– All vitenskap må være demokratisk i en slik forstand. Alle har krav på lik respekt, også i forskersamfunnet. En vitenskapsinstitusjon som ikke anerkjenner kvinner samme intellektuelle autoritet som menn, er patriarkalsk eller kjønnsurettferdig, understreker Holst.
– Mye av kritikken feminister har reist mot hvordan vitenskapen er organisert og utøves kan knyttes til dette: At kvinner, når det kommer til stykket, i stort og smått, ikke anerkjennes intellektuell autoritet på linje med menn. Universiteteter er på flere måter fortsatt dypt patriarkalske institusjoner, også i Norge.
I avhandlingen Feminism, Epistemology & Morality tar Cathrine Holst utgangspunkt i den britiske filosofen Susan Haacks forfatterskap. Haack, som er professor i både filosofi og jus, forsvarer feminisme som etisk og politisk prosjekt, men tar avstand fra feminisme som normativ vitenskapsteori, det vil si som en bestemt idé om hvordan vitenskap bør bedrives.
– Men dette gjør henne verken til empirist eller positivist. Haack forsvarer ingen enkel tese om verdifrihet. Hun er fullt ut inneforstått med at etikk og politikk påvirker forskningen på en rekke måter. Hun mener at verdier både påvirker forskernes valg av problemstilling, hvem som rekrutteres til forskningen og hvordan forskningen anvendes. Dette gjorde at jeg fant Haacks arbeider interessante og utfordrende, forteller Holst.
– Forsvarere av feministisk vitenskapsteori i en eller annen variant bør, etter mitt syn, bruke mer energi på å imøtegå konkrete resonnementer av Haacks type, fremfor å om og om igjen ta oppgjør med vulgære empiristiske og positivistiske doktriner som i dag har få forsvarere. Jeg provoseres når feministisk vitenskapsteori ikke gis den seriøse behandling den fortjener utenfor feministenes rekker. Jeg synes imidlertid også at toneangivende feministiske vitenskapsteoretikere, som Donna Haraway og Sandra Harding, gir et karikert bilde av sine opponenter i det vitenskapsteoretiske landskapet.
Mot en overpolitisert forskning
Hva går så Haacks kritikk ut på?
– Det hun er redd for, er en utilbørlig politisering av forskningen, sier Holst.
– La meg utdype det: Om forskeren står overfor to teorier der en av teoriene er mer velbegrunnet enn den andre, mener Haack forskeren bør velge å stille seg bak den best begrunnede teorien, det vil si den teorien som står seg best etter granskning og kritisk diskusjon i forskerfellesskapet. Haack mener feministisk vitenskapsteori anviser forskeren å velge den dårligst begrunnede teorien, dersom denne teorien er mer i tråd med feministiske verdier enn den bedre begrunnede teorien, det vil si dersom den i større grad tjener kvinners og eventuelt andre marginaliserte gruppers frigjøring. Jeg er enig med Haack i at en feministisk vitenskapsteori som sier at forskeren med god samvittighet kan stille seg bak teorier som passer hennes politiske synspunkter fremfor bedre begrunnede teorier, er en forfeilet vitenskapsteori. Jeg er også enig med henne i at feministisk vitenskapsteori ikke har taklet spenningene mellom faglighet og politikk på en god nok måte.
– Så du avviser feministisk vitenskapsteori?
– Nei, slett ikke. I avhandlingen min forsvarer jeg en variant av feministisk vitenskapsteori, der jeg blant annet bygger videre på bidragene til de feministiske filosofene Helen Longino og Elizabeth Anderson. I tillegg er jeg inspirert av den tyske filosofen Jürgen Habermas, og av feministiske fortolkninger av hans forfatterskap. Fra et slikt perspektiv, er det interessante spørsmålet ikke hvorvidt forskeren skal stille seg bak den teorien som står seg best etter granskning og kritisk diskusjon i forskerfellesskapet. Selvfølgelig skal hun det! Det avgjørende er hvem som deltar i diskusjonen, om diskusjonsdeltakerne behandles som likeverdige, og om påstander om hva som er rettferdig, for eksempel kjønnsrettferdig, faktisk underlegges gransking og kritisk diskusjon i forskerfelleskapet, eller om patriarkalske fordommer uhindret reproduseres. Fra et feministisk perspektiv blir kravet for det første en kjønnsrettferdig rekruttering til vitenskapen. For det andre en akademisk kultur der kvinnelige forskere anerkjennes samme intellektuelle autoritet som mannlige. For det tredje en vitenskap der problemstillinger og analysekategorier formuleres på måter som gjør det mulig å avsløre illegitim kjønnsmakt. Leter man ikke etter kjønnsmakten når man forsker, finner man den heller ikke. Som man spør får man svar, heter det, og det er sant. Vitenskapen trenger flere som stiller spørsmål med feministbrillene på, innenfor alle fag.
– Hvilke feminister kritiserer Haack?
– Haack kritiserer feministisk vitenskapsteori som sådan, men mest inngående er hennes kritikk av Helen Longino, som altså jeg har mye til felles med, og av en annen amerikansk feminist og filosof, Sandra Harding. Harding forsvarer en standpunktfeminisme: Hun mener at forskere som forsker med utgangspunkt i kvinners. og andre marginaliserte gruppers liv vil produsere mer objektive teorier enn andre forskere. Jeg mener Haack på flere punkter feiltolker og misforstår Harding. Deler av hennes kritikk er imidlertid berettiget og verdt å lytte til.
Kvinner må høres
Hva er det så Sandra Harding hevder? I avhandlingen redegjør Holst for Hardings utgangspunkt: at forskningsresultater som oppfattes som allmenngyldige i realiteten er basert på erfaringene og verdiene til hvite, privilegerte menn.
– Harding poengterer at undertrykte grupper, som kvinner, kan bidra med kritiske analyser, og at viktig ny kunnskap kan fremkomme gjennom sosial og politisk kamp. Hun understreker at deltakelse i kvinnetypisk omsorgsarbeid gir en særskilt type innsikt. Og mange kvinner er, slik Harding ser det, på utsiden, samtidig som de, ikke minst som et resultat av kvinnekampen, er på full fart inn i offentlig liv, i politikken, arbeidslivet, akademia. Dette gjør dem til "outsiders-within" og i stand til å se andre ting enn de som lenge har vært på innsiden. Det ligger viktige innsikter i Hardings betraktninger om disse forholdene, sier Holst.
Men vet kvinner alltid best?
Cathrine Holst mener Sandra Harding har rett når hun påpeker at forskning også må foregå med utgangspunkt i kvinners liv og deres ståsted.
– Jeg mener, som Harding, at det er uomtvistelige moralske grunner til å behandle kvinner og menn med samme respekt og interesse både i og utenfor forskningen.
– Men så er spørsmålet om marginaliserte grupper og forskere som forsøker å adoptere deres blikk på verden, vet mest og best om alle forhold. Dersom en teori etter å ha blitt gransket og diskutert i et forskersamfunn der alle respekterer hverandre som likeverdige, viser seg å være bedre begrunnet enn en annen teori, skal vi da likevel vurdere å foretrekke denne andre, dårligere begrunnede teorien om det viser seg at den er fremsatt av en representant for, eller av en som mener seg å være representant for en marginalisert gruppe? Det er standpunktteoriens sentrale påstand at vi skal det. Jeg mener vi ikke skal det, sier Holst.
Holst utfordrer Hardings argumentasjon fra flere vinkler. Har alle kvinner noe felles? spør Holst.
Er alle kvinner ekskluderte og undertrykte, og om de er det, er de det på samme måte, og på en måte som skiller seg fra hvordan ulike grupper av menn ekskluderes og undertrykkes? Er alle kvinner outsidere på innsiden? Deler de det samme ståsted?
– At alle kvinner deler ståsted i den forstand Harding legger til grunn, er en påstand det er vanskelig å belegge empirisk, fastslår Holst.
– Og om dette nå skulle la seg gjøre, hvorfor skulle kvinners felles situasjon eller andre marginaliserte gruppers felles situasjon, gjøre deres teorier og tanker allment mindre partiske og mer objektive enn menns? Det er et springende punkt for Harding, det er standpunktteoriens være eller ikke-være å kunne si noe overbevisende om dette. Det gjør ikke Harding, mener Holst.
– Standpunktteorien svikter dermed som et selvstendig kunnskapsteoretisk alternativ. Den er også moralsk sett problematisk. Å privilegere bestemte standpunkter i kunnskapsproduksjonen som prinsipp, og det er det Harding gjør, er ikke forenlig med prinsippet om å anerkjenne alle lik respekt og intellektuell autoritet i kunnskapsproduksjonen. Det er det siste prinsippet jeg forsvarer.
Et konkret eksempel fra Norge akkurat nå som kan illustrere diskusjonen, er debatten om hvordan prostitusjon bør lovreguleres. Her går diskusjonen blant annet om de prostituertes rolle i debatten. Er det slik at deres argumenter bør tillegges særskilt vekt?
– Det er et problem hvis de som er prostituerte ikke blir inkludert og hørt når prostitusjon diskuteres. Samtidig må man jo ta stilling til de prostituertes påstander på lik linje med andres påstander. Og å ta påstander alvorlig innebærer å vurdere dem kritisk, påpeker Holst.
Forskjell på forskning og politikk
Cathrine Holst mener Harding får godt fram hvordan vitenskapen systematisk har og har hatt en tendens til å se bort fra marginaliserte gruppers kunnskap, herunder kvinners.
– Hvorvidt en vitenskapelig teori er allmenngyldig eller reflekterer menns verdier og erfaringer, er imidlertid også noe som må undersøkes. Det finnes mange grelle eksempler på at patriarkalske normer styrer forskningen, det er ikke mitt ærend å benekte det, tvert imot. Men dette bør granskes i hvert enkelt tilfelle. Vi kan ikke forutsette at det alltid er slik, understreker Holst.
– Men behøver kjønnsforskere å avvise standpunktteori? Kan man ikke bare slutte seg til Hardings påpekning av at kvinner bør høres, men så presisere og legge til egne og andres nyanseringer og problematisering?
– Det har vært strategien, også i norsk kjønnsforskning. Man flikker litt her og der, og konkluderer med at alle med en feministisk engasjement i bunn for sin teoretisering i det store og hele er enige. Det er de ikke. Standpunktfeminismen er grunnleggende feil tenkt, og jeg ønsker ikke å bukke og nikke til den lenger.
– Enkelte mener at man ikke skal kritisere hverandre innenfor kjønnsforskningen, fordi forskningsfeltet er så lite og sårbart. Jeg tror at forskningsfeltet, heldigvis, står sterkere enn en del vil ha det til. Og meningsbrytning er avgjørende om kjønnsforskningen skal styrkes ytterligere. Kjønnsforskningen er ikke et politisk parti der alle behøver å stå ansvarlig for det de andre gjør. Denne type solidaritetskrav finnes i politikken. Men det er ikke vår oppgave som forskere å gjøre dem gjeldende også hos oss. Vår oppgave som forskere er å forfekte de synspunkter vi på saklig grunnlag er overbevist om. Det er en viktig forskjell på vitenskap og politikk, fastslår Cathrine Holst.
