Ut med metro, inn med retro

«Vi skal bruke den neste halve timen på å hylle mannen. Og med mannen så mener jeg Chuck Norris, jeg mener Espen Lie og Lars Monsen. Kort sagt alle som gjør meg stolt over å være mann. [Publikum bryter inn med et forsiktig jubelrop.] Men … vi skal også ta oss tid til å disse kjerringer, som Karita Bekkemellom, Liv Grethe Skjelbreid og selvfølgelig Magne Hoseth.» (Programleder Håvard Lilleheie i Manshow)

– Mange mener at programmet Manshow ironiserte over stereotype mannsidealer, og at man lekte med et sjåvinistisk mannsideal. Eller sjåvinisme med et glimt i øyet, som de kaller det. I min lesning er det allikevel ikke et entydig ironisk prosjekt, men også en strategi for å kunne framføre mannsjåvinisme, og en protest mot likestillingen, sier Fredrik Langeland.

Han er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Stavanger, og jobber med et prosjekt om framstillingen av maskuliniteter i norsk medieoffentlighet på 2000-tallet. I Tidsskrift for kjønnsforskning nr. 4/2011 skriver han om nettopp Manshow.

Det humorbaserte talkshowet var inspirert av det amerikanske showet The Man Show, og gikk på TV 2 Zebra mellom 2006 og 2009. Den norske versjonen hadde fast sendetid tirsdag kveld 22:30-23:00, og hadde på det meste over 100 000 seere.

– Sett i forhold til sendetida, og det faktum at det bli sendt på en kanal med relativt lave seertall, er dette mange seere. Programmet fikk dessuten langt mer oppmerksomhet enn seertallene skulle tilsi, sier Langeland.

Hold kjeften på deg, forbanna møkkakjerring!

I forkant av premieren på serien ble det laget flere promovideoer som parodierte Storebrand-reklamer som gikk på tv i samme periode, blant annet med Dennis Storhøi.

Parodien viser hvordan mannen er undertrykket i sitt eget hjem, og ikke engang kan bestemme over sin egen tv – og avsluttes med setningen HOLD KJEFTEN PÅ DEG FORBANNA MØKKAKJERRING!

Storebrand mislikte parodiene og forsøkte å hindre dem fra å bli vist på tv, men de ble lekket ut på Youtube og fikk stor oppmerksomhet.

– Parodien spiller på ideen om at mannen marginaliseres i sitt eget hjem, sier forskeren.

Pupper, øl og biler

Introen til showets første episode besto blant annet av den nevnte promoen, deretter kunne man se et klipp av avkledde kvinner, og en sekvens med overvektig mann i et bilverksted. Mannen står først med hodet senket, før han løfter blikket og raper.

– Mannsrollen som presenteres her er en stereotyp arbeiderklassemann, som er opptatt av pupper, øl og biler. Den mannlige seeren får anledning til å identifisere seg med en tilsynelatende opprørsk og politisk ukorrekt maskulinitet, og grensene trekkes opp mot kvinner og ikke-hegemoniske maskuliniteter, sier Langeland.

Fra metro til retro

Langelands doktorgradsprosjekt har arbeidstittelen «Fra metro til retro. Maskuliniteter i norsk medieoffentlighet på 2000-tallet.»

– I Manshow er kritikken mot den metroseksuelle mannen åpenlys, særlig i første sesong. Budskapet er at mannen har blitt for feminin, og programskaperne vil distansere seg fra den metroseksuelle mannen og vise seg som «ekte mannfolk», sier han.

«Metroseksuell» er et begrep som ble tatt i bruk midt på 1990-tallet, og beskriver menn som bruker tid og penger på å ta seg godt ut. I Manshow går den norske fotballspilleren Magne Hoseth igjen som eksempel på en slik mann. Der hvor ekte menn kan styrte en halvliter, ville «Magne Hoseth […] tatt maks to slurker av rusbrusen sin før han hadde gulpa resten ut over Dolce & Gabbana-dressen», ifølge programleder Håvard Lilleheie.

– Retromannen blir en motreaksjon på denne urbane mannstypen, og i Manshow blir det viktig å lage en kontrast. For eksempel hentes rallykjøreren Martin Schanche inn som eksempel på en tid hvor «menn var menn». Dette er ett av mange eksempler på en nostalgi hvor personer og gjenstander fra Lilleheies og målgruppas barndom på 1970/80-tallet brukes for å vise fram en tid hvor kjønnsrollene var mer entydige, sier forskeren.

Hjemmet som kamparena

– I Manshow presenteres mannen som marginalisert, og dette er viktig for å forstå appellen for målgruppa, som består av hvite heteroseksuelle middelklassemenn. Budskapet er at disse mennene ikke lenger har noe rom i sitt eget hjem – de må gjemme seg på do for å få være i fred.

– Er dette en reaksjon på feminismen?

– Jeg analyserer programmet først og fremst i forhold til maskulinitetsidealer, men de snakker også om feminister, med «Ottar-damer» og daværende barne- og likestillingsminister Karita Bekkemellom som typiske eksempler. Feminismen ble revitalisert på 1990- og 2000-tallet. I kjølvannet av det kan framstillingen av maskulinitet i populærkulturen sees som en kulturkamp mellom feminister og antifeminister.

Retromannen er blitt mainstream

Høsten 2010 kom TvNorge med mannekanalen MAX, etter at kvinner allerede hadde hatt sin «egen» kanal, FEM, en periode.

– I lanseringen av MAX ser vi at kjønnsrollenostalgien nå presenteres uten snev av ironi, sier Langeland.

Ordet kjønnsrollenostalgi ble brukt eksplisitt da kanalen ble lansert, og det ble sagt at både menn og kvinner ønsker seg tilbake til en tid da «menn var menn og kvinner sekretærer». De som sto bak kanalen hevdet at tiden var inne for en slik kanal fordi menn tross alt er interessert i «krig, motor, damer og fotball».

– Denne konservative mannsrollen presenteres nå uten ironi, man konstaterer at slik er menn bare. Den talemåten som i 2006 var marginal i mediekulturen, har blitt mainstream. Den tidligere så provoserende Lilleheie ledet en periode programmet Showman, som var et mer tradisjonelt talkshow. Han har vært med i programmet Skal vi danse, og han har stilt opp i pressen med babyen sin, sier Langeland.

Alt dette ser forskeren som tegn på at det som i Manshow ble brukt som en bevisst provokasjon, at «menn skal være menn», nå er blitt et akseptabelt kulturuttrykk.

Større trend

Som kulturviter er Langeland opptatt av hvordan medieuttrykk peker mot større kulturelle strømninger. Som et eksempel trekker han fram en en kronikk antropologen Runar Døving publiserte i Aftenposten i oktober 2006. Her hevdet Døving at samfunnet nå er tilrettelagt kvinner, og den heteroseksuelle mannen har blitt en «anakronistisk figur».

Den retromannen Langeland mener å se i dagens medieuttrykk, skiller seg allikevel litt fra den som ble presentert i Manshow.

– Mens det var en litt harry arbeiderklassemann, er det nå kanskje et heroisk mannsideal, en krigermaskulinitet som står sterkest. Det dukker for eksempel opp i mannebladet Alfa. Bladet presenterer på en selvfølgelig måte en form for maskulinitet som det i dag har blitt rom for: machoidealet.

Forskeren understreker at selv om Alfa har færre lesere enn for eksempel Vi Menn, har bladet likevel stor effekt fordi Alfa er rettet mot den kulturelle eliten på en måte Vi Menn aldri har vært.

– Reportasjer fra bladet gir stoff til det offentlige ordskiftet, som når soldater i bladets første nummer uttaler at «krig er bedre enn sex», eller nå nylig i forbindelse med kokaindømte Stina Brendemo Hagens flukt fra fengsel i Bolivia.

– Menn med stor tilgang på offentlighetens oppmerksomhet er tilknyttet bladet – som Ole Martin Ihle, Aslak Nore og Asbjørn Slettemark. Alfa befinner seg ikke i den kulturelle periferien, men har rettet seg inn mot sentrum av den norske medieoffentligheten, avslutter Langeland, som i det videre arbeidet med doktoravhandlingen skal se nærmere på nettopp denne krigermaskuliniteten.