Norge har ikke et nasjonalt kvinnehistorisk arkiv, men kvinnehistorisk stoff finnes i både private og offentlige arkiver, og arbeidet med å samle og dokumentere relevant materiale går langt tilbake. På begynnelsen av 1900-tallet var målet med å samle håndfast dokumentasjon om kvinnehistorie viktig for å legitimere kvinnebevegelsens krav. På 1960- og 70-tallet økte etterspørselen etter kvinner i arkivene som et resultat av kvinneforskningens fremvekst.
– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få fortsette å jobbe med kvinnehistorie, forteller Gro Hagemann, professor emerita i historie, og en pioner innenfor arbeidet med å samle inn kvinnehistorisk materiale til arkivene.
Pionerarbeid
Som ung nyutdannet historiker i 1974 fikk hun en treårig stilling som vitenskapelig assistent for Sofie Rogstad ved Privatarkivkommisjonen. Rogstad hadde fått støtte fra Forskningsrådet til et kvinnearkiv. Samtidig fikk Norsk Kvinnesaksforening støtte til registrering og dokumentasjon fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Målet var å opprette en samlingssentral for kvinnehistoriske arkiver.
– Jeg havnet i det hele tatt midt i en sydende gryte av ideer og initiativ. I dette miljøet lærte jeg masse om arkivering, en interesse som har fulgt meg siden, sier Hagemann.
Hagemann erfarte imidlertid at prinsippene for arkivering var ulike innenfor arkiv- og bibliotekfag.
– Det er forskjellige måter å tenke på. I arkivfaget legger man vekt på det som kalles proveniens, som betyr å beholde arkivet samlet som en enhet, slik at opprinnelsen til det enkelte dokumentet blir tydelig. Også det å bevare arkivets opprinnelige orden har en historisk, og derfor arkivfaglig, verdi, forklarer hun.
– Bibliotekene har gjerne brukt en annen ordningsmåte. Enkeltdokumenter som brev har blitt tatt ut av sin sammenheng og plassert sammen med andre brev med samme adressat eller avsender.
Det er vanskelig å avgrense arkivene til å handle om kvinner.
Da det ble diskusjon om hvorvidt det var hensiktsmessig å samle kvinnehistorisk arkiver under Nasjonalbiblioteket i Oslo, var Gro Hagemann derfor motstander av den ideen.
– En samling av kvinnehistoriske arkiver i ett depot i Oslo stred dessuten mot en regionpolitisk tankegang. Skulle arkiver skapt i Tromsø eller Stavanger sentraliseres i Oslo? Hvordan stoffet arkiveres, og at det faktisk blir bevart, er viktigere enn å ha egne arkiver for kvinner.
Lette opp ukjent materiale
Selv reiste Hagemann rundt i Norges land og sporet opp kvinnehistorisk materiale.
– Jeg kontaktet pionerer i kvinnebevegelsen som kunne tenkes å ha arkiver, som Alette Engelhart i Husmorforbundet og Dakky Kjær i Norsk Kvinnesaksforening. Husmorforbundet har tatt vare på alle de eldste protokollene, men Norsk Kvinnesaksforenings eldre arkiv ble aldri funnet. Det ble inndratt og ødelagt av tyskerne under krigen, forteller Hagemann.
Hagemanns arbeid førte til at noen større arkiver ble ordnet og gjort tilgjengelige. Arbeidet med Norske kvinners nasjonalråds arkiv tok flere måneder og ligger i dag i Nasjonalbiblioteket.
Johanne Reutz’ arkiv ble ordnet mens hun fortsatt var i live. Reutz var en viktig skikkelse i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse på 1930-tallet og sto i spissen for oppsigelse av gifte kvinner som et middel mot arbeidsløsheten.
– Jeg satt hos hjemme hos Reutz på Nesøya en hel vinter og jobbet med arkivet hennes. Hun nektet å avlevere arkivet sitt til Arbeiderbevegelsens arkiv, som hadde vært det mest nærliggende. Men hun var skeptisk til alt som hadde med arbeiderbevegelsen å gjøre og stolte ikke på at arkivet ville være trygt der, forteller Hagemann.
Måten vi tenker rundt formidling i Skeivt arkiv kan også brukes om kvinnehistorie.
Historien viser at det er tilfeldig hvor de private arkivene havner. Reutz' arkiv havnet hos Norsk fredssenter, som i dag er en del av Opplandsarkivet. Selv om det i første omgang gjorde materialet hennes mer utilgjengelig, mente hun det var i tryggere hender i et arkiv drevet av entusiaster som hun hadde tillit til.
– Det finnes kvinnehistorisk stoff i alle typer arkiver. Og det er vanskelig å avgrense arkivene til å handle om kvinner. Det må i så fall være hensiktsmessig, sier Hagemann.
Skeivt arkiv i Bergen
Tone Hellesund, professor i kulturhistorie og initiativtaker til Skeivt arkiv i Bergen, ser kvinnehistorie som en viktig del av norsk mangfoldshistorie.
– Synlighetsargumentet som ble brukt for å løfte frem kvinnehistorie på 1970-tallet, er kanskje ikke like akutt i dag, men det er fremdeles et gangbart argument for å øke tilgjengeligheten til kvinners historier i arkivene, mener hun.
– Skeiv historie er forsømt på en helt annen måte en kvinnehistorie. Likevel, måten vi tenker rundt formidling i arkivet vårt kan også brukes om kvinnehistorie. For eksempel samler vi mest mulig informasjon om skeiv historie på nettsiden vår for å gjøre den lettere tilgjengelig.
Forteller gjemte historier
Bakgrunnen for Skeivt arkiv i Bergen var at skeiv historie var noe arkivene bevisst hadde unngått å ta vare på og formidle.
– Homofili var forbudt ved norsk lov frem til 1972 og ble derfor dysset ned både av arkivene og av familiene til dem det gjaldt. At transtematikk skulle være noe å dokumentere og ta vare på, har likedan vært utenkelig helt fram til vår egen tid, forteller Hellesund.
– Det som har vært dokumentert i arkivene, er derfor først og fremst fra juridiske og medisinske arkiver i form av lovbrudds- og sykdomshistorier. Ordet homoseksuell ble brukt for første gang som medisinsk diagnose i Norge i 1885, da en tjenestejente i Bergen ble lagt inn på Dr. Rosenbergs asyl fordi hun prøvde seg på de andre jentene, forteller Hellesund.
Målet med Skeivt arkiv har hovedsakelig vært å samle og dokumentere andre sider av historien, gjennom personlige erfaringer og annen dokumentasjon som viser mangfoldet av skeive liv, og at skeivhet ikke har vært ensidig fordømt. Den skeive historien er også med på å nyansere vår forståelse og kategoriene vi tenker ut fra i dag.
– Vi satser særlig på den nære historien og har et stort livsintervjuprosjekt gående, forteller Hellesund.
Et nasjonalt ansvar
I 2012 ble Tone Hellesund førstebibliotekar ved Universitetsbiblioteket i Bergen og lanserte ideen om Skeivt arkiv. Hun mente formidlingen av denne delen av norsk historie burde være et nasjonalt ansvar, og begynte å jobbe for det.
– Til tross for at man de siste tiårene har vært opptatt av å dokumentere marginale gruppers historie, som samisk historie, de nasjonale minoritetenes historie og innvandringshistorie, ble ikke skeiv historie løftet fram. Vi var opptatte av at den ikke bare skulle formidles som identitetshistorie eller foreningshistorie, men som en historie som sier noe om det norske samfunnet, understreker hun.
Kvinnehistorie er på samme måte som skeiv historie en del av norsk mangfoldshistorie.
– Hvordan har vi bevoktet grensene for seksualitet og for hva som er akseptabelt for en kvinne og for en mann? Og hvordan håndterer vi det når disse grensene overskrides? Hva har skjedd i tiden fra forbudet mot homofili ble opphevet og frem til i dag? Sex mellom menn blir for første gang nevnt i Gulatingsloven, hva skjedde i de 1000 årene før dette?
Tone Hellesund mener det er vanskelig å forstå norsk historie uten at disse spørsmålene blir belyst, og understreker at skeive historier bidrar til dette.
– Kvinnehistorie er på samme måte som skeiv historie en del av norsk mangfoldshistorie. Denne mindre synlige delen av historien vår er viktig å løfte frem for å forstå oss selv, fortiden og fremtiden.
Egne arkiver i Sverige og Danmark
I motsetning til Norge har både Sverige og Danmark nasjonale kvinnehistoriske arkiver.
– Kvinnehistorisk samling i Århus har hatt det nasjonale ansvaret i Danmark for kvinnehistorisk materiale, men tjenesten ble gradvis trappet ned fra to hele stillinger til en deltidsstilling og er i dag underlagt Riksarkivet, forteller Jytte Nielsen, forskningsbibliotekar ved KVINFO.
KVINFO er et informasjons- og utviklingssenter for kjønn, likestilling og mangfold, med eget bibliotek. Senteret ble en selvstendig stiftelse med fast plass på statsbudsjettet i 1987, men bibliotekets historie strekker seg tilbake til 1960-tallet, da grunnlegger Nynne Koch, ansatt ved Det kongelige bibliotek, begynte å registrere kvinnerelevant litteratur.
Nielsen mener det er vesentlig at kvinnehistorisk materiale i arkivene blir registrert av noen som har faglig kompetanse på området, og understreker at det ofte er tilfeldig hvor kvinnehistorisk materiale blir arkivert.
– Den gangen rødstrømpebevegelsen i København skulle levere inn sitt arkiv, ville de for eksempel ikke levere inn til Kvinnehistorisk samling fordi det lå i Århus. Likedan er det mange kvinner som havner i lokale arkiver, fordi de har tilknytning til stedet og dermed lokalhistorisk interesse, sier Nielsen.
Det er en enorm interesse for kvinnehistorie i Danmark.
– Det finnes kvinner i arkivene spredt over hele Danmark, men de må registreres og formidles av noen som forstår hvilken sammenheng de hører til i.
Ønsker å samle arkivene digitalt
Nielsen tror det finnes materiale etter kvinner i lokale arkiver som kunne hatt stor verdi for kvinnehistorien, men som ikke er registrert som kvinnehistorisk materiale, og derfor ikke er søkbart for dem som leter etter denne typen stoff.
– Det er en enorm interesse for kvinnehistorie i Danmark, derfor er det viktig at kvinner i arkivene blir registrert og formidlet på riktig måte, sier hun.
– På KVINFO har vi digitalisert og formidlet en del materiale fra Kvinnehistorisk samling for å gjøre det bedre tilgjengelig, og det er virkelig svært mye brukt. Men det krever både fagkompetanse og ressurser.
Jytte Nielsen tror ikke det er verken nødvendig eller realistisk med egne kvinnearkiver.
– Det er ikke så viktig med egne fysiske arkiver eller at alt er samlet på ett sted, men hvis man kunne ta jobben med å identifisere alle kvinnearkiver som allerede eksisterer og samle dem digitalt, så hadde det vært fantastisk.
Private arkiver trues
Gro Hagemann er imidlertid mer opptatt av at kvinner i arkivene ivaretas på en profesjonell og hensiktsmessig måte, enn av at man oppretter egne arkiver for kvinner. Hun mener private arkiver av kvinnehistorisk interesse inntil i dag har vært godt tilgjengelig gjennom arkivverket. Spørsmålet er om det fortsatt vil gjelde for fremtidens privatarkiver, eller om disse vil trues av den rasjonaliseringsprosessen arkivene gjennomgår.
– Statsarkivet har stor kompetanse på egne arkiver og forvaltning og bruk av disse arkivene. Arkivportalen til arkivverket fungerer bra i dag, og i de ordnede private arkivene kan man søke seg helt ned til mappenivå. Men det krever store ressurser å drifte disse, også når det gjelder plass til oppbevaring, sier Hagemann.
– Arkivverket har til nå tatt imot private arkiver hvis de er ordnet, en oppgave pårørende og privatpersoner har måttet påta seg. Men det er de offentlige arkivene som er arkivverkets hovedoppgave, så i rasjonaliseringstider er privatarkiver utsatte.
