Nabolaget påvirker fødselstallene

Janna Bergsvik har skrevet doktorgrad om hvordan politiske tiltak påvirker familier og par, likestilling og inntektsforskjeller innad i par og hvorvidt bosted henger sammen med hvor mange barn folk får. 

Bergsvik er født og oppvokst i Tyskland og har sammenlignet familiepolitikken i Norge med andre land i blant annet Europa og Nord-Amerika.

– Norge er et av de mest likestilte landene i verden og har noen av de beste ordningene for unge familier. Jeg synes det var interessant at det å bli foreldre i Norge likevel fører til at menn og kvinner faller tilbake til en mer klassisk arbeidsdeling.

– Dette ser vi for eksempel ved at inntektsforskjellene mellom partnere øker, altså at kvinnen opplever lavere lønnsvekst enn mannen i årene etter fødsel.

En av årsakene er at menn i mindre grad jobber redusert og sjeldnere bytter til lavere lønnede arbeidsplasser som passer bedre med å ha familie, forklarer Bergsvik.

Fallende fruktbarhet

I doktorgraden prøvde Bergsvik å finne ut hva som ligger bak endringene i antall barn og familiestrukturene i Norge de siste tiårene.

Siden 1990-tallet har fruktbarheten vært relativ høy i Norge sammenlignet med andre høyinntektsland, men etter 2009 har fødselsratene falt.

De siste ti årene har både antallet nordmenn som er barnløse økt, og færre par får mer enn to barn. 

– Nedgangen i barnefødsler for kvinner under 30 har vært en langvarig trend, men etter 2009 har fødselsratene gått ned i de fleste alders- og inntektsgrupper, sier Bergsvik.

– Men vi lever i en mer globalisert verden, og en generell følelse av økonomisk usikkerhet kan være en forklaring.

Det er likevel ikke slik at de som ble hardest rammet av finanskrisen i 2009 får færre barn enn før den inntraff, legger hun til.

Bergsvik har gjort seg noen tanker om hvorfor det er slik at folk ikke får mer enn to barn.

– I Norge er det en veldig sterk forventning om at begge foreldrene skal være i konstant fulltidsjobb, påpeker hun.

– Siden 1970-tallet har norsk familiepolitikk fokusert mye på likestilling, og idealet har blitt at kvinner og menn skal delta likt i arbeidslivet. Da er kanskje to barn det folk tror de får til å følge opp på en god måte med barnehage, skole og fritidsaktiviteter.

Mister effekten av familiepolitikk

Norge har også lenge hatt familievennlig politikk, som god barnehagedekning og lang fødselspermisjon, sammenlignet med andre land.

– Politikken har trolig lenge bidratt til høye fødselsrater, men Norge har hatt det i lang tid og tiltakene kan ha mistet effekten, sier Bergsvik.

Les også: Ledere forskjellsbehandler mor og far i småbarnsfasen

I hennes hjemland Tyskland, for eksempel, har fødselsratene økt de siste årene.

– Men de har økt fra et mye lavere nivå, og de er ikke mye høyere enn de er i Norge nå.

– Fødselstallene økte etter at Tyskland innførte noen av de nordiske løsningene i familiepolitikken som gjør arbeidslivet mer familievennlig. Disse fremmer mødres deltakelse i arbeidsmarkedet.

Hadde man imidlertid fjernet den familievennlige politikken i Norge, ville fallet i fruktbarheten siden 2009 nok vært mye større, påpeker Bergsvik.

– Familiepolitikken har bidratt til at kvinnene som hadde lyst på både barn og jobb har hatt muligheten til å gjøre begge deler.

Kostnadene øker for menn

Bergsvik forteller at nybakte foreldre ofte har lavere inntekt og lønnsvekst enn dem som ikke har barn eller ikke lenger har små barn.

Etter at fedrekvoten ble forlenget i 2009 gjelder dette også i større grad menn.

– Man har snakket lite om hvorvidt økte forventninger til fedre kan ha bidratt til å gjøre at menn ønsker færre barn, eller om det har blitt vanskeligere å finne den rette partneren å få barn med.

Hun mener at i stedet for å bare diskutere lengden på fedrekvoten bør man snakke mer om den øvrige arbeidsfordelingen i hjemmet. I tillegg er effekten av fedrekvoten er tydeligere for likestillingen enn for fødselsratene.

– Norske menn gjør mer ubetalt arbeid hjemme enn i mange andre europeiske land. Men kvinnen gjør fortsatt mest hjemme i alle land, sier Bergsvik.

Kan være fornøyd med fødselstallene

De siste årene har man innført lengre permisjon for nybakte pappaer. Bergsvik påpeker at dette førte til en offentlig debatt, der flere mener politikerne ikke bør bestemme fordelingen av omsorgsoppgaver hjemme.

I en spørreundersøkelse i forbindelse med prosjektet «Årsaker til lav fruktbarhet» ved Folkehelseinstituttet sa flere kvinner at lengre fødselspermisjon ville gitt dem lyst på flere barn.

– Men det å forlenge permisjonen til kvinner kan være et tilbakeskritt for likestillingen, samtidig som lønnskompenserende fødselspermisjon er særlig gunstig for de med høyere inntekt. Jeg ville heller vurdert andre virkemidler hvis målet er å stimulere til at flere ønsker seg barn, sier Bergsvik.

– Og spørsmålet er om vi i det hele tatt trenger å øke fødselsraten. Jeg tenker man ikke nødvendigvis bør legge så mye vekt på det i Norge akkurat nå, mener hun.

Hun påpeker at kohortfruktbarheten i Norge ikke er spesielt lav ennå, og at den generasjonen som er ferdig med å få barn fortsatt har fått to barn i snitt.

Spørsmålet er om vi i det hele tatt trenger å øke fødselsraten.

– Det er viktigere at de som ønsker å få barn har anledning til å få det, sier Bergsvik.

– Det vi må finne ut av er om unge venter fordi de har lyst til det, eller om de ikke har den økonomiske sikkerheten som trengs, legger hun til.

Bergsvik mener det viktigste er at de barna som blir født vokser opp i familier som klarer å ta vare på dem.

– I stedet for styrke instentivene for å få barn tenker jeg at vi kan være fornøyde så lenge de barna folk får har det fint.

Påvirket av nabolaget

I doktorgraden har Bergsvik også sett på om nabolaget par bor i påvirker hvor mange barn  får.

– Sannsynligheten for å få et tredje barn øker hvis du bor i et nabolag med mange barn, forteller Bergsvik.

Det kan være flere forklaringer på det. Nabolaget er kanskje spesielt familievennlig, men det kan også ha sammenheng med at naboer påvirker hverandre, forteller Bergsvik.

– At de rundt deg har flere barn kan gjøre at man ser at det virker både hyggelig og mulig, og gjør at man tør å få flere barn.

– Men den mest sannsynlige forklaringen er at folk som har lyst på et tredje barn flytter til de samme plassene, det kan for eksempel være steder med lavere boligpriser og mange store boliger.

Vil ha oppmerksomhet om boligpolitikk

– Når man snakker om å øke fødselsratene synes jeg at diskusjonene om boligpolitikk kunne vært drøftet mer. Mye har bare handlet om likestilling eller arbeidslivet, og hvor lang permisjonen for fedre og mødre skal være, sier Bergsvik.

Folk som har lyst på et tredje barn flytter til de samme plassene.

– Økt likestilling har gjort at kvinner som har hatt lyst til å jobbe og få barn har gjort det. Men nå har man nådd et punkt der det kan være nyttig å se på andre områder hvis man ønsker å støtte familier i større grad.

Bergsvik trekker frem at en av grunnene til at folk får barn senere eller får færre barn kan være at par har fått høyere forventninger til hva som må være på plass før de får barn. Og med høye boligpriser mange steder, kan det være mange som sliter med å kjøpe en bolig med et soverom til hvert barn.

Hun har ikke selv sett på årsakssammenhengen mellom høye boligpriser og lavere fødselstall, men har funnet andre studier som viser en sammenheng mellom de to.

– Man kan tenke seg at boligmarkedet gjør det vanskeligere for unge par å etablere seg, og vi vet at det er viktig å være etablert både i arbeids- og boligmarkedet for de som får barn.

Oftere brudd hvis kvinnen tjener mer

Bergsvik har også funnet ut at par har lettere for å gå fra hverandre hvis kvinnen tjener mer enn mannen.

– Det kan kanskje forklare hvorfor det er så få par der kvinnen tjener mer enn mannen. Men det er også strukturelle forklaringer på det, som at kvinner også oftere har jobber der de tjener dårligere.

Les også: Den offentlige samtalen om fruktbarhet har gått fra selvtilfreds til bekymra

Bergsvik undersøkte om det var bruddet med normen om at mannen skal tjene mer, som lå bak den høyere skillsmisseraten blant slike par. Hun så på par som tjente tilnærmet likt, og sammenlignet tilfellene der kvinnen tjente litt mer enn mannen med gruppen der rollene var omvendt.

– Jeg så et hopp i skillsmisserisikoen så snart hun tjente mer, sier Bergsvik.

– Det kan være et tegn på at kjønnsroller består, og at det i seg selv er viktig for par at mannen er forsørgeren.

Denne tendensen var allikevel mindre blant nyetablerte og ugifte par, og Bergsvik tror det blir spennende å følge med på hvordan familiedynamikken utvikler seg i kommende generasjoner.