Henning Kaiser Klatran, sosiolog og førsteamanuensis ved Politihøgskolen, har vunnet prisen for årets artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning for 2019. Han fikk tildelt prisen denne fredagen, i koronavennlig digital versjon.
Prisen fikk han for artikkelen «Jeg prøver å fremstå så mandig som jeg kan»: Fornærmelse, subjektivering og motstand blant LHBTIQ-personer.
– Jeg er fortsatt litt satt ut, og veldig, veldig glad. Sjefen min er klar over at jeg er et B-menneske som gjerne vil unngå møter tidlig på morgenen. Men jeg fikk beskjed om at dette var et møte jeg burde stille opp på. Det er jeg glad for at jeg gjorde!
Vil løfte skeive stemmer
Klatran forsker på hatkriminalitet mot LHBT-personer. Et hovedpoeng i artikkelen hans er hvordan mange skeive i Norge har opplevd verbale eller fysiske angrep. For å unngå slike opplevelser prøver en del å framstå mer hetero.
– Jeg er utrolig takknemlig for å få prisen. Jeg håper det kan bidra til å løfte fram stemmene til alle som opplever at å være den man er kan føre til negative reaksjoner fra omgivelsene.
Dette er kanskje et perspektiv som ikke alltid er like synlig i debatten om kjønn- og seksualitetsmangfold i Norge i dag, mener Klatran.
– Det at skeive på ulike måter opplever at de bevisst eller ubevisst legger bånd på seg selv og sitt eget identitetsuttrykk i det offentlige rom, tyder på at normer for kjønn og seksualitet utgjør sterke sosiale krefter.
Gjør seg mer hetero
Klatran har bygd artikkelen på dybdeintervjuer med LHBTIQ-personer som har opplevd trakassering, trusler og vold. Og som selv mener det har sammenheng med deres seksuelle orientering og/eller kjønnsuttrykk.
Jeg håper det kan bidra til å løfte fram stemmene til alle de som opplever at det å være den man er kan føre til negative reaksjoner fra omgivelsene.
– Det var særlig to hovedfunn jeg synes var interessante. For det første er dette opplevelser som ikke nødvendigvis er fysisk alvorlige, men som psykisk og følelsesmessig sitter i lenge etterpå. Flere fortalte at de begynte å sensurere seg selv når de var ute blant folk.
Det andre hovedpoenget i artikkelen var at det å anmelde disse hendelsene til politiet opplevdes som veldig viktig for flere av deltakerne. Det handlet ikke om å få en domfellelse, for ofte blir disse sakene henlagt.
– Det handlet mer om å hevde sitt medborgerskap, altså få en anerkjennelse via strafferettssystemet på at man er samfunnsborger på lik linje med andre. Hatkriminaliteten hadde på et vis en politisk og kollektiv dimensjon: Flere sa at ved å anmelde ville det komme fram i statistikken. Og at det var viktig på vegne av andre skeive å synliggjøre hatkriminalitet som noe som rammer en hel gruppe.
Han forteller at det var vondt å høre om opplevelsene til informantene, og at det er lett for ham som skeiv å relatere seg til det.
– Selv om jeg selv ikke har opplevd å bli utsatt for hatkriminalitet, kjenner jeg meg igjen i at man noen ganger sensurerer seg selv i ulike sammenhenger, til tross for at Norge i all hovedsak er et liberalt og inkluderende samfunn for skeive. Ofte kan man likevel være usikker på om det å være åpen om den man er kan føre til negative reaksjoner.
Enstemmig jury
Årets jury bestod av Astri Dankertsen ved Nord universitet, Kai Arne Hansen ved Høgskolen i Innlandet og Kirsti Niskanen ved Stockholms universitet.
I juryens begrunnelse står det at de var enstemmige i sin avgjørelse om hvem som fortjente årets pris.
«Forfatteren skriver svært godt, og på en måte som gjør innsiktsfulle teoretiske refleksjoner tilgjengelige for et allment publikum. Argumentasjonen er tydelig og god, og teori og metode behandles med stor grad av presisjon», skriver de i begrunnelsen.
Juryen mener artikkelen fungerer som et nyskapende bidrag til kjønnsforskning ved å kombinere kriminologi og kjønns- og queerteoretiske perspektiver på nye måter.
Videre skriver de at artikkelen kåres til årets beste fordi den er «et engasjerende og tankevekkende bidrag til kontemporær kjønnsforskning, som retter fornyet oppmerksomhet mot vedvarende samfunnsutfordringer knyttet til homofobi og diskriminering».
