Kjønnsforskning styrker demokratiet

Denne teksten er en kronikk. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Kjønnsforskningen har generelt gode vilkår i Norge og nyter stor intern støtte ved universitetene, noe påtroppende UiO-rektor Ragnhild Hennums kronikk i Kildens nyhetsmagasin også vitner om. Men vår rolle – og støtten til kjønnsforskningen – kan svekkes over tid.

Det finnes ingen garantier for at forskningens vilkår vil forbedres etter Trumps andre presidentperiode. På lengre sikt finnes det heller ingen garantier mot at vi, også her i Norge, vil kunne oppleve et normskifte når det gjelder hvilke perspektiver og hvilke forskere som kan angripes og devalueres. Vår beste beredskap mot et slikt skifte er å styrke kunnskapen. 

Nylig skrev representanter fra Vitenskapsakademiet i Morgenbladet (artikkelen er bak betalingsmur) at vi ikke bør la en god krise gå til spille, «men bruke angrepet på de amerikanske forskermiljøene til å bygge opp det viktigste forsvaret vi har – kunnskap. Heller ikke i Norge skal vi være blinde for at forskningen – og tilliten til den – kan svekkes over tid». Men hva vil dette, mer spesifikt, bety for kjønnsforskningen?

Kjønnsforskere frykter hets 

Fritt Ord-rapporten «Ytringsfrihet i en ny offentlighet» fra 2022 viste at forskere på felt som kjønn, likestilling, innvandring og integrasjon var svært aktive i den offentlige debatten, men samtidig de som begrenset seg mest: «De skiller seg ut ved at de langt oftere enn andre forskere oppgir at de har unngått å formidle på grunn av en tabloid medielogikk, fordi funnene er politisk kontroversielle eller av frykt for hets og ubehagelige kommentarer».

Det som skjer i USA kan komme til å forårsake langsiktige normendringer for hvem og hva som kan bli angrepet også i Norge.

Temaer som kjønnsidentitet og rasisme berører sårbare grupper og er gjenstand for hard debatt. Dessuten viser rapporten at stor teoretisk og metodisk uenighet og konflikt internt i kjønns- og innvandringsforskningen oppleves som «belastende»  fordi det kan medføre devaluering av perspektiver og iblant også forfølgelse av personer.

Utover at det er psykisk belastende for de som blir utsatt for angrep, bidrar det direkte til å undergrave demokratiet at forskere vegrer seg for å offentliggjøre forskningsfunn; det er også et demokratisk problem om visse spørsmål ikke lar seg forske på fordi de er forbundet med risiko for legitimitetstap eller forfølgelse.

Kjønnsforskningen har støtte i akademia 

Svekkelsen av demokratiet som finner sted i USA, manifesterer seg i nedskjæringer i fri og kritisk forskning generelt, og i mangfold, likestilling og inkludering mer spesifikt. Dette er heldigvis ikke en realitet i Norge.

Ja, det er en realitet at enkelte forskere blir forfulgt, og at enkelte perspektiver ikke blir sett på som legitime i visse deler av befolkningen. Disse forskerne må vi beskytte og ivareta. Men det er ikke slik at kjønnsforskningen generelt har dårlige betingelser i Norge og i den norske offentligheten. Internt ved universitetene og i forskningspolitikken nyter kjønnsforskningen generelt stor støtte.

Som professor i urfolksstudier ved UiT, Torje A. Olsen, påpeker i sin kronikk kan det være mange gode grunner til å kritisere Forskningsrådets portefølje. Man kan likevel ikke påstå at urfolks- eller kjønnsperspektiver ikke er representerte eller ikke kan få finansiering. Videre har kjønnsforskningen unngått store stillingsbesparelser, og søkertallene på programmene ser bra ut.

Dermed er det ikke sagt at kjønnsforskningen – og støtten til den – ikke vil kunne bli svekket over tid. Det er heller ikke gitt at vi står bedre etter Trump andre presidentskap. Det som skjer i USA kan komme til å forårsake langsiktige normendringer for hvem og hva som kan bli angrepet også i Norge.

Vi må jobbe mot polarisering 

Hvis vi skal motarbeide disse tendensene til polarisering – og det må vi – må vi forsøke å forstå hva som driver frustrasjonen og vreden blant de som angriper mangfold, likestilling og inkludering her i Norge. Vi må prøve å forstå hva som kulturelt, strukturelt, politisk og økonomisk driver opplevelsen av å være utstøtt og marginalisert.

Hvis vi som kjønnsforskermiljø skal bidra til å motvirke polarisering, må vi unngå å umenneskeliggjøre «de andre», noe som krever selvrefleksjon. Arlie Hochschilds har studert hvorfor unge hvite menn i utkantområder støtter Trump, dehumaniserende deportasjoner av immigranter og anti-woke agendaer som svar på deres opplevelse av å være mislykket og utstøtt. Hennes studier er – synes jeg – gode eksempler på hvordan kritikk og postkritikk må og skal gå hånd i hånd. 

Ikke minst hvis vi skal kunne levere forskningsbasert kunnskap, som er den beste mulige forutsetningen for politiske og strukturelle løsninger, og som besvarer denne gruppens reelle bekymringer. Uten dette vil ikke kunne nedskalere hatet og vreden og det som binder samfunnet sammen vil rakne fra innsiden, slik vi har sett i USA.

Et samfunnsmandat i endring 

Ensidig oppmerksomhet på hvordan vi motvirker angrep på kjønnsforskningen risikerer imidlertid å gjøre oss blinde for den største faren som norske universiteter, og dermed også kjønnsforskningen, står overfor på sikt. Og det er at universitetets samfunnsmandat er i forandring. De flatt fordelte nedskjæringene som finner sted ved universitetene og den i økende grad politisk styrte forskningspolitikken taler sitt tydelige språk.

Vi må kjempe for å bevare og øke tilliten til den frie forskningen. 

Disse endringene vil samlet sett gå hardest utover de små disiplinene innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene. Universitetets struktur vil endre seg til fordel for forskning og utdanning som gir økt produktivitet – med forhåndsdefinerte politiske og økonomiske mål og kompetanse som er relevant for arbeidslivet. Dette vil få destruktive konsekvenser for utforskende, fortolkende, kritisk forskning og for den generelle dannelsen.

På sikt vil dette få betydning for universitetets rolle i å fremme demokrati i samfunnet, noe som på sikt også kan undergrave kjønnsforskningen. Kjønnsforskningen bør derfor aktivt inngå i samarbeid med de mindre fagene innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene som står i samme teoretiske og kritiske tradisjon. Sammen bør man fremme en alternativ forståelse av universitetets rolle: kjempe for grunnforskningen, faglig mangfold og demokratisk beredskap. I tillegg må vi vurdere om kjønnsforskningssentrene – som steder hvor kritisk forskning og utdanning fortsatt er mulig – bør påta seg et spesielt ansvar i denne kampen?

Vi må fremme langsom tenkning 

Vi må kjempe for å bevare og øke tilliten til den frie forskningen. Det kan vi gjøre ved – som innlegget fra det Norske Vitenskapsakademi også påpekte – å fokusere mindre på nyttemaksimering, tellekanter og «gjennombrudd». 

I stedet bør vi i større grad vektlegge grundighet, refleksivitet og «langsom» tenkning som bidrar til at våre politikere kan ta fornuftige beslutninger.

Vi trenger en nyansert refleksjon rundt egne og andres argumenter og forskningsfunn. Det langsomme og tidkrevende arbeidet med å forstå grunnpremisser og argumenters holdbarhet, leder ganske enkelt til mer ydmykhet, mer åpenhet for dialog, og mindre posisjonering i møtet med kritikk, skepsis og motstand. Dette mener jeg kan motvirke polarisering.

I lys av dette foreslår jeg å satse på en forskningsportefølje som motarbeider ensretting og nyttetenkning, og fremmer faglig mangfold. I tillegg trenger vi en forskningsportefølje som tar sikte på å forstå hva kjønnspolarisering er i Norge og Norden, hva som driver den, og hvordan vi kan motarbeide dette på en demokratisk måte.