Ville helst skrive skjønnlitteratur

– Simone de Beauvoir skaper en hybrid sjanger, som både er skjønnlitterær og filosofisk. Tanken om at kvinnen er det annet kjønn går igjen i hennes skjønnlitterære tekster, sier Liva Bodil Kalvik.

I sin doktorgradsavhandling i fransk litteraturvitenskap gjør Kalvik en nærlesning av novellesamlingen La femme rompue (Woman destroyed (1969), boka er ikke oversatt til norsk) og Gjesten (1943). I La femme rompue skildres kvinners ufrihet.

– Søren Kierkegaard sier: Mennesket er dømt til å være fritt. Beauvoir tar, som kanskje den første i historien, til orde for kvinnens situasjon. Kvinnen har historisk sett ikke hatt mulighet til å ta ansvar for sine valg. Kierkegaard glemmer kvinnen: Hun er slett ikke dømt til frihet, sier Kalvik.

I krise

I sine selvbiografier skriver Beauvoir at hennes største ønske har vært å bli en skjønnlitterær forfatter. Kalvik mener Beauvoirs skjønnlitterære litteratur har fått ufortjent lite oppmerksomhet. Kvinnene i novellene i La femme rompue er på hver sin måte i krise fordi de er i et brudd med eller nærmer seg et brudd med en mann. Den siste novellen i La femme rompue handler om Monique, som blir bedratt av sin mann. Mot slutten av novellen kommer det frem at mannen hennes ønsker å ha en leilighet med den nye kvinnen.

– Beauvoir illustrerer at Monique som kvinne er dømt til avhengighet. Jeg mener vi finner en moralsk ansvarsfølelse og lojalitet til de svake kvinnene hos Beauvoir, sier Kalvik.

Militante feminister

La femme rompue møtte mye kritikk fra andre feminister. Noen mente den var så realistisk skrevet at den måtte handle om Beauvoir selv. Militante feminister mente boka ikke kunne anerkjennes fordi det ikke var noen heltinne i den. Kalvik sier:

– De forventet seg kanskje noe annet fra Beauvoir, som levde et så annerledes liv som kvinne. Hun giftet seg ikke, fikk ikke barn og var den første kvinnelige filosofen. I boka tar hun opp situasjonen til kvinner som lever mer tradisjonelle liv enn det hun selv gjorde.

Kalvik finner ikke mange likhetstrekk mellom boka La femme rompue og Beauvoirs eget liv.

– Det måtte i så fall være den første av de tre novellene. Den handler om en intellektuell kvinne på seksti år. Mens mannen hennes gjør det veldig bra, tørker hun ut intellektuelt ettersom hun blir eldre. Jeg tenker at denne novellen retter en diskursanalytisk kritikk mot det å anse en kvinne i moden alder som stagnert og fremmedgjort overfor samfunnet.

For politisk

Novellene i La femme rompue ble kritisert for å være for politiske og filosofiske.

– Hun skaper en dialog mellom filosofi og litteratur som tradisjonelt har vært adskilt. Det er en hybrid sjanger, som gjør krav på en egen sjangerbenevnelse. Ett av prosjektene mine er å finne et navn på sjangeren hun benytter seg av.

Kalvik påpeker at Beavoir ikke er den eneste filosofen som også er skjønnlitterær forfatter. For eksempel var både Jean-Paul Sartre og Kierkegaard forfattere.

Elskerinnen

I den siste novellen i La femme rompue frarøver elskerinnen Nöellie hovedpersonen Moniques posisjon, hennes identitet. Hennes selv og hennes integritet faller i ruin idet hennes plass inntas av denne andre, rivalen Noëllie.

– Filosofen Georg W. F. Hegel har en frase som lyder «Enhvers bevissthet forutsetter den andres død». I novellen illustreres denne frasen ved at det kommer en kvinne inn fra sidelinjen og erobrer Moniques mann. Hun blir underordnet denne unge kvinnen. Monique føler seg straks beseiret av henne.

Kalvik peker på at Beauvoirs mest kjente sitat «Man fødes ikke til kvinne, man blir det» viser til kvinners rett til å endre sine livsvilkår.

– En kan bli en annen type kvinne enn definisjonen av kvinnekjønnet som samfunnet har bestemt, noe Beauvoir greide i tiden hun levde.

Alene i Paris

Novelle tre i La femme rompue starter filosofisk med at Monique befinner seg alene i Paris, og reflekterer over sin egen eksistens. Hun beskrives som uselvstendig.

– Det er første gang på lenge at hun er alene. Lukten av gress og råtne blader minner henne på at hun faktisk er til stede. Hun er blitt prototypen på at en ikke fødes til kvinne, en blir det. Når Monique er uten mannen sin tviler hun på at hun i det hele tatt eksisterer.

Novellen er skrevet som en dagbok, og vi følger Monique i prosessen mot å erkjenne at mannen hennes er utro.

– Leseren får imidlertid et synsoverskudd. Vi skjønner at det er noe galt før henne, sier Kalvik.

Kalvik leser tekstene med utgangspunkt i filosofen og litteraturviteren Mikhail Bakhtins teori om at et estestisk objekt er uavslutttet.

– Ifølge Bakhtin krever et estetisk objekt et møte med en betrakter for å realiseres. Avhandlingen min er en nylesning av romanen og novellene.

I novellens slutt kan leseren skimte tegn til framtidstro, mener Kalvik.

– Det skjer en endring i Moniques oppfatning av egen identitet. Hun sier at hun ikke har noe annet valg enn å enn å tre inn i framtiden. Det er først mot slutten hun får tro på at hun skal greie seg alene, på tross av at hun er redd.