Nordisk feminisme - framgang eller backlash?

Drude Dahlerup, professor i kjønnsvitenskap ved Stockholms universitet, påpekte at Norden ikke lenger er modell for likestilling i resten av verden. – Jeg jobber med et intenasjonalt prosjekt om kvotering av kvinner i politikken, og får ofte spørsmål om hvor lang tid det tok fra nordiske kvinner først inntok parlamentet til vi nådde en kvinneandel på 30-40 prosent. Når jeg svarer at det tok 70-80 år, er reaksjonen alltid den samme: ”We’re not gonna wait that long!” Og noen steder tar de lange historiske sprang på kort tid. Costa Rica er ett eksempel: Der økte kvinneandelen i parlamentet fra 19 til 35 prosent så å si over natten.

Nordisk likestillingsmodell?

Er det er riktig å snakke om en nordisk likestillingsmodell, eller er kulturforskjellene for store til at dette er et relevant begrep? Drude Dahlerup påpekte at både kvinnebevegelsen og statsfeminismen i de nordiske landene historisk har vært inspirert av hverandre. – Men hvis du i dag sammenligner Danmark og Sverige, så er den offentlige debatten om kjønn og likestilling svært forskjellig. I Sverige sier man ’Jeg er stolt, men ikke fornøyd’ – med andre ord mener man at det fortsatt er mye som gjenstår før man oppnår et likestilt samfunn. Mens i Danmark er den allmenne oppfatningen at vi mer eller mindre har likestilling, og at kampen er vunnet, sa hun.

Ulrika Westerlund, redaktør i det svenske feministtidsskriftet Bang, utfylte bildet av situasjonen for dansk feminisme ved å fortelle fra arbeidet med den fellesnordiske feministantologien Femkamp: - Alle seminarene vi hadde endte med at vi syntes fryktelig synd på den danske representanten, etter at hun hadde fortalt om hvor lite rom det er for å være feminist i Danmark, sa Westerlund. I Femkamp berettes det blant annet om den danske minister for likestilling som fastslår at Danmark har likestilling, og dersom noen er misfornøyde, er dette et privat anliggende som kvinner bør ta opp med sin ektefelle. Fra regjeringshold finnes ingen forståelse for at misnøyen kan ha sammenheng med for eksempel manglende offentlig barneomsorg.

– Debatten i Sverige har en sterk betoning på likestilling som en likhetsbasert rettighet, mens den finske og norske debatten handler mer om at kvinner er en ressurs for samfunnet, fordi de er annerledes enn menn, mente Solveig Bergman, direktør ved Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning (NIKK).

Likestilling - ikke bare for toppsjefer

Det ble også påpekt at selv om Norden har Europas høyeste andel kvinnelig deltakelse på arbeidsmarkedet, har vi samtidig det mest kjønnsdelte arbeidsmarkedet i Europa. Debattantene etterlyste mer fokus på likestilling i arbeidslivet, ut over en diskusjon om hvorfor så få kvinner er toppsjefer. – Å være opptatt av det kjønnsdelte arbeidslivet er ikke bare noe for gamle damer. Se på IT-bransjen, som til tross for at den er en ny bransje, er ekstremt kjønnsdelt, sa Drude Dahlerup. Hun etterlyste mer engasjement for likestilling i arbeidslivet fra de unge feministene.

Som den yngste i panelet ble Ulrika Westerlund utfordret til å svare på hvorfor unge feminister tilsynelatende er så lite opptatt av likelønn og andre spørsmål som angår likestilling på arbeidsmarkedet.

– Feminismen er ikke én bevegelse, og alle fokuserer ikke på det samme. Men mange jobber kanskje heller med spørsmål rundt kropp, seksualitet og kulturanalyser, enn arbeidslivet, svarte Bang-redaktøren. Hun understreket at det er viktig å få menn mer involvert i det reproduktive arbeidet både i hjemmet og i omsorgssektoren, for å motvirke at mennene raser forbi på arbeidsmarkedet.

Et feministisk parti?

Ulrika Knutson ba debattantene spå hvilke av de nordiske landene som først får et kvinneparti. Drude Dahlerup påpekte at et slikt parti fantes på Island allerede på 1920-tallet, og så igjen mellom 1983 og 1999. I flere av de andre landene har idéen om et kvinneparti spilt en rolle som potensiell trussel for de etablerte politiske partiene.

– Det er svenske feminister som oftest har benyttet seg av denne trusselen, så kanskje det er i Sverige vi først får se et feministisk parti – som jo er noe annet enn et kvinneparti, understreket Ulrika Westerlund. Og et feministisk parti, det vil Westerlund gjerne se i Riksdagen.

Framgang eller backlash?

Drude Dahlerup mente å se to ulike teorier omkring likestillingsspørsmål i dag: den første går ut på at likestilling kommer etter hvert, sakte men sikkert. Den andre går ut på at backlash er mulig, vi kan komme til å tape det vi har vunnet om vi ikke passer på. Norge og Sverige konkurrerer om å være best i verden. Finland er tregt men solid, mens Danmark opplever backlash, mente hun. På Island fikk feminismen en oppsving våren 2003 ved dannelsen av organisasjonen Feminist Association of Iceland.

Solveig Bergman var uenig i at den finske feminismen er treg, utviklingen har bare vært litt annerledes der enn i resten av Norden, mente hun, og la til: - I dag finnes en ny interesse for feminismen, ikke bare blant de helt unge kvinnene, men også blant de litt eldre. Ulrika Westerlund sluttet seg til at det er stor interesse for feminisme og feministisk debatt. – Men i Sverige er det en fare for at feminismen i ferd med å bli klemt i hjel og ufarliggjort, fordi alle kaller seg feminister, påpekte hun.