Digital vold bringer akademikere til taushet

Denne teksten er en kronikk. Inn­holdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.

Akademisk frihet forstås ofte som retten til å motsette seg sensur, politisk innblanding og økonomisk press. Men i vår digitale tidsalder finnes det også mindre åpenbare og mer utbredte trusler i form av digital trakassering, desinformasjonskampanjer og koordinerte forsøk på å diskreditere forskere. For mange vitenskapsfolk, spesielt de som forsker på kjønn, migrasjon, raserettferdighet eller den digitale kulturen til høyreekstreme og maskulinistiske bevegelser, har dette blitt normalisert som en del av risikoen som følger med jobben.

Det som ofte blir avfeid som nettroll eller motreaksjoner, er i realiteten en form for digital vold. Dette er ikke bare en følelsesmessig påkjenning, men svekker tilliten til forskning, delegitimerer ekspertise og bringer kritiske røster til taushet. Forskere som har en minorisert identitet eller en utsatt stilling, er mest utsatt for slik vold. Likevel er det i stor grad overlatt til den enkelte å håndtere følgene, med lite støtte fra institusjonene.

Dempende effekt

Det er viktig å merke seg at denne volden ikke bare utføres av ansiktsløse nettroll eller fra anonyme kontoer. Noen ganger kommer angrepet fra våre egne: akademikere som stiller spørsmål ved vår legitimitet og sår tvil om arbeidet vårt. Akademisk uenighet og kritisk debatt er selvsagt uunnværlige aspekter ved kunnskapsproduksjon, men når kritikken rettes mot personen heller enn forskningen, har man gått over streken. 

Dette skjer blant annet når forskere blir avskrevet som «aktivister» heller enn vitenskapsfolk, når de blir anklaget for ideologisk forutinntatthet for å forske på kjønns-, rase- eller migrasjonsspørsmål, eller når deres tilstedeværelse på offentlige plattformer blir fremstilt som selvpromotering heller enn formidling. 

Slike handlinger kan forekomme i paneldebatter på konferanser, i fagfellevurderinger, og ofte på måter som isolerer og undergraver forskere i stedet for å innby til dialog. Når trakasseringen kommer innenfra, fra det akademiske miljøet, forsterker dette både den sosiale og ikke minst den epistemiske eksklusjonen. Den blir et signal om hvilke aktørers kunnskap som er å anse som gyldig, hvilke stemmer som hører til, og hvilke tema det er for «risikabelt» å engasjere seg i.

Jeg har selv opplevd dette i mitt arbeid med antigender-bevegelser og digitale maskulinistiske miljøer. Dette gjelder ikke bare marginale utkanter av internett. Disse tankene sirkulerer på incelfora og i høyreekstreme nettverk der de i økende grad påvirker politisk retorikk, kommer inn i den alminnelige diskursen og oppmuntrer til angrep på forskere som arbeider med disse spørsmålene, både i digitale fora og i det virkelige liv. Det har medført at kolleger har trukket seg tilbake fra offentlig dialog, og at forskere i starten av sin akademiske karriere nøler med engasjere seg i visse temaer. Dette har altså en reell dempende effekt.

Digital vold

På bakgrunn av disse erfaringene foreslår jeg å bruke uttrykket digital vold eller «online violence» i utgivelsen (Un)Silencing Academia in Times of Epistemic Conflicts, som jeg skal være redaktør for sammen med Alberta Giorgi. Denne fremstillingsmåten fremmer en forståelse av slike angrep som del av et mønster av systematiske handlinger utført med sikte på å volde skade, og ikke som tilfeldige hendelser eller digitale gnisninger. 

I mitt kapittel argumenterer jeg for at digital vold fungerer på tre ulike nivåer som henger sammen med hverandre: epistemisk, ved at den delegitimerer kunnskap og autoritet, symbolsk, ved at visse vitenskapsfolk blir utpekt som trusler mot allmenne normer, og strukturelt, ved at man utnytter institusjoners forsømmelser eller taushet. Disse angrepene er ikke bare personlige, men også politiske handlinger ment å håndheve grenser. Målsetningen er å gjøre visse tema utenkelige, visse identiteter usynlige og visse forskningsagendaer unevnelige.

Dette er ikke bare et spørsmål om individuelle skadevirkninger. Det handler om hva slags forskning som er mulig, hvem som blir hørt, og hvilke aktørers kunnskap som blir vurdert som legitim. 

Institusjonene må ta ansvar

I en nylig utgitt studie som jeg forfattet i samarbeid med Alberta Giorgi og Ceren Ahi, gjennomførte vi en spørreundersøkelse blant forskere i Europa og USA der vi spurte dem om deres erfaringer med digital trakassering. Det vi fant ut, var tankevekkende. Nesten halvparten av respondentene rapporterte at de hadde blitt utsatt for digital trakassering, og mange oppga at trakasseringen hadde fått dem til å vurdere å gjøre seg mindre synlige i offentligheten eller endre forskningstema. Dette viser en bred, strukturell tendens i retning av at forskere blir brakt til taushet – og da særlig kvinner, rasialiserte forskere og de som jobber med politisk kontroversielle forskningsfelt som høyreekstremisme, kjønnsstudier, klimaforskning og migrasjon.

Veilederen Risky Research Guide, utgitt av det internasjonale nettverket for internettforskere (Association of Internet Researchers) i 2025, gjenspeiler våre funn og etterlyser en overgang fra «individuell motstandsdyktighet» til kollektiv omsorg og ansvarliggjøring av institusjoner. Dette understreker hvordan minoritetsforskere i særdeleshet bærer byrden ved sikkerhetsarbeid, den følelsesmessige og strategiske innsatsen som kreves for å holde seg trygg samtidig som man er synlig.

Angrep blir for ofte møtt med taushet

Norge er ikke noe unntak. Institusjoner blir stadig mer avhengige av å være synlige i offentligheten, posisjonere seg på internasjonale rangeringer og være samfunnsengasjerte. Dette utsetter institusjonenes forskere for nye former for angrep, men få har klare prosedyrer for hvordan de skal reagere når ansatte blir angrepet. Alt for ofte blir angrep møtt med taushet, eller, enda verre, med vage hint om at forskeren selv fremprovoserte en motreaksjon.

Akademisk frihet trenger bedre beskyttelse enn reaktive støttetiltak rettet mot individet som blir angrepet. Det er viktig å se det store bildet. Over hele verden rammes kjønnsstudier og kritiske samfunnsvitenskaper av økonomiske nedskjæringer, mens institutter får nye og mer politisk akseptable navn som «familiestudier», og denne utviklingen fører til at forskningsfeltene og forskerne som arbeider med dem, blir mer og mer sårbare. Marginaliseringen gjør det lettere å avskrive deres kunnskap og påstander og rettferdiggjøre angrep på menneskene som fremsetter dem. 

Dette er grunnen til at vi må tenke bredere enn bare skadebegrensning. Akademisk frihet avhenger også av at man investerer i forskningsmiljøene, solidaritetsnettverkene og de institusjonelle rommene der politisk sensitiv kunnskap kan blomstre.

Helt konkret betyr dette å:

• offentlig forsvare vitenskapsfolk som blir utsatt for angrep

• gi juridisk, psykologisk og digital støtte for å holde folk trygge

• gi ansatte muligheten til å gjøre et aktivt valg om å engasjere seg i offentlig formidling og debatt

• inkludere sikkerhets- og risikovurderinger i etiske prosedyrer og veiledning

• beskytte forskningsmiljøer og institutter som produserer politisk sensitiv kunnskap

• ta offentlig standpunkt mot populistiske og antiintellektuelle angrep på kritisk vitenskaplig arbeid, selv om det skaper politisk ubehag

Og sist, men ikke minst, betyr det at dette ikke må behandles som et individuelt problem, men som en strukturell og politisk problemstilling som krever at man konfronterer den systematiske marginaliseringen av kritisk forskning og står imot den brede nedvurderingen av akademisk frihet i vår digitale tidsalder.

Jeg vil understreke at vi ikke ber om spesialbehandling som forskere. Vi ber om at forholdene legges til rette slik at vi kan gjøre jobben vår uten å være redde – uansett om jobben innebærer å studere ekstremistiske ideologier, analysere kjønnsbasert vold eller stille spørsmål ved dominerende narrativ. Akademisk frihet har ingen verdi hvis den bare gjelder for trygge tema eller forskere.

Ytringsfrihet i akademia må innebære friheten til å ytre seg uten å bli brakt til taushet gjennom vold, trakassering eller institusjonell forsømmelse. Å kalle digitale angrep ved deres rette navn – vold – er et første steg på veien. Det neste steget er å bygge en kultur for omsorg, ansvarlighet og felles ansvar. Beskyttelse av akademisk frihet innebærer også å stå imot politiske forsøk på å delegitimere hele kunnskapsområder. Vår forskning, så vel som våre muligheter til epistemisk innsikt og kritikk, avhenger av denne beskyttelsen. 

Artikkelen er oversatt fra engelsk av Totaltekst.