arvtaker til tronen. Denne presiseringen skjedde første gang i 1163, og er en indikasjon på betydningen av kvinnens rolle i ekteskapet, mener Kjesrud.
‒ Det blir en ny bevissthet rundt kvinnens rolle i ekteskapet, sier hun.
‒ Da Magnus Lagabøte giftet seg med Ingeborg Eriksdatter i 1261, var det et stort gilde som varte over tre dager og hvor gjester fra fjern og nær ble invitert. Etter bryllupsfesten ble Magnus og Ingeborg kronet til konge og dronning. Kroningen av Ingeborg som dronning er den første kjente skriftlige beskrivelsen av kroningen av en dronning.
‒ Med presiseringen av arveretten til den ektefødte, fremheves kvinnens rolle i ekteskapet. Dette kan vi blant annet se i ridderlitteraturen, hvor prinsesser og dronninger har aktive roller på lik linje med menn, men ofte på andre arenaer. Vi ser også at de har hatt innflytelse i samfunnet, blant annet innenfor mote, språk og religion.
Makt som unntak
Hvorvidt landsloven gir oss korrekt informasjon om alt som skjedde i samfunnet er usikkert. Blant annet kan tidligere forskning ha undervurdert hvilken maktposisjon kvinner kunne besitte, mener Randi Bjørshol Wærdahl.
‒ Loven gir et idealisert bilde av hvordan ting skulle være, men i praksis var det mange unntak, sier hun.
‒ Hvis man leser sagaene, så ser vi at kvinner kunne ha tilgang på mye jordeiendom. Og vi vet fra alle samfunn at økonomiske ressurser i seg selv er en maktfaktor. Politisk makt reguleres ikke av lov på samme måte, og det er klart at det er en sammenheng mellom god økonomi og politisk makt.
Militær og politisk makt var menns arena i middelalderen. Selv om det finnes enkelte unntak, var dette i hovedsak praksis. Wærdahl understreker at unntakene igjen befant seg i det øverste økonomiske sjiktet.
‒ Hvis kvinner skulle utøve politisk makt, foregikk det ofte indirekte ved at man påvirket mennene i sin krets, forteller hun.
‒ Det finnes noen få unntak. For eksempel kunne kvinner være stedfortreder for mennene sine, og man kunne havne i en situasjon hvor borgen du bodde på ble angrepet. Da måtte man jo organisere forsvaret selv, som den gifte kvinnen i hjemmet. Man har flere eksempler på at dette har skjedd. Kvinnen var den nærmeste stedfortrederen til mannen, siden han stolte på henne.
Elitekultur
Økonomisk ansvar kunne også tilfalle kvinner hvis mannen for eksempel var på reise eller i krig. I Norge gjaldt dette særlig fiskeri og jordbruk, men også organisering av politiske aktiviteter.
‒ Men det er viktig å huske at det var veldig sjelden kvinner kunne ha en formell maktposisjon, sier Wærdahl.
Hvis kvinnene hadde store ressurser, var det mange som så med grådige øyne på dem.
‒ Hvis det skjedde, var det enken til en mann som hadde hatt den posisjonen, og det var kun i de aller mektigste familiene i Danmark, Norge og Sverige. Dette er absolutt unntak. Det vi ser av regulering av politikk, og sosiale og etiske normer fra samtiden, er at dette er arenaer som er forbeholdt menn i utgangspunktet.
Wærdahl understreker at det her er snakk om politikk på et høyt plan, og at den var forbeholdt en elite:
‒ Så det var også veldig få menn som deltok i politikken. De fleste menn måtte virke gjennom uformelle kanaler inn mot makteliten, hvis man ville få besluttet noe. Så det handler om kjønn, men det handler også om andre strukturer i middelaldersamfunnet.
Enker fikk myndighet
Ifølge loven, skulle husholdets overhode være en mann. Allikevel ser man ifølge Wærdahl at mann og kone nærmest opptrådte som partnere, med hver sine ansvarsområder. I byer hvor man drev med handel, var for eksempel kvinnene ofte dypt involvert.
‒ Vi ser også at kona kunne overta posisjoner når mannen dør, sier Wærdahl
‒ I henhold til loven hadde enka mye større myndighet, på likere linje med den menn hadde. Så enkestatusen gjorde at du hadde flere rettigheter, som å rå over din og barnas økonomiske ressurser. Du kunne i utgangspunktet gifte deg igjen med den du ville, selv om familien skulle ha noe å si. Det var altså noe helt annet å være enke enn å være gift kvinne.
Men i praksis var det slik at særlig de yngre enkene hadde en tendens til å gifte seg igjen ganske kjapt, forteller Wærdahl.
‒ Hvis kvinnene hadde store ressurser, var det mange som så med grådige øyne på dem. Det er tydelig at man giftet seg på nytt, med mindre man hadde en far, onkel eller bror som kunne bistå, sier hun.
‒ Så har man jo også eksempler på kvinner som ble enke ganske tidlig og levde livet ut alene, og styrte økonomien sin uten store problemer. Vi kjenner ihvertfall til tre‒fire tilfeller fra Norge. Men man har hovedsakelig kun studert aristokrati og adel, det er der vi har mest kildemateriale på enkeltpersoner.
Økonomiske begrensninger
En annen følge av landsloven, samt den såkalte «kjøpebolken» i byloven, var at det ble lagt begrensninger på hvor mye penger en gift kvinne kunne handle og kjøpe for. Det var begrenset ned til et beløp på noen øre.
‒ Dette er jo et veldig patriarkalsk samfunn, sier Wærdahl.
‒ Vi ser det på loven og begrensningene den legger på gifte kvinner. Men hvis du bodde i by, var det ikke helt det samme. Man antar at det hadde med at man drev med handel og annen type virksomhet enn på landsbygda, noe som gjorde at man måtte være smidige. Litt av drivkraften bak urbaniseringen i middelalderen var at «byluft gjør fri». Man kom unna en del normer som hørte jordbrukssamfunnet til.
Kilder viser også at de økonomiske begrensningene ikke var like reelle utover i middelalderen. Undersøkelser som er gjort av kvinner som kjøper og handler jord i middelalderen, viser at de stod langt friere til å kjøpe og selge etter noen år, forteller Wærdahl.
‒ Økonomien utviklet seg, og man tenkte praktisk, sier hun.
‒ Da lot det seg ikke gjøre å begrense alle muligheter for kvinner. Vi finner ikke brevkilder på at en mann har blitt dømt til å nullstille et kjøp gjort av kona. Vi henger oss opp i en del slike begrensninger, fordi det for oss virker veldig fremmed. Men i realiteten hadde de en mer praktisk tilnærming til det.
‒ Og begrensningene var kanskje enda større på 1800-tallet. Det går ikke alltid framover i historien.
Utroskap på kvinnens ære
Hvis en mann var utro, eller bedrev «hor», i middelalderen, var det kvinnen som ble straffet etter landsloven. Den underliggende tanken var at kvinner skulle passe på æren sin. På den annen side var det tilsynelatende ikke like farlig hvis mennene var utro.
‒ Vi vet jo for eksempel at Bergen var full av prostituerte, sier Wærdahl.
‒ Men for en gift kvinne, eller en umyndig kvinne under farens vergemål, kunne dette få store konsekvenser. Der ser man tydelig holdningene og normene i samfunnet. Det var viktig å ha kontroll på kvinnen i forbindelse med ekteskap.
Man må anta at de fleste vanlige folk møtte hverandre, forelska seg og giftet seg av kjærlighet.
Men også her levde ikke alltid praksisen opp til lovens standard. Wærdahl beskriver middelaldersamfunnet som pragmatisk. Det juridiske systemet så an situasjonen når de skrev bøter eller felte dommer.
‒ Vi må ikke se oss blinde på misogyniteten i det, selv om det naturlig nok blir slik med et moderne blikk, sier hun.
‒ Man må anta at de fleste vanlige folk møtte hverandre, forelska seg og giftet seg av kjærlighet. Vi har en tendens til å tenke at alt var arrangerte ekteskap. Men de fleste hadde ikke midler de trengte å verne om, og forholdt seg nok mer nøkternt til verden.
To samfunnsstrukturer
Vi vet lite om når kvinner begynte å skrive, men utover 1300-tallet har dronninger og hertuginner egne segl som underbygger at de aktivt tar del i skriftlig korrespondanse. Kjesrud trekker også frem at mange av kildene vi har enten er religiøse eller stammer fra en elite. De kan være med å belyse hva som var idealene for kvinner mer generelt i middelalderen.
‒ Det er en risiko for at vi leter etter feil når vi studerer historien, fordi vi er preget av vår egen tid, mener Kjesrud.
Hun peker på at det fantes to samfunnsstrukturer i middelalderen. På den ene siden levde man i en verdslig verden på jorden, hvor kongen var leder. På den andre siden levde man i en åndelig verden, hvor biskopen var den fremste. I den åndelige verdenen fantes idealene for de jordiske praksiser.
‒ Jesus var konge mens Maria var dronning, sier Kjesrud.
‒ Dette var fundamentet for samfunnet. Mannen og kvinnen sammen var maktidealet. Hvis kvinnen ikke hadde hatt en aktiv rolle på denne tiden, hadde det heller ikke blitt et ideal. Ekteparet komplimenterer hverandre, og kvinnen ble sett på som en viktig rådgiver. Dette gjelder spesielt i uformelle samtaler og selskap som skjedde i hjemmet.
Brevenes tale
Landsloven var gjeldende til langt opp på 1600-tallet, og påvirket samfunnet i stor grad. Der man tidligere hadde egne lover for hver landsdel, samlet Magnus Lagabøte innspill og formet loven. Men ifølge Wærdahl var ikke systemet rigid. Man gjorde endringer underveis.
Oppover på 1400-tallet kommer det langt flere personlige brev som kildemateriale. Wærdahl understreker at samfunnet aldri ville gått rundt hvis menneskene som levde i middelalderen ikke kunne lese, skrive og regne. Dette gjaldt også kvinner.
‒ De måtte jo kunne sjekke kontrakter så de ikke ble lurt, sier hun.
‒ Grunnen til at man tidligere mente kvinner ikke kunne dette, er fordi man ikke hadde undersøkt. Det var bare antagelser. Og den misogynien fant man ikke bare i samtiden, men også blant de som tidligere jobbet med historiefaget. Forskerne har i stor grad vært menn i mange generasjoner, og har jobbest mest med politisk og juridisk historie. De har knapt vært interessert i kvinner.
Brevene viser i større grad hva menneskene som levde i middelalderen tenkte, og gir et innblikk i hvordan de egentlig hadde det. Det kommer også frem at loven ikke nødvendigvis styrte folks hverdag.
‒ I brevveksling mellom ektefeller, ser vi hvordan de gir hverandre råd og jobber sammen for å finne løsninger, forklarer Wærdahl.
