«Min kamp» – en kamp for å være mann og forfatter

– Ideen med vår lesning var å sette Min kamp i en norsk sammenheng, på engelsk, rettet mot utenlandske lesere, forteller Inger Skjelsbæk.

Dem er det nemlig blitt mange av: Seksbindsverket er i dag oversatt til mer enn 30 språk, ifølge Forlaget Oktobers nettsider. 

Skjelsbæk er professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (STK) ved Universitetet i Oslo og Fredsforskningsinstituttet i Oslo (PRIO). Hun har skrevet kapittelet «The Nordic Man, What Does Knausgaard Reveal?» i boka Knausgaard in context. Iver B. Neuman er redaktør for antologien og de ni forskerne som har bidratt representerer et stort faglig spenn.

«Min kamp» 15 år etter

– Det var litt et «con amore»-prosjekt, forteller hun.

– Det ble mange givende samtaler om Min kamp med de andre bidragsyterne som både er samfunnsvitere og humanister. Vi leste alle boka fra forskjellige faglige ståsteder og med ulike blikk.

Skjelsbæk innleder sin tekst slik: «Let me be honest, and personal», og innrømmer at hun ikke leste Min kamp da første bind utkom i 2009. Tematikken ble for tett på:

– Kanskje fordi jeg tilhører samme generasjon og sto i mye av det samme da boka kom ut som Knausgård selv tematiserer, nemlig å balansere det å skrive med å ha jobb og familieliv, utdyper hun.

– Det var veldig interessant å lese Min kamp 15 år etter den kom ut. I tillegg var det medrivende, irriterende og rørende. Knausgårds prosa er jo fantastisk, og det oppstår mange forskjellige følelser underveis når verket består av mer enn 3000 sider.

Likestilling som tema

Men hva kan så Knausgårds roman fortelle oss om å være mann i Norden på begynnelsen av 2000-tallet, spør Skjelsbæk. 

– Jeg underviste på et UiO-kurs for utenlandske studenter om kjønn og likestilling i en nordisk kontekst, samtidig som jeg leste Min kamp. Det inspirerte meg til å lese boka i dette perspektivet, forteller hun.

Skjelsbæk viser at likestillingspolitikk dessuten er et uttalt tema i boka. I kapittelet sitt siterer hun noen av refleksjonene Knausgård gjør seg i bind to, om tilværelsen som likestilt småbarnsfar i Stockholm: 

«Når jeg gikk rundt i byen med barnevogn, og brukte dagene til å stelle for barnet mitt, var det ikke slik at jeg tilførte livet mitt noe, at det ble rikere, tvert imot ble noe tatt bort fra det, en del av mitt selv, det som hadde med mannlighet å gjøre.»

– Knausgård beskriver hvordan han gjør alt riktig og i tråd med den moderne standarden for småbarnsfedre i Norden: Han henter og bringer, lager mat og trøster, men føler seg fanget i rollen som likestilt småbarnsfar, sier Skjelsbæk.

– Hans uttalte mål som far er at barna hans ikke skal være redde for ham. Utover det vil han mest av alt bruke tiden sin til å skrive. Han vil være forfatter, ikke først og fremst passe på barna sine.

Forholdet til far

Som psykolog synes Skjelsbæk det er særlig interessant å se nærmere på hvordan Knausgård beskriver forholdet til sin egen far, og hvordan det preger hans beskrivelser av hans egen rolle som far.

– Knausgård hadde et vanskelig forhold til sin egen far, som var svært autoritær. Men faren var, i likhet med ham selv, en tradisjonell mann fanget i en moderne tid, sier hun. 

– Knausgård vokste opp i et likestilt hjem. Moren hans tok utdanning i voksen alder, og faren hadde hovedansvaret hjemme. Da foreldrene ble skilt flyttet moren ut, mens Knausgård og broren ble igjen hos faren. 

For Knausgård fører likestillingen altså til tap, både som barn og voksen, påpeker Skjelsbæk. 

– Som barn fører det til tap av moren, etter som hun flytter ut. Knausgård og broren blir alene med en voldelig far, noe som går riktig dårlig. Men han bebreider henne ikke, selv om hun forlot sønnene sine, utdyper hun.

– Og som voksen fører likestillingen til tap av frihet – til å skrive. Knausgård går rundt som en likestilt mann og triller barnevogn i Stockholms gater. Men inni ham er det, som han selv skriver: «en rasende 1800-tallsmann som vil ut». Han oppfører seg altså som en likestilt mann, men identifiserer seg ikke med rollen.

Et tradisjonelt, mannlig blikk

I likhet med Skjelsbæk synes Lars Rune Waage, litteraturviter og instituttleder ved Universitetet i Stavanger, at forholdet til faren er et spennende motiv i Min kamp.

– Fortelleren lurer på hvordan han selv skal utforme rollen som far overfor sine barn, og kommer vel frem til et slags negativt vrengebilde: Han ønsker i hvert fall ikke å bli som sin egen far, sier han.

– Han står i et spenn mellom en tradisjonell mann og en mannsrolle på vei inn i en ny tid, som han ikke har kontroll på. I dette spennet skal han kombinere det å være far med å være forfatter, noe som krever mye av ham og skaper en konstant tidsklemme.

Romanuniverset har en heteronormativ streng, ifølge Waage.

– Fortelleren betrakter verden med et tradisjonelt, mannlig blikk. Det gjelder måten han betrakter kvinner på; hvordan han reflekterer over utseendet deres, om de er pene og hva slags kropper de har, utdyper han.

– Også relasjonen mellom menn er tradisjonelt beskrevet: Menn er viktige for hverandre; menn snakker med menn, blant annet om kvinner, drikker sammen og fester sammen. 

Mannelitteratur?

Ifølge Waage er romanens form det mest interessante.

– Min kamp går inn under det vi kaller virkelighetslitteratur. Som naturligvis ikke vil si at det som beskrives er virkeligheten, men at ambisjonen er å legge seg tett opp til den. 

Det Knausgård har gjort er å føye seg inn i en litterær tradisjon om å skrive sitt liv, såkalt bekjennelseslitteratur, påpeker han.

– Dette er tatt veldig bokstavelig i Min kamp. Romanen er full av personlige og private erfaringer, som åpenbart ikke kan bli private nok. Likevel er det blitt verdenslitteratur. 

Knausgård traff også tidsånden godt med dette verket, i en tid med økende interesse for jeget og selvgransking.

– Tror du en kvinne kunne skrevet et sånt verk og blitt like anerkjent?

– Det spørsmålet har jeg stilt meg, jeg også. Kvinner som har skrevet tilsvarende erfaringsbaserte romaner har jo tidligere blitt beskyldt for å være for private og for å skrive «kvinnelitteratur». Et tvilsomt begrep man heldigvis hører mindre i dag. Er i så fall Min kamp mannelitteratur?

Menn og krig

Inger Skjelsbæk trekker også frem samtalene med vennen Geir, som Knausgård skriver om i bind seks, som eksempel på tematisering av mannsrollen. Geir er en forhenværende fremmedkriger som elsker boksing og glorifiserer krigen, fordi «der kan menn være menn»:

«Jo, men hvorfor tror du menn dro ut i krig? Hvorfor tror du menn satte alt til side, også barna, for å skape noe eller drepe noen? Det var selvfølgelig kjærlighet. Deres kjærlighet var ikke mindre enn kvinnenes kjærlighet. Bare annerledes …»

Skjelsbæk konkluderer med at det er interessant å lese boka 15 år etter at den kom ut, fordi den oppleves både gammeldags og fremsynt.

– Min kamp tematiserer menn som ikke finner seg til rette i den moderne mannsrollen. Dermed peker den frem mot et fenomen vi ser tydelig i dag, nemlig forståelsen av at mannsrollen er i krise i mange miljøer, sier hun.

– Samtidig virker den gammeldags med sitt totale fravær av identitetspolitikk. Og den skildrer tette vennskap mellom menn, og mellom kvinner, uten å reflektere over homoerotikk og, eller flytende kjønn. Knausgård gjør seg heller ingen refleksjoner om sine privilegier, som hvit mann fra Skandinavia. Det ville han kanskje ha gjort om han skrev boken i dag.