Kaosbyråkraten

- Jeg er en skapbyråkrat. Tilstår Nina Kristiansen, der hun sitter lett nervøs og famler etter huskelappen sin. Hun er vanligvis ikke særlig sjenert. Men det er forskjell på å ta oppmerksomhet og å få oppmerksomhet, mener hun. Å bli portrettintervjuet hører til sistnevnte, ubekvemme variant, synes Kristiansen. Som altså er en byråkrat innerst inne.

- Selvfølgelig er jeg det. Jeg kunne ikke hatt dette livet – med lederjobb, tre barn, familie og venner og hovedfagsstudier på si’ – hvis jeg ikke var flink til å administrere. Jeg skal jo ha tid til å ligge på sofaen også.

Kaotisk

Men når Nina Kristiansen entrer scenen, blir byråkraten igjen bak teppet. ”Impulsiv”, ”kreativ”, ”fleksibel” og ”kaotisk” er ord som går igjen, når de som kjenner KILDENs avtroppende daglige leder skal beskrive henne. Å være på reise med Kristiansen er visstnok en nervepåkjenning. Vil hun rekke flyet? Vet hun hvor hun skal bo? Vil alle løse deler være med helt fram til bestemmelsesstedet? Etter sigende lander hun hver gang, på riktig sted til slutt. Alltid med en god historie om hva som skar seg akkurat i dag.

- Kreativt kaos er inspirerende, morsomt. Å ha orden i papirene er en nødvendighet, men ikke like artig. Så jeg legger nok mer vekt på formidleren når jeg presenterer meg selv.

Gjennomsiktig

Parallellen mellom KILDEN og Kristiansen selv er sånn sett slående.

- Ved første øyekast er KILDEN er uoversiktlig, kreativt virvar av flinke folk og spennende prosjekter. Ser man etter, oppdager man at det i virkeligheten er et ryddig og veldrevet informasjonssenter. Men det er det første som appellerer, ikke det siste.

Sier Kristiansen, som nå virker mindre ukomfortabel. Hun prater, høyt og fort og intenst. Om de åtte ”morsomme og utfordrende” årene som daglig leder for KILDEN, der hun bygde staben opp fra tre til 14. Om forskningsformidling som felt, hvordan all forskning kan og bør formidles og at det også i forskningsjournalistikken er viktig å legge vekt på den gode historien. Og om hvordan KILDEN har hatt som policy å ikke undervurdere leserne. Hun har sluttet å lete etter huskelappen, der hun hadde notert sin dagsorden for intervjuet.

- Jeg tok en personlighetstest en gang. Hun som gjennomførte den meldte at jeg sprengte grensene for ekstroversjon. Hun hadde aldri sett noen score så høyt på utadvendthet før, sier Kristiansen og ler.

- Jeg er en gjennomsiktig person, og gjennomsiktighet er også en viktig del av min filosofi som leder. Jeg skjønner ikke poenget med å skjule hvordan og hva man tenker.

Maskingeværpedagogikk

Å si akkurat det hun tenker er også Kristiansens pedagogiske filosofi.

- ”Maskingeværpedagogikk” har noen kalt det. Men det koster å bli god. Jeg krever at folk presser seg litt. Det må til hvis man skal utnytte ressursene sine.

Folk som ikke gjør det de etter Kristiansens mening burde gjort - med livet sitt eller jobben sin eller verden i sin alminnelighet - får beskjed om hvor skapet burde stått. For Kristiansen er ingen tålmodig sjel. Hun blir dessuten av flere kilder beskrevet som en person som i stor grad ser, fortolker og evaluerer verden fra sitt eget ståsted.

- Hva skal det bety? At jeg er påståelig? Ja, det er jeg. Men det er fordi jeg ofte har rett, sier Kristiansen og smiler. Hun er ikke kjent for sin beskjedenhet. Snarere tvert imot.

- Til å være kvinne har jeg ganske mye selvtillit.

- Samtidig er det viktig som leder å være åpen om egne, svake sider. Jeg kunne ikke vært leder for en kunnskapsorganisasjon som KILDEN hvis jeg ikke var det. Jeg har alltid vært sjef for folk som har lengre utdanning enn meg og mer kunnskap på mange områder, men jeg opplever ikke det som truende. De kan sine ting, og jeg mine.

Bilselger og litteraturprofessor

Men ingen som har sett hovedfagsstudent Kristiansen på vei til et møte med veileder vil helt kjøpe den framstillingen. Hovedfagsoppgaven i medievitenskap har vært under arbeid siden 2000, og skal leveres om et par uker. Hun skriver om web og om nettstedeieres forhold til brukerne.

- Det å jobbe med forskningsformidling i så mange år, har gitt meg slippeangst, forteller hun.

Kristiansen har et akademisk kompleks, sier en kilde. Helt uten grunn. For det er ingenting å si verken på den intellektuelle kapasiteten eller interessen. Den samme kilden karakteriserer, lett inspirert av Vigdis Hjorths siste roman, Kristiansen som en kombinasjon av bilselger og litteraturprofessor. Men mest bilselger, egentlig. Og akkurat det har trolig kommet KILDEN til gode. Kristiansen er ikke den som graver seg ned i vanskelige problemstillinger. Hun foretrekker å løse dem, raskt.

- Det er klart det har vært krevende å bygge opp KILDEN. Vi har til tider hatt ekstremt lite penger til å løse store og vanskelig oppgaver. Likevel har vi aldri firt på kvalitetskravene. Men samtidig kan jeg ikke si at det har vært vanskelig. Jeg har vært omgitt av mange flinke folk, og vi har møtt velvilje overalt.

- Ingen motbakker eller slag i trynet?

- Jo da. Det har vært perioder som det har virket som KILDEN har vært usynlig for eieren vår, Forskningsrådet, betror Kristiansen, og tenker seg litt om.

- Men egentlig har den usynligheten vært bra for KILDEN. Vi har fått mye frihet og rom til å finne vår form på egen hånd. Og dessuten er vi ikke usynlige lenger. Etter at Statskonsult evaluerte oss i 2005 har Forskningsrådet virkelig fått øynene opp for hvilken informasjonsfaglig ressurs KILDEN er.

Lys og optimistisk

En mangeårig medarbeider oppgir at hun aldri har sett Kristiansen verken skuffet, oppgitt eller overveldet av vanskeligheter. Der ”vi har ikke problemer, bare utfordringer” er en floskel hos andre, er den faktisk en leveregel for Kristiansen.

- Jeg er nok lys og optimistisk av natur, erklærer hun. – Jeg har ikke noe behov for å sutre eller dvele ved det som ikke funker.

I stedet kaster hun seg over de vanskeligste oppgaver med stor energi. Som 25-åring stilte hun for eksempel til ledervervet i Kvinnefronten. Sammen med Unni Rustad skulle Kristiansen bli 80-tallets anti-pornokamps ansikt utad.

- I tida i Kvinnefronten lærte jeg utrolig mye om lederskap. Det var nesten ingen ressurser, en upopulær sak og en organisasjon full av 70-tallsveteraner jeg hadde enorm respekt for.

Fra månen til Kvinnefronten

Kristiansen mener det var tilfeldigheter som brakte henne inn i kvinnebevegelsen.

- Jeg gikk rett fra Park Dancing i Drammen til ledelsen i Kvinnefronten. Det var som å komme fra månen. Jeg har spekulert på hvorfor jeg ble godtatt. Jeg tror det var fordi jeg snakker bredt østlandsk, ler hun.

Til forskjell fra mange andre i bevegelsen hadde Kristiansen ingen familiære bånd inn i noen variant av radikal politikk.

- Nei, ikke i det hele tatt. Mora min skammet seg dypt en stund. Da jeg ble portrettert i Klassekampen i forbindelse med at jeg ble forkvinne, gikk hun på den lokale kiosken og kjøpte samtlige eksemplarer av avisa, så redd var hun for at folk skulle se det. Det kom seg litt da jeg var på NRK i beste sendetid. Da ble hun stolt, tror jeg.

På ett tidspunkt ble Kristiansen saksøkt for injurier, etter at Kvinnefronten hadde drevet kampanje mot en reiseoperatør som sendte norske menn på sexferier til Thailand.

- Det var en meget spesiell opplevelse å sitte der i retten som fattig student, saksøkt for 100000 kroner. Vi fikk støtteerklæringer fra hele verden. Kjempemorsomt!

- ”Morsomt” å bli stilt for retten?

- Vi vant jo. Og vi lærte masse av det.

Misliker framtidspessimisme

Nina Kristiansen blir fremdeles gjenkjent for sine medieopptredener på 80-tallet, men er ikke så aktiv i kvinnebevegelsen lenger.

- Problemet til kvinnebevegelsen er at alt som en gang var radikal politikk har blitt mainstream. Og det blir feil å forveksle radikale virkemidler med radikal politikk. På saksnivå har feminismen utviklet seg lite. Men det har skjedd mye spennende utvikling på det teoretiske planet.

Kristiansen blir også stadig mer oppgitt over det hun omtaler som feministenes framtidspessimisme.

- Da jeg leste Susan Faludis ”Backlash” tenkte jeg at hun tok feil. Ting går aldeles ikke gærne veien, sier Kristiansen med enda litt høyere stemme enn vanlig. Vi trekker pusten for å respondere, men for seint:

- Jeg har jo rett i det, da. Hvis du virkelig mener at alt blir verre og verre, må du være direkte blind!

Fortsatt kjønnsbriller

Etter Kvinnefronten ledet Kristiansen et nasjonalt kunnskapsprosjekt som skulle lage forskningsarkiver om norsk språk og kultur på nettet.

- På sju år bygde vi opp og bygde ned en stor, landsomfattende organisasjon. Sånn sett er KILDEN en fortsettelse av Dokumentasjonsprosjektet, som det het. Det handler om å gjøre forskning tilgjengelig for forskere, studenter og publikum generelt.

Kristiansen har ingen planer om å legge igjen det kjønnspolitiske engasjementet i KILDEN når hun går over til sin nye jobb som ansvarlig redaktør i forskning.no

- Nei, selvfølgelig ikke. Det er ikke mulig å legge vekk kjønnsforskningsbrillene. Men overordnet sett handler mitt prosjekt, både i KILDEN og i den nye jobben, først og fremst om å styrke posisjonen til forskningsbasert kunnskap i samfunnsdebatten som helhet.

- Jeg gleder meg veldig til å begynne i ny jobb. Men jeg har vært igjennom en tung kjærlighetssorg over KILDEN. Virkelig. Er jeg gal som går, har jeg spurt meg selv.

- Samtidig vet jeg at det er riktig av meg å avslutte nå. Den som bygger opp noe, bør ikke bli evig.

Sier Kristiansen og blir kastet ut i en ny mimrerunde. Om KILDENS beste prosjekter, om kvinnehistorie formidlet på web, om kjønnsforskning i media. Før hun høflig, men bestemt, avslutter portretteringen.

- Bilde får vi ta en annen dag.

Epilog

To dager seinere. Det er avskjedsmottakelse på KILDEN. I tale etter tale har lovordene skyllet over Nina Kristiansen. Hun har blitt utropt til en ”legende” og til en ”insititusjon”. Fra sin sentralt plasserte stol tar hovedpersonen det hele imot med et bredt smil ispedd kledelig sjenanse. Før hun reiser seg, graver en stund i veska mens hun småprater. ”Jøss, hun har manus” hviskes det i stabens hjørne av lokalet, ”det har jeg aldri sett før, tror jeg”. Det ble visst bruk for huskelappen likevel.