Mektige vikingkvinner har blitt oversett i forskningen

– Kvinner og makt i vikingtiden har vært et sidespor i forskningen min i nesten 20 år. Helt siden jeg leste meg grundig opp på Oseberg, en fantastisk vikingtidsgrav og et funn mange kjenner til, sier Unn Pedersen, førsteamanuensis ved arkeologi ved Universitetet i Oslo. 

Hun holdt nylig foredrag under Humaniorafestivalen ved Universitetet i Oslo om kvinner og makt i vikingtiden.

De to kvinnene som ble gravlagt i det rikt dekorerte Osebergskipet i 834 fikk en spektakulær begravelse. Graven inneholdt en stor mengde gjenstander og mange ofrede dyr. Gjenstandene forteller om hverdagsliv, storslåtte begivenheter og gir et unikt innblikk i samfunnet på 800-tallet. 

En ny fortelling om makt

Likevel har gravens klare budskap vært oversett av mange, forteller Pedersen. 

Skipet og de to kvinnene passet ikke inn i de historiene om vikingtiden som allerede var etablert. Kvinnene ble utelukket som politiske aktører, og skipet ble lenge regnet som for vakkert til å egne seg til noe annet enn lystseilas. Men det arkeologiske funnet utgravd i 1904 viser at vikingtidens syn på makt var et annet enn mange har sett for seg. Innholdet i den monumentale gravhaugen fra Vestfold viser at vikingtidens makt var basert på mye mer enn fysisk vold.

– Til min overraskelse oppdaget jeg at kvinnegraven var behandlet veldig forskjellig fra svært like mannsgraver.

Pedersen ble forundret over at forskere før henne hadde så store problemer med å si at kvinnen som ble funnet i Osebergskipet var en politisk mektig kvinne. 

– Jeg ble både fascinert og provosert av at menn i skipsgraver ble omtalt som konger, høvdinger eller småkonger, mens man vegret seg fra å beskrive kvinnene i Oseberg som politisk mektige, sier hun. 

– I forbindelse med at jeg skrev en artikkel om dette, som kom ut i 2008, oppdaget jeg at jeg ikke var den første som hadde sett dette.

Forskjellsbehandlingen av mannsgraver og kvinnegraver ble problematisert tidlig på 1990-tallet av noen kvinnelige arkeologer. Det ble også skrevet en avhandling om det. Likevel har det fortsatt, forteller Pedersen.

– Jeg forundret meg over at fortellingen om mektige menn bare fortsetter, til tross for klar kritikk, sier hun. 

– De gravlagte kvinnene i Oseberg har vært diskutert, men i den grad man har regnet dem som innflytelsesrike har det vært begrenset til religiøs makt. Graven har også blitt tolket som et offer. Slik har det ikke vært med mannsgravene. Det viser at fremstillingen av vikingtidens menn blir like klisjéaktig og begrenset som fremstillingen av kvinner.

Fanget i fastlåste forestillinger

Som arkeolog jobber Pedersen med sporene fra fortiden, hun er ekspert på vikingtiden og forsker på jernalderens finsmeder, håndverkere som fremstilte smykker og andre pyntegjenstander av kobberlegeringer, bly, sølv og gull. 

Da hun startet utforskningen av skipsgraven på Oseberg var det viktig for henne å vise at den var svært lik skipsgraver med menn. Samtidig lette hun etter tegn på makt i gravgodset, og fant for eksempel en billedvev med våpen og scener fra krigføring. 

–  Jeg ble blant annet fascinert av en trepinne formet som en pil. Kunne dette være en hærpil som ble sendt rundt for å samle folk til slag? 

Da Pedersen flere år senere returnerte til Oseberg slo det henne at også hun hadde vært fanget i fastlåste forestillinger om hva makt er. Hun hadde fokusert på mindre detaljer i skipsgraven, og glemt helheten. 

–  Dermed gikk jeg selv i fella når det gjaldt å tolke hva den monumentale graven fortalte om makt. 

Et av Osebergs kjennetegn er de mange flotte treskjæringene, som også tidligere arkeologer har vært opptatt av. Dermed så de på hovedpersonen i graven som en kunstsamler. 

– Begrunnelsen deres for at Oseberg ikke kunne være et ordentlig vikingskip, var at det var for vakkert. Men i vikingtiden lå det mye makt i det vakre, forteller pedersen. 

– I dette samfunnet spilte både visuelle uttrykk og praktfulle gaver en stor rolle. Gaver ble blant annet brukt til å etablere og opprettholde hierarkier, mens de utskårne dyrene i ornamentikken ble sett på som vesener som hadde kraft, og virket i verden.

Utfordrer tidligere tolkninger

Det som har blitt regnet som vikingtidens kjøkken synliggjør snarere et stort hushold, ifølge Pedersen.

– Når vi legger til det vi vet om gjestebud, som var en herskers forpliktelse og en viktig sosial og politisk arena, ser vi at de som sto for begravelsen ønsket å understreke evnen til å brødfø mange og å holde overdådige fester, sier hun. 

– Det er interessant å utfordre tidligere tolkninger av historien, gjennom å slå hull på myten om kvinners begrensede muligheter. 

Forskeren forteller at dette er en del av en større trend innen arkeologien som utfordrer synet på at makt er basert på vold. Det finnes også andre former for makt. I stedet for å ensidig fokusere på individet som er gravlagt, kan man se at begravelsesritualet forteller oss noe om fellesskap, samfunnsorden og evnen til å trekke folk til seg.

Får støtte på tvers av fagområder

Unn Pedersen tok initiativ til det nordiske tverrfaglige forskningsprosjektet Gendering the Nordic Past med forskere med ulike tilnærminger til kjønn. 

– Her har vi diskutert hvordan kjønn kommer til uttrykk i det arkeologiske materialet fra steinalder til tidlig moderne tid, forteller hun.

– Da fikk jeg mulighet for å jobbe med Oseberg igjen. Det ble klart for meg at nettopp Oseberggraven viser oss en helt annen historie.

Pedersen har gått tilbake til det arkeologiske materialet fra Oseberg og diskutert hva som er dets klare kjennetegn. Her har hun bygget på forskning fra de siste tiårene, og et mer nyansert syn på hva makt er. 

– Formidling av akademisk kunnskap og dialog med et bredt publikum er noe jeg brenner for, jeg har blant annet utgitt tre barnebøker om vikingtiden og én om folkevandringstiden, sier hun. 

– Som forsker jobber jeg gjerne med ulike problemstillinger parallelt. Jeg er spesielt opptatt av vikingtidens mennesker og hvordan de samhandler, så det kommer jeg til å fortsette med.

Viktige perspektiver

– Unn Pedersen løfter fram veldig viktige perspektiver som avslører hvordan arkeologien på tidlig 1900-tall var preget av sin egen tids underliggende forforståelse av verden, der makt tilhørte mannens sfære, sier Kristin Armstrong-Oma. 

Armstrong-Oma er professor på Arkeologisk museum ved Universitetet i Stavanger. Nylig ga hun ut boken «Flokken – Historien om dyrene og oss fra istid til vikingtid».

– I den grad kvinner ble tildelt makt i denne verdensanskuelsen var den definert av tilknytningen til en mektig mann. Oseberggraven er et slående og konkret eksempel på dette, sier hun.

Selv om arkeologer som Anne Stine Ingstad påpekte denne fordommen for flere tiår siden, har den overordnede fortellingen satt seg. Det har vist seg å være vanskelig å trenge gjennom lydmuren med andre perspektiver på kjønn enn etablerte, hundre år gamle forestillinger. Med sin forskning på Osebergskipet demonstrerer Pedersen at arkeologi har en sterk samfunnsrelevans, ifølge Armstrong-Oma.

– Fortellinger der kvinners makt og avmakt fortolkes i forlengelse av menn er fremdeles aktuelt og gjenstand for debatt. 

En del av et maktspill

Et annet eksempel er den såkalte «Egtved-piken», en kvinne som ble begravet i en eikekistegrav sør i Jylland for omtrent 4500 år siden. 

Da nye vitenskapelige analyser av tenner og hår viste at hun hadde foretatt minst to omfattende reiser de siste leveårene, ble dette raskt tolket som at hun var blitt giftet bort som del av et maktspill der kvinner var brikker, forteller Armstrong-Oma.

– Tanken på at hun kunne ha foretatt disse reisene i kraft av sin egen verdi og status ble knapt vurdert, før mer nyanserte tolkninger av kvinnen og hennes samfunnsrolle ble foreslått. 

I sin egen forskning har Armstrong-Oma fokusert på dyrene og deres status i vikingtiden, inspirert av feministiske forskere som Donna Haraway og Lynda Birke. 

 – Både menn og kvinner, men også andre arter, er aktører som er med på å skape verden. Dyr har dermed bidratt til utviklingen av samfunnet, både i vår tid og i fortiden.