Ikke bare et kvinneproblem

Per Møller Axelsen var sykelig overvektig. Gang på gang prøvde han å få kroppen sin under kontroll, overbevist om at overvekten måtte bekjempes med viljestyrke. Han tenkte ikke på at det kunne handle om følelser.

– Så leste jeg om spiseforstyrrelser, og kjente meg igjen. Jeg kastet ikke opp, men hadde mange symptomer som stemte med bulimi, sa han foran et auditorium av forskere, helsearbeidere og representanter for idretten under Nordisk konferanse om kroppspress og spiseforstyrrelser hos gutter og menn.

Det har gått fem-seks år siden Axelsen begynte å ane at overvekten handlet om noe mer enn dårlig selvdisiplin. Men det var vanskelig å få hjelp til å komme videre. Fastlegen hans hadde aldri hørt om noen kobling mellom spiseforstyrrelser og overvekt, og kunne ikke hjelpe. Først da Akselsen hadde lett seg fram til organisasjonen Rådgivning om spiseforstyrrelser (ROS), fikk han bekreftet at han tenkte i riktige baner.

Trenger tid

Nå jobber han som erfaringskonsulent på Aker universitetssykehus, hvor han hjelper sykelig overvektige før og etter behandling.

– Mye er felles for menn og kvinner når det gjelder spiseforstyrrelser. Men kvinner kjenner igjen symptomene raskere. Menn trenger mer tid på å forstå hva som skjer, sa han.

Selv søkte han om å få være med på en selvhjelpsgruppe.

– Jeg lurte på om det var legitimt for meg å søke, om jeg var i målgruppa. Og jeg var nervøs fordi det var en gruppe for folk med ulike typer spiseforstyrrelser, ikke bare overspisere. Men det tok ikke lang tid før vi forsto at vi hadde mye til felles, uavhengig av kjønn og hvordan spiseforstyrrelsen artet seg. Årsakene var ganske like, sa han.

Han mener vi fremdeles har en stor og viktig jobb foran oss.

– For meg var spiseforstyrrelser synonymt med anoreksi og undervekt. Og det var en kvinnesykdom. At menn ikke oppsøker hjelp kan handle om at spiseforstyrrelser er definert som et kvinneproblem, sa han.

Mye likt

For spiseforstyrrelser har i hovedsak blitt oppfattet som et kvinneproblem. Betyr det at diagnosene som er utviklet ikke passer for menn med spiseforstyrrelser? Både ja og nei, mener psykolog Asle Halvorsen. Han jobber ved seksjon for spiseforstyrrelser ved Haukeland universitetssykehus. Pasientene som kommer til dem har som regel kommet nokså langt i sykdomsutviklingen.

– Vi treffer menn som passer med kriteriene for anoreksi, og menn som passer med kriteriene for bulimi. Men flertallet av mennene havner i en stor kategori av uspesifiserte spiseforstyrrelser, og det er problematisk, sa han.

– De som havner i denne kategorien kan tenke at de ikke er så alvorlig syke. Men denne diagnosen sier ikke noe om hvor alvorlig syke de er, den sier bare at de ikke oppfyller kriteriene for anoreksi eller bulimi, sa han.

Han tar til orde for det han kaller en transdiagnostisk tilnærming til spiseforstyrrelser, der målet er å komme fram til hva som er felles for de ulike uttrykkene for spiseforstyrrelser.

– Hva finner vi hvis vi leter etter en kjerne? Vi ser ofte at pasientene har vandret mellom diagnoser før de kommer i behandling. De kan ha hatt noe som høres ut som anoreksi, så videre til bulimi og ende med å overspise. Det er absurd å si til en pasient at han hadde anoreksi, så ble han frisk fra det men fikk bulimi, ble frisk av det, og at han i dag har en overspisingslidelse. Det er det samme som ligger under hele veien, sa han.

Fellestrekk 

Og fellestrekkene på tvers av diagnoser er mange: Pasienten overfokuserer på kroppsvekt og -form, og forsøker å få kontroll over dette. Forholdet til mat og kropp dominerer adferd, tanker, følelser og sosiale relasjoner. De evaluerer seg selv konstant. Alt dette får konsekvenser for hvordan man lever livet sitt.

– Spiseforstyrrelser kan være like alvorlige uavhengig av vekta, understreker Halvorsen.

Det er altså på ingen måte sånn at bare synlig undervektige kan ha spiseforstyrrelser. Halvorsen forsøker å forklare noe av det som ligger til grunn.

– Jeg har hatt pasienter som starter dagen med å se seg selv i speilet i en halvtime, med fokus på det de mener er problemområder. De ser ikke kroppen som en helhet, de ser bare det de mener er galt. Etter å ha psyket seg helt ned, skal de ut for å møte verden, sa han.

Han mener det er en myte at det bare er de mennene som trener mye som kan ha spiseforstyrrelser.

– Dette handler om langt flere enn idrettsutøvere og folk som trener styrke hele tiden, sa han.

Han spør alltid pasientene sine hvor stor del av tankevirksomheten deres som kretser rundt kropp og mat.

– Svarene ligger fra 70 til 99 prosent. Det er som en CD som surrer og går i bakgrunnen hele tiden. Det tikker og går med nederlag etter nederlag, fordi man ikke klarer å følge sine egne regler om spising og trening. Det gjør noe med det sosiale livet, og mange unngår situasjoner som innebærer mat, sa han.

Behandlingen av spiseforstyrrelser er den samme, uavhengig av kjønn.

– Kjønn er bare en av mange faktorer. Alle som kommer til meg har livene sine med seg, med familie, venner, planer og drømmer, sa han.

Store mørketall

Psykiater ved Modum Bad, Øyvind Rø, har jobbet med spiseforstyrrelser i over ti år som forsker og terapeut.

– Få andre psykiske lidelser viser så store forskjeller i utbredelse mellom kjønnene, sa han, og henviste til det store gapet i registrerte tilfeller av spiseforstyrrelser hos menn og kvinner.

Han mener det er viktig å huske på at ulike spørsmål gir ulike svar når det gjelder forekomst av spiseforstyrrelser blant menn.

– Hvordan er det undersøkt, og hvem er undersøkt? Har man sett på en bestemt aldersgruppe, på idrettsutøvere eller bare på de som faktisk søker behandling? Dette har konsekvenser for hva man finner, sa han.

Det finnes ingen omfattende studier av menn og spiseforstyrrelser i Norge, og heller ikke Sverige eller Danmark har gode tall. Einar Vedul-Kjelsås ved St. Olavs universitetssykehus har gjennomført en norsk undersøkelse, men funnene er ikke publisert ennå.

– Det lille som finnes av undersøkelser tyder på at dette gjelder flere enn vi hadde trodd, sier han.

– Andelen som har problemer er langt større en andelen som faktisk søker hjelp, og dette misforholdet er større blant menn enn blant kvinner, sa Rø på konferansen.

Alvorlighetsgraden er derimot ganske lik, mener han. Damer er generelt mer opptatt av vekt og figur, men det er flere fellestrekk enn det er forskjeller mellom kjønnene.

– I dag er behandlingen av menn og kvinner den samme. Men det er ikke basert i forskning. Her trenger vi mer kunnskap, mener Rø.

Han konkluderer med at forekomsten blant menn er høyere enn tidligere antatt, og mener det at få oppsøker behandling er en ekstra utfordring framover.