Innvandrede kvinner faller ut av arbeidsmarkedet igjen

Blant norske kvinner som jobbet deltid i 2009, var 16 prosent uten jobb i 2012. Blant innvandrede kvinner fra Somalia og Irak, er tallet 40 prosent.

− Det er store variasjoner mellom landgruppene, men bevegelsen ut av arbeidslivet er mye sterkere for innvandrede kvinner enn for de norske, fortalte seniorforsker ved Fafo Hanne Cecilie Kavli under et seminar 8. mars.

Sammen med forskerkollega Heidi Nicolaisen har Kavli undersøkt hvordan arbeidslivet til norske og innvandrede kvinner forandret seg fra 2009 til 2012. Målet var blant annet å se om deltidsarbeid gir en stabil og langsiktig tilknytning til arbeidslivet.

Forskerne undersøkte data fra innvandrede kvinner fra Iran, Irak, Pakistan, Somalia og Vietnam, og sammenlignet deres situasjon med situasjonen til norske kvinner. Blant de norske kvinnene er deltidsarbeidet oftest et valg.

God og dårlig deltid

− Den norske deltiden er ganske stabil. Nærmere 60 prosent av de norske kvinnene vi undersøkte som jobbet deltid i 2009, var i deltidsjobb også tre år senere, sier Kavli.

Såkalt frivillig deltid har lenge vært den mest vanlige typen deltidsarbeid blant kvinner i Norge, ifølge forskerne. Nærmere 80 prosent av deltidsarbeidende kvinner, har jobbet frivillig deltid. Denne typen arbeid kjennetegnes ellers ved relativt store stillingsprosenter, og ved at arbeidsvilkårene er like gode som for heltidsansatte. Tilknytningen til arbeidslivet er også stabil. For de innvandrede kvinnene, er situasjonen en annen.

− Den stabile deltidstilknytningen er langt lavere i alle de innvandrede gruppene vi har sett på, enn den er blant norske kvinner. Den er særlig lav blant de nyeste gruppene av flyktninger – Irakere og Somaliere.

Mens nær 60 prosent av de norske kvinnene hadde stabilt deltidsarbeid, var tallet henholdsvis 36 prosent og 33 prosent for somaliske og irakiske kvinner. Gjennom dybdeintervjuer med 49 kvinner, fant forskerne videre at det var stor forskjell på kvaliteten på deltidsarbeidet, også blant kvinnene som hadde stabile deltidsstillinger.

− En av kvinnene har 18 prosent stilling og ønsker seg heltid, men det får hun ikke. Hun er småbarnsmor og har jaget ekstravakter i 4,5 år. Hun får ikke boliglån, får ikke planlagt familieliv. For å bedre sjansene sine på arbeidsmarkedet, har hun tatt en helsefagarbeiderutdannelse. Men det har ikke hjulpet henne, og hun fortviler, forteller Nicolaisen.

Hun kaller denne typen arbeid for «dårlig deltid», en type deltidsarbeid som gjerne er kort, og ufrivillig, og som gir fleksibilitet på arbeidsgivers premisser. Nicolaisen påpeker at det finnes reguleringer som er innført for å bedre situasjonen, men at de ikke alltid virker etter hensikten.

− Du har for eksempel en regulering som sier at du har rett på å få økt opp stillingsprosenten din tilsvarende det du har jobbet ekstravakter. Men flere av kvinnene vi har intervjuet forteller at den eneste måten de kan øke stillingen sin på, er å ta de ubekvemme vaktene – natt, helg, helligdager. Det kan de ofte ikke på grunn av familiesituasjonen. Noen er til og med alenemødre. Da blir ikke dette en brekkstang til en større stilling.

− En av kvinnene har 18 prosent stilling og ønsker seg heltid, men det får hun ikke. Hun er småbarnsmor og har jaget ekstravakter i 4,5 år.

− Skjer en tilstramming i norsk arbeidsliv

Når det gjelder overgangen fra deltid til heltid, fant forskerne imidlertid at innvandrede kvinner hadde større mobilitet enn de norske kvinnene, selv når man tar høyde for utdanning, familiesituasjon og hvilke bransjer kvinnene jobbet innenfor. Innvandrede kvinner fra både Iran, Irak, Somalia og Vietnam hadde større sannsynlighet for å gå fra deltid til heltid i løpet av perioden, enn norske kvinner. Dette er likevel ikke et hovedfunn i undersøkelsen.

− Det er en viss mobilitet fra del- til heltid, men for vesentlig flere går veien ikke bare fra deltid, men også fra heltid og ut av arbeidslivet, sier Kavli.

Hun påpeker at det fortsatt er mange spørsmål som må besvares, blant annet hvilke endringer som skyldes kvinnenes egne ønsker og hvilke som skyldes manglende muligheter. Flere av de innvandrede kvinnene som ble intervjuet i undersøkelsen, viste til utfordringer med stadig økende krav til norskferdigheter og dokumentert kompetanse. I prosjektet er også arbeidsgivere intervjuet, og de bekrefter denne utviklingen.

− Det skjer en tilstramming i norsk arbeidsliv. Slike økende krav kan effektivt bidra til å lukke dører som tidligere sto åpne for ufaglærte, sier Kavli.

− Det skjer en tilstramming i norsk arbeidsliv. Slike økende krav kan effektivt bidra til å lukke dører som tidligere sto åpne for ufaglærte.

Etterlyser mer nyanserte tiltak

Forskerne mener resultatene viser behov for en bredere tilnærming til integrering.

− Når vi måler suksess i integreringsarbeid, ser vi gjerne bare på om personer har fått lønnet arbeid eller ikke. En ti prosent deltidsstilling anses som en suksess. Men er det sånn at du forsvinner ut igjen, eller går inn og ut av ymse kontrakter, er det ikke sikkert det kan ses som en suksess integreringsmessig, sier Nicolaisen.

For å komme videre i integreringsarbeidet, mener Kavli det er nødvendig å skille mellom tiltak som sluser folk inn i korte, midlertidige stillinger, og tiltak som gir mer langvarige og stabile tilknytninger til norsk arbeidsliv. Hun etterlyser også mer nyanserte tiltak, ettersom behovene varierer enormt.

− Noen kommer med utdanning og erfaring. De trenger en kvalifiseringsperiode for å få innpass i norsk arbeidsliv. Men de som for eksempel kommer uten grunnskole, trenger nok mer omfattende tiltak for å få varig innpass.