Kvoterte kvinner for profitt

− Det eksisterer forestillinger om at kvoteringsreformen er «trumfet gjennom» av statsfeminisme og radikalfeminisme. Det er en grov forenkling som ikke stemmer overens med virkeligheten, sier postdoktor Siri Øyslebø Sørensen.

 

Hun disputerte nylig ved NTNU med en avhandling om innføringen av kjønnskvotering i norske bedriftsstyrer. Avhandlingen viser blant annet at nyttetenkning og argumenter som «bedriftens beste» og «kvotering lønner seg» var langt mer uttalt enn feminisme og likestillingspolitiske mål i arbeidet med å skape gjennomslag for reformen. I tillegg fant Sørensen at statsfeminisme slett ikke var den eneste pådriveren for kjønnskvotering i bedrifter, slik mange forestiller seg.

– Prosessen frem mot reformen er mye mer kompleks. Dessuten er det viktig å påpeke at feminisme og likestilling i mange henseende var irrelevant for iscenesettelsen av reformen, mener hun.

 

− Etter hvert som den politiske prosessen skred frem, handlet argumentene i mindre og mindre grad om å skape likestilling, og i større grad om å tilrettelegge for profitt og verdiskapning.

 

Ett eksempel på dette er Høyres Ansgar Gabrielsen, daværende næringsminister, som overraskende rykket ut i mediene i februar 2002 og erklærte seg lei av gutteklubben grei.

 

− I dette utspillet fokuserte han på at han ville «tvinge frem full kjønnslikestilling» i styrerommene. Men han skiftet veldig raskt over til en annen retorikk der det ikke lenger handlet om likestilling, men et «verdiskapingsperspektiv», sier Sørensen.

 

− Daværende likestillingsminister Laila Dåvøy er et annet eksempel. Hun gikk også raskt fra å fokusere på demokrati og kjønnslikestilling, til å snakke om at økt mangfold i styrerommene ville sørge for mer innovative og lønnsomme bedrifter.

 

Denne mangfoldsargumentasjonen la blant annet stereotype feminine egenskaper til grunn som en ressurs for bedriftene, med et fokus på at kvinner i styrene lønner seg.

 

− Argumentasjonen om mangfold kan også tolkes som et frieri til næringslivet, sier Sørensen.

 

− I denne perioden hadde nemlig næringslivet et stadig økende fokus på positive effekter av mangfold.

Sørensen har studert ordskiftet frem mot reformen ved å lese politiske dokumenter, referater fra stortingsdebatter, medietekster og debattbøker. Analysene viser at det hun omtaler som næringslivsfeminisme hadde en avgjørende betydning for reformen.

 

− Med næringslivsfeminisme mener jeg det aktive likestillingsarbeidet som foregår i næringslivet, men som har andre virkemidler og motivasjoner enn det vi vanligvis omtaler som statsfeminisme, sier forskeren.

 

– Der statsfeminisme kjennetegnes av strukturelle løsninger og motiveres av demokrati og rettferdig maktfordeling, er næringslivsfeminismen mer individorientert, og forenelig med målsetninger om at mangfold er viktig for lønnsomhet og innovasjon.

 

Det finnes mange tiltak som spesifikt er til for å hjelpe kvinner opp og frem i næringslivet, for eksempel kursing, lederutdanninger og mentorordninger for kvinner. 

 

‒ Dette gjennomføres imidlertid i tråd med at bedriftene skal være produktive og effektive, ikke på bakgrunn av argumenter om kjønnsrettferdighet og likestilling, sier Sørensen.

 

– Muligheten for at kvoteringsreformen kunne bli vedtatt, ble i stor grad grunnlagt via den type arbeid.

Til tross for at det altså eksisterer en form for feministisk arbeid i det norske næringslivet, viser Sørensens avhandling at kjønn og likestilling i stor grad ble unngått som tema og argumentasjon i prosessen frem mot reformen.

 

– Det viser seg at likestillingspolitikk ofte må fremstilles som noe annet for å få gjennomslag. Alt som assosieres med feminisme blir skummelt på arenaer som næringslivet, mener Sørensen.

 

– Og politisk argumentasjon handler jo i stor grad om å gjøre tiltak spiselige for arenaen de skal innføres på. Dermed griper man til argumenter som appellerer til målsetningene næringslivet driver med – lønnsomhet, nytte og produktivitet, sier hun. 

 

Denne argumentasjonen handler imidlertid ikke bare om politisk retorikk, men også om hva som i realiteten er interessant for næringslivet.

 

– Kjønn og likestilling ble nok underkommunisert fordi det oppfattes som kontroversielt, men også fordi det er mindre relevant for næringslivets oppgaver og mål, sier Sørensen.

Selv om kommende statsråd Siv Jensen har varslet ønske om å fjerne all kvotering, tror ikke Sørensen styrekvoteringsreformen nødvendigvis forsvinner med ny regjering.

 

− Det kan jo være at det blir en viktig symbolsak for FrP – de har jo også sagt at de ønsker å avvikle Likestillingsloven. Men vi skal heller ikke glemme at regjeringspartner Høyre faktisk var med på å vedta reformen sist de satt i regjering, påpeker Sørensen.

 

− Motstanden i næringslivet har dessuten stilnet, og flere har i ettertid innrømmet at kvotering var et nødvendig grep. Men vi vil neppe se nye kvoteringslover under denne regjeringen.

Begrepet «statsfeminisme» ble i sin tid introdusert av Helga Hernes, og ble brukt for å beskrive samarbeidet mellom kvinnebevegelsen, perspektivet nedenfra, og staten, perspektivet ovenfra.

 

− Men i forskning på dagens politikk kan vi ikke anta at statsfeminismen virker «automatisk» eller på de samme måtene som tidligere, sier Sørensen.

 

Sørensens forskning gjorde seg bemerket allerede i 2011, da hun vant prisen for årets beste artikkel i Tidsskrift for kjønnsforskning. Denne teksten handlet om nettopp møtet mellom næringsliv og statsfeminisme, og var en del av arbeidet med doktorgraden. I den forbindelse uttalte hun til KILDEN at statsfeminismen hadde blitt en for enerådende forklaringsmodell for hvordan likestillingspolitikk oppstår i Norge. 

 

− Avhandlingen min viser at det finnes en sterk overbevisning om statsfeminismens makt i Norge, bekrefter Sørensen i dag.

 

− I media fremstår statsfeminisme ofte som dominerende og noe som har «gått for langt». Og dessuten noe det er viktig å posisjonere seg mot – også blant feminister, sier hun, og utdyper:

 

− Kvoteringsreformen blir assosiert med statsfeminisme av feminister som kjemper for andre saker enn kvinners tilgang på styreverv. Ett eksempel er det jeg forenklet kaller «minoritetsfeminisme», som i praksis dreier seg om situasjonen til kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge. Når kvoteringsreformen forbindes med statsfeminisme alene, oppstår også en forestilling om at statsfeminismen er et eliteprosjekt, mener Sørensen.

 

– Forskning har en viktig oppgave i å unngå at slike forestillinger reproduseres. Avhandlingen min viser at veien frem mot kvoteringsreformen var en sammensatt prosess. For meg har det vært viktig å grave opp og vise hvordan politiske prosesser fungerer i praksis, forteller hun. 

Sørensen mener også at hennes funn viser at det er motstridende krefter i spill når det gjelder feminismens status i Norge i dag.

 

− Likestillingsidealet er utvilsomt sterkt i Norge, og det var umulig å yte særlig motstand mot kvoteringsreformen, sier Sørensen.

 

− Samtidig viser avhandlingen min at likestillingspolitikk som sådan er så komplisert å forholde seg til at man unngår feministiske og likestillingspolitiske argumenter i prosessen, påpeker hun.

 

Forskeren mener det vitner om stereotype oppfattelser av hva feminisme egentlig er.

 

‒ I tillegg viser analysen min at når man faktisk snakker om statlig politikk og feminisme samtidig, snakker man som regel om noe som har vært, noe som tilhører fortiden, sier Sørensen.

 

– Man snakker om fortidens likestillingsarbeid, aldri om et nåtidig eller fremtidsrettet likestillingsarbeid. Dette reflekteres blant annet i at feministiske argumenter var fraværende i prosessen frem mot styrekvoteringsreformen. Feminismens status i Norge fremstår som veldig ambivalent.