Ut mot balansefeministene

– Jeg er kritisk til å gjøre en 50/50-fordeling mellom kjønnene til selve normen for det rettferdige. Det er lettvint, men det er ikke riktig, sier Cathrine Holst, førsteamanuensis ved Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen.

I en artikkel i Tidskrift for kjønnsforskning nr 2-2007 tar Holst et oppgjør med det hun kaller balansefeminismen, som hun hevder på kort tid har vunnet terreng, både i det statlige likestillingsarbeidet og blant mange kjønnsforskere. Holst mener kjønnsbalanse som likestillingspolitisk mål har blitt for lite diskutert.

Greit å telle

– Det er selvsagt ikke noe galt i å måle kjønnsfordelingen i forskjellige yrker, utdanninger og posisjoner. Resultatene kan gi en første pekepinn på hvordan det står til med likestillingen, sier Holst.

– Men pekepinnen må ikke forveksles med målet. Kjønnsbalanse garanterer ikke for det som etter min mening burde være feminismens mål, nemlig rettferdighet. Bak en 50/50-kjønnsfordeling kan det for eksempel skjule seg store forskjeller mellom ulike kvinners muligheter til å nå fram, argumenterer Holst.

Diskriminerte menn?

Man kan heller ikke ta for gitt at det er urettferdighet som forårsaker en ujevn kjønnsbalanse, hevder Holst.

– For eksempel er menn i sterkt mindretall blant barnehageansatte. Hvorvidt årsaken til dette er at menn har blitt urettferdig behandlet, vet vi ikke før vi har undersøkt. Prosentfordelinger i seg selv forteller oss ingenting om årsaksforhold.

Holst mener at det er bekymringsverdig at kjønnsbalanse, mer eller mindre uten diskusjon, har blitt en målestokk på om likestillingsarbeid er vellykket eller ikke. Som eksempel trekker hun fram det årvisse likestillingsbarometeret, fra det nå nedlagte Likestillingssenteret.

– Ifølge barometeret er det bare når fordelingen er 50/50 mellom kjønnene at «tilstanden er slik den bør være». Argumentet er at kvinner utgjør halvparten av befolkningen og bør ha tilsvarende representasjon overalt. Men forfølger man logikken, er det ingen grunn til å stoppe ved kjønn. Også for eksempel etniske og seksuelle minoriteter burde ifølge denne rettferdighetsdefinisjonen har kvoter tilsvarende sin andel av befolkningen. Det ender i det absurde, sier Holst.

Et annet rettferdighetsbegrep

– Hvilken definisjon på rettferdighet vil du foreslå?
– Jeg mener målet på rettferdighet må være deltakelse på like vilkår for alle, sier Holst, som er inspirert av blant andre den feministiske politiske filosofen Nancy Fraser. 

– Fraser mener samhandling på like vilkår forutsetter at tre betingelser er oppfylt. For det første må materielle ressurser som inntekt og eiendom være rettferdig fordelt. For det andre må kulturen uttrykke lik respekt for alle. For det tredje må alle inkluderes på likefot i politiske beslutningsprosesser. Er vi opptatt av rettferdighet, er det her vi må ta tak. 

– Og vi bør spørre oss: Dersom folk handler på reelt like vilkår, er det da egentlig urettferdig hvis resultatet av det de gjør ikke resulterer i 50/50-fordelinger overalt? Jeg har problemer med å se det. Det viktige er ikke strengt balanserte fordelinger på gruppenivå, men at alle har reelt like mulighet til å delta i samfunnslivet.

– Men er det noen grunn til å tro at menn og kvinner vil velge forskjellig, gitt at de har de samme mulighetene?

– Poenget er at vi ikke kan forutsi hvilke valg autonome personer vil gjøre. Uansett er det omstendighetene vi velger under som er avgjørende for om valget er fritt, ikke hva vi velger. Kjønnstypiske valg kan være autonome, og kjønnsutypiske valg kan være ufrie, sier Holst. I artikkelen retter hun kritikk mot kjønnsforskerkollegaene Mari Teigen og Hege Skjeie. Holst mener mange forsvarere av kjønnsbalanse går for langt i å stemple kjønnstypiske valg som «falske».

Ubalanse på gruppenivå forteller ikke nødvendigvis om ufrihet på individnivå, understreker Holst, som er opptatt av at individet, ikke gruppa, skal stå i sentrum.

– Politikk som skal sikre rettferdighet må selvsagt ta høyde for gruppeulikhet. Men en eventuell suksess måler vi ved å se på individers livsvilkår, ikke på gjennomsnittet i gruppa, sier hun.

Mot kjønnskvotering?

Holst understreker at hennes skepsis til balansefeminismen ikke innebærer en kritikk av kjønnskvotering som virkemiddel.

– Nei, det er ikke det dette dreier seg om. Jeg tror, i likhet med Fraser, at det er godt mulig å argumentere for kjønnskvotering i ulike sammenhenger, sier Holst og utdyper:

– Vi må gå fra en universalargumentasjon, som sier at kjønnsbalanse er det eneste rettferdige, til en argumentasjon som går konkret inn på betydningen av representasjon av begge kjønn i forskjellige sammenhenger.

– Kan du gi noen eksempler?

– Innenfor akademia kan kvotering for eksempel begrunnes med at representasjon av ulike grupper fremmer vitenskapelig objektivitet. Hensynet til den private eiendomsretten vil være viktig i kvoteringsdiskusjonen i næringslivssammenheng. Vi må ta dette kontekst for kontekst, tror jeg, og tilpasse kvoteringsargumentasjonen til målet for virksomheten, avslutter Holst.