Kroppsvæsker til besvær

I de fleste forskningsfelt er det lite forskning på menstruasjon og morsmelk. Hvorfor, når dette angår så mange av oss i hverdagen?

– Mange, også forskere, syns nok at kroppsvæsker er «ekkelt». Det er urent og skal holde seg inne i kroppen, eller iallfall ikke synes når det kommer ut, sier lege Anne Kveim Lie.

– Det er et faktum at biologien har vært brukt imot kvinners tilstedeværelse i politikk og arbeidsliv. Dette er én grunn til at den kritiske kjønnsforskningen i en periode tok avstand til forskning på kropp og fysiologi. Man ville ikke redusere kvinnen til disse biologiske prosessene i kroppen hennes, sier idéhistoriker Hilde Bondevik.

– Og det er jo veldig synd, for da overlot de dette viktige feltet til naturviterne. Prisen å betale ble at kroppsvæskene ble stående uanalysert. Disse væskene er imidlertid mer tvetydige størrelser, som verken kan beskrives meningsfullt som ren natur eller ren kultur, supplerer Lie.

Mensen gjennom ryggen

Sammen har Bondevik og Kveim Lie redigert boka Rødt og hvitt, en tverrfaglig antologi som tar for seg menstruasjonsblod og morsmelk fra en rekke ulike fagfelt og synsvinkler. Historikere, leger, sosiologer, antropologer og jordmødre forteller om kvinners kroppsvæsker som både biologiske og sosiale fenomener. Et ganske uvanlig forskningstema, ikke bare i kjønnsforskningen.

– I USA er det gjort mye medisinsk forskning på for eksempel PMS, men i Norge har ikke dette temaet vært sett som så viktig, ikke engang for medisinske forskere. Hverdagslige fenomener som ikke skaper stor sykelighet er ikke medisinen så opptatt av, sier Kveim Lie.

På 1800-tallet derimot, koblet nettopp legevitenskapen dette til kvinners sykelighet, og var opptatt av kvinners blod og menstruasjon. De mente for eksempel at kvinner ble svekket og burde hvile under normal menstruasjon. Leger beskrev også tilfeller hvor menstruasjonen fant andre veier ut av kroppen enn det som i dag regnes som mulig: for eksempel gjennom ryggen, spiserøret eller venstre brystvorte – som Kveim Lie siterer i sitt kapittel.

Menstruasjon og stemmerett

«Spørg voksne, ikke kvindesagsforkvaklede Kvinder, om de ikke saa og saa mange af hver Maaneds Dage er mer eller mindre utilregnelige, […]. I den tid vilde det være en Forbrydelse af oss f.eks. at optræde som Dommere.»

Kveim Lies kapittel handler om hvordan legers oppfatning om menstruasjonsforstyrrelser påvirket samtidens ideer om kjønn på 1800-tallet. Disse ideene kom blant annet til uttrykk i diskusjoner om kvinners stemmerett og utdanningsmuligheter, slik Hulda Garborg uttrykker ovenfor.

Stadig mer ekkelt?

«Hon har färdigt inhandlat båda bindor och tamponger och försöker träna på skriftskolelägrets wc. Det går säkert en hel ask med ob. Det funkar inte alls. Det känns motigt, hårdt och trångt och tampongen lyckas hon inte alls få in. Panik! Det måste gå!» (Fra Elina Oinas’ kapittel.)

– I dag har en del unge jenter så sterke renhetsidealer at de til og med stopper menstruasjonen med p-piller; ikke fordi de trenger prevensjon, men fordi de syns menstruasjon er ekkelt. Det er et fenomen det kunne vært spennende å undersøke nærmere, sier Bondevik.

– Ja, og her er Elina Oinas kapittel interessant. Hun skriver om hvor viktig det er for unge jenter å ha bind eller tamponger som ikke syns, fastslår Kveim Lie.

Sosiologen Oinas analyserer i sitt kapittel blant annet unge kvinners egne fortellinger om hvordan de opplevde å få sin første menstruasjon. Hun finner at de sjelden snakker om blodet, men om praksis: Hvordan håndtere mensen slik at den ikke blir et problem? Kulturen gir jentene rammer for hvordan de skal fortelle om dette. Det er umulig å sette et analytisk skille mellom erfaringen jentene har med den faktiske, biologiske kroppen, og den betydningen kulturen gir det å ha menstruasjon, skriver Oinas.

Vil vise variasjon og tvetydighet

– Det vi ville gjøre i denne boka, var å vise variasjon og tvetydighet. Vi vil ikke slå fast hva menstruasjon egentlig er, eller hvilken ammepolitikk vi bør ha i Norge. Vi ville belyse disse fenomenene fra ulike sider og med ulike perspektiver, ikke avgrense eller entydiggjøre, sier Bondevik.

– I antropologen Kristin Hanssens kapittel kan man lese et eksempel på hvor galt det kan gå når man bare ser et fenomen fra én vinkel, sier Kveim Lie.

Misforsto menstruasjonshus

Antropologien er et av få fagfelt som har viet en del oppmerksomhet til menstruasjon. For eksempel er menstruasjonshus funnet hos mange folkeslag: Et hus hvor kvinner oppholder seg under menstruasjonen.

Vestlige misjonærer og bistandsarbeidere har gjerne oppfattet disse husene som noe negativt, et «fengsel» hvor kvinner oppholder seg fordi de ses som urene. Bistandsarbeidere har i visse tilfeller sørget for at huset ble revet, eller erstattet med en moderne bygning med et lite, renslig kjøkken.

– Hanssen viser at dette i mange tilfeller har gjort kvinnenes situasjon dårligere, ikke bedre. Menstruasjonshusets funksjon er ikke bare å «beskytte» resten av landsbyen mot en uren kvinne. Det har også hatt en sosial funksjon: Kvinner samles her, de kan slappe av, og husene var ofte plassert slik at de kunne snakke med forbipasserende. Når flere kvinner var samlet der lagde de mat sammen, noe som ble vanskeligere hvis et trangt kjøkken ble satt inn i hytta, forteller Kveim Lie.

Erter og flesk sammen med morsmelk

I motsetning til menstruasjon, er amming et hyppig diskutert tema i nordisk offentlighet, blant annet i forbindelse med fordeling av foreldrepermisjon. Norge og Danmark er blant de land i verden med høyest ammefrekvens.

Men troen på at «bryst er best» har ikke alltid vært der: I historiker Anne Løkkes kapittel kan man for eksempel lese at befolkningen på Øst-Jylland trodde barn ble sterkest hvis det fikk vanlig mat fra fødselen av. En lege kommenterer i 1874:

«Man tænke sig nu et spædt Børn spise Kål og Ærter, som om vinteren er Hovedføden, surt Rugbrød, salt Kjød og Flæsk, og man må næsten give Befolkningen Ret i den ovennævnte Tro; Thi de Børn, som kommer godt over det, må i Sandhed være stærke.» 

Barnedødeligheten var også langt større her enn på Fyn, skriver Løkke. Der fikk barna i samme periode utelukkende brystmelk fram til de selv strakte seg etter annen mat.

Bryst er best – men bare så vidt

Godt at man har sluttet å gi nyfødte erter og flesk altså – men sosiolog Anne Lise Ellingsæter viser i sitt kapittel at det kan gå for langt den andre veien også. Hun hevder at den offisielle troen på at amming er best er så sterk i Norge at kvinner som ikke kan eller vil amme ofte får dårlig informasjon om alternativene. Mange sliter også med følelsen av å være en dårlig mor, til tross for at morsmelkerstatning i dag er nesten like bra som brystmelk for barn flest – i hvert fall i vår del av verden.

– Den norske ammepolitikken vi ser i dag startet som et feministisk prosjekt på 1970-tallet, i en periode hvor det var nesten umulig å kombinere lønnsarbeid og amming. I dag har det blitt et medisinsk hegemoni at morsmelk er best fra et helsesynspunkt. Å kritisere norsk ammepolitikk er som å banne i kjerka. Men når vi lar samfunnsvitere se på konsekvensene av en medisinsk anbefaling, utvider vi kunnskapen om dette biologiske fenomenet, sier Kveim Lie.

Biologi + samfunn

Samfunnsvitere og humanister møter ofte et krav om å trekke biologi inn i sin forskning. Redaktørene av Rødt og hvitt understreker at de mener tverrfaglighet er like viktig for naturvitere.

– Hvis man skal ha et krav om tverrfaglighet, må det være symmetrisk. Naturvitenskapelig forskning inneholder også tatt-for-gitt-heter som med fordel kan ses nærmere på. For å ta et eksempel fra mitt eget fagfelt, medisin: Bruken av metaforer er det veldig få naturvitenskapelige forskere som har et reflektert forhold til. Men metaforer styrer hvordan vi tenker og oppfører oss. Militærmetaforer brukt i immunologi og infeksjonsmedisin er et eksempel – infeksjonssykdom beskrives som en invasjon, og kroppens eget immunologiske apparat som «forsvarsapparatet», sier Kveim Lie.

 Hun påpeker at slike metaforer gjør noe med måten folk flest oppfatter infeksjonssykdommer på, og mener at det er vanskelig å tenke seg at det ikke også gjør noe med hvordan forskeren bearbeider materialet i laboratoriet.

– Det er ikke det at man ikke skal bruke metaforer, men man bør i det minste ha en oppmerksomhet rundt hvilke metaforer man bruker og være klar over hvilken effekt det har. Per Fugelli har for eksempel fortalt hvor belastende han syntes det var at kampmetaforen ble brukt om kreftsykdommen. Slik ble kreftsykdommen redusert til noe entydig negativt, til noe man måtte kjempe mot for enhver pris, mens sannheten er at kreftsykdom er mange ting og at ikke alle kan «vinne». Det kan gi en annen form for forskning, og en annen pasienterfaring enn dersom man velger en annen metafor, sier Kveim Lie, og fortsetter:  

– Nå mener jeg ikke at medisinere nødvendigvis skal begynne å forske på sin egen språkbruk, men det blir helt feil å kreve at samfunnsvitere skal forske på biologi – det er faktisk ikke det de er best til – mens naturviterne skal få holde på med sine egne greier. Vi skal ikke avvise hverandre, men …

– Det har med åpenhet og ydmykhet å gjøre. Fagfelt blir mer og mer spesialisert, men vi bør kunne ha dialoger på tvers, fullfører Bondevik.

Tverrfaglighet har begrensninger

Redaktørene av Rødt og hvitt har fått mye ut av å jobbe tverrfaglig, men de mener også det er viktig å advare mot å gi tverrfaglig forskning en alt for høy status.

– Tverrfaglighet er i vinden, men forskning blir ikke god bare fordi den er tverrfaglig. Det er en fare for at oppdragsforskning maskeres som tverrfaglig forskning i en tid hvor universitetene har stadig større krav om å være lønnsomme. Men det tverrfaglige byggverket blir ikke sterkere enn bena det står på. Poenget med å krysse faggrensene må være å komme til ny innsikt om en problemstilling man utarbeider sammen, ikke å levere kjappe løsninger på samfunnsproblemer, sier Kveim Lie.

– Det er selvsagt også en fare for at man snakker forbi hverandre når man kommer fra ulike fagtradisjoner. Det har vært utfordrende å redigere forskere fra andre fagfelt – men forhåpentligvis har resultatet her blitt at artiklene har blitt mer tilgjengelige for lesere utenfor akademia, sier Bondevik.