Krigen i Bosnia ble avsluttet i 1995, men ettervirkningene av den blodige konflikten er der fortsatt. Selv om sårene etter den seksualiserte volden ikke er like tydelige som nedbrente hus, så er de der. Skammen klister seg til kvinnene som har blitt utsatt for seksualisert vold. Hvordan kan man forske på det som ikke kan snakkes om? Hvordan håndterer hjelpeapparatet i Bosnia seksualisert vold?
Det er blant annet disse spørsmålene forsker Inger Skjelsbæk, forsker ved International Peace Research Institute, PRIO, har gitt svar på i artikkelen "Therapeutic work with victims of sexual violence in war and postwar: A discourse analysis of Bosnian experiences" i Peace and Conflict: Journal of Peace Psychology. Hun har gjort feltarbeid i Bosnia fra 2000-2002, intervjuet fem kvinner som har blitt utsatt for voldtekt, besøkt ulike behandlingssenter og intervjuet helsearbeidere ved ulike sentere.
Voldtekt som våpen
– Voldtekt er en integrert del av krigføring og slik har det sikkert alltid vært. Men det var først med krigen i Jugoslavia at den seksualiserte volden for alvor ble forstått som et krigsvåpen, forteller Inger Skjelsbæk. Likevel er ikke voldtekt som del av krigshandlinger noe nytt. Hun kan fortelle at i løpet av de siste dagene av 2. verdenskrig regner man med at 90.000 til 110.000 tyske kvinner ble voldtatt av russiske styrker. I første halvdel av 1990-tallet ble 250.000 til 500.000 kvinner voldtatte i Rwanda, i all hovedsak tutsier. Og i det tidligere Jugoslavia regner man altså med at fra 10.000 til 60.000 kvinner fra ulike etniske grupper ble utsatt for seksuelle overgrep. I følge den omdiskuterte RAM-planen utarbeidet i den jugoslaviske nasjonale hæren, skulle voldtekt av kvinner og barn være med på å svekke den muslimske befolkningens vilje til å slåss.
– Det er sådd tvil om RAM-planens eksistens, men tidligere fredsforhandler Thorvald Stoltenberg har fortalt meg at de ulike forhandlingslederne startet fredssamtalene med å anklage de andre etniske gruppene for å ha voldtatt deres kvinner, forteller Skjelsbæk. Hun har forsket på det psykologiske hjelpeapparatet rettet mot kvinner i Bosnia etter krigen, og har sett på hvordan seksualisert vold er blitt forstått og bearbeidet ved to ulike hjelpesentre.
Artikkelen i Peace and Conflict: Journal of Peace Psychology er basert på doktorgradsarbeidet om seksualisert vold i krigen i Bosnia, som Skjelsbæk leverer i disse dager. Det finnes få studier om seksualisert vold i krig av den åpenbare grunn at dette er vanskelig å dokumentere:
– Det er mulig å telle antall brente hus og antall døde, men sårene etter en voldtekt synes ikke på utsiden, sier forskeren. Likevel er ikke dette den eneste årsaken til taushet.
– Voldtekt er ikke blitt sett på som et viktig spørsmål, siden det politiske spillet foregår langt fra kvinnenes liv, forteller hun.
– Hvorfor ble dette annerledes i krigen i Bosnia?
– Det var flere kvinnelige journalister som rapporterte fra Bosnia, og de stilte kanskje andre spørsmål enn tideligere krigsreportere. Men den viktigste årsaken er at voldtektene berørte så mange, og var så systematiske at de rett og slett måtte betraktes som en del av krigsstrategien. De kunne simpelthen ikke forstås som en sideeffekt av krigen, sier Skjelsbæk.
"Voldtektsoverlevende" som krigshelter
En av konklusjonene i Skjelsbæks studie er at voldtekt som våpen er uhyre effektivt til å ødelegge sosiale relasjoner. Voldtektene gjorde at folk flyktet og dette ødela det sivile samfunnet. Kvinnene fikk psykiske og fysiske skader og problemer med å gå inn i relasjoner:
– En av informantene mine fortalte om frykt for ikke å bli gift- En annen klarte ikke å fortelle mannen sin om voldtekten, fordi det var for skamfullt, forteller Skjelsbæk. Men hun kan også gi eksempler på at slike opplevelser styrket ekteskapsrelasjonen. Det betinget imidlertid at voldtekten ble fortolket som en krigshandling. Det gjorde at ekteparet etter krigen sammen kunne bearbeide grusomhetene de hadde blitt utsatt for.
Flere muslimske ledere har sammenlignet voldtatte kvinner med krigshelter og mener at de har krav på samme respekt:
– Krigen i Bosnia var en konflikt hvor etniske skillelinjer sto sterkt. De religiøse lederne vektla at det er som etnisk gruppe kvinnene ble utsatt for overgrep, ikke som individuelle kvinner, sier Skjelsbæk. Hun forteller at det var lite erfaring i Bosnia med å forholde seg til temaer som voldtekt og incest. Dermed måtte man trø varsomt når man skulle lage hjelpetiltak for kvinner etter krigen:
–For det første bruker de ikke begrepet «offer». De snakker konsekvent om voldtektsoverlevende, fordi det peker tilbake på krigen og gir kvinnen verdighet, sier forskeren.
– Det er vanskelig å få kvinner til å fortelle om voldtektene de er blitt utsatt for, og dermed har helsearbeiderne og de som jobber som terapeuter vært viktige kilder til informasjon om samfunnets syn på seksualisert vold og hvordan seksualisert vold fungerer.
Skjelsbæk forteller at helsearbeiderne hadde problemer med å bruke ordet voldtekt, og at de var engstelige for at stigma hos de voldtatte kvinnene kunne smitte over på dem:
– Derfor er det viktig å beskrive overgrepene i en krigskontekst, siden det gjør det mulig å snakke om overgrepene og behandle kvinner som er blitt utsatt for voldtekt, sier hun, men legger til at det er problemer med en slik strategi siden kvinner ikke bare blir utsatt for vold fra fienden.
Krigen fortsetter
I de fleste etterkrigssituasjoner øker volden mot kvinner. Traumatiserte menn kommer hjem til ødelagte samfunn, frustrasjon og verdighetstap. Skjelsbæk mener imidlertid det ikke er mulig å fastslå om vold mot kvinner i nære relasjoner har økt, siden det var liten dokumentasjon av dette før krigen.
Forskeren mener økt fokus på vold også i nære relasjoner er en positiv konsekvens, gjennom at vold mot kvinner ble satt på den politiske dagsorden:
– Det har dukket opp flere kvinneorganisasjoner som jobber for kvinners rettigheter og endringer av bosnisk lovverk. Endringer som gjør at vold mot kvinner er forbudt uansett hvem som utfører det, forteller hun. De helsearbeiderne Skjelsbæk har intervjuet har fått kompetanse til å arbeide med seksualisert vold, og de har utviklet et vokabular som gjøre det mulige å gripe fatt i vold mot kvinner også ut over krigskonteksten. Dette blir ikke lenger sett på som et privatisert problem, men et samfunnsproblem. Hun mener en viktig lærdom fra hennes studie er at det ikke er mulig å overføre nordiske likestillingsidealer direkte over på andre samfunn:
– Vold mot kvinner er sensitivt i de fleste samfunn. Det er likevel forskjell på Norge som har hatt voldtektsmottak i mange år og land der voldtekt ikke er en del av en offentlig diskurs. Dermed må hjelpearbeidet styres lokalt, sier hun, og understreker sammenhengen mellom vold og krigføring.
– Vold mot kvinner er en realitet i all krigføring, men for noen kvinner fortsetter krigen i hjemmet. Spørsmålet vi må stille er hvor lenge en krig varer, og hvordan hjelpearbeidet kan virke forebyggende mot volden kvinner utsettes for både i konflikt- og i post-konflikt-situasjoner, avslutter Skjelsbæk.
