Ulike veier til likestilling i Norden

De nordiske landene skårer jevnt over høyere enn de fleste andre land i verden på ulike mål for kjønnslikestilling. Til tider fremstilles vi som de rene likestillingsparadiser.

Men har vi oppnådd disse relativt kjønnslikestilte tilstandene med en type politikk? Ikke nødvendigvis, ifølge ny forskning fra Mari Teigen, leder for CORE ved Institutt for samfunnsforskning, og Hege Skjeie, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

– Til tross for at tanken om en nordisk likestillingsmodell er en etablert forestilling som det snakkes mye om, er det ikke helt klart hva denne modellen egentlig går ut på, sier Hege Skjeie.

Både i familiepolitikken, som er så viktig for kvinners deltakelse i arbeidslivet, og i politikk for å sikre lik representasjon i politiske organer, er det nemlig store variasjoner.

– Vi kan snakke om en nordisk likestillingsmodell hvis vi bare ser på resultatene, vi utmerker oss som særlig gode på kjønnslikestilling i verdenssammenheng, sier Mari Teigen.

– Men vi kan ikke nødvendigvis snakke om noen nordisk modell når det gjelder likestillingspolitikk. Her er det stor variasjon landene i mellom, fortsetter hun. 

Les også: Vil det nye arbeidslivet true likestillingen?

Høy kvinneandel i Norden

– Tradisjonell forskning på velferdsstaten behandler gjerne likestillingsmodellen som et spørsmål om kvinners arbeidsdeltakelse og om velferdsordninger som tilrettelegger for dette. I tillegg ser forskningen tilgang til makt og innflytelse som et viktig aspekt ved modellen, forteller Skjeie. 

Tallenes viser at de nordiske landene skårer høyt på økonomisk uavhengighet og likhet mellom kjønnene. Vi har også gode resultater når det gjelder politisk deltakelse og representasjon blant kvinner.

– Det er disse to dimensjonene, økonomisk likhet og demokratisk makt, som utgjør byggeklossene i en nordisk likestillingsmodell, ifølge Skjeie.

Med utgangspunkt i statistikken fra EUs Gender Equality Index, og tilsvarende statistikk for Norge og Island, har Skjeie og Teigen sammenlignet de nordiske landene med resten av EU.

Det er stor variasjon i likestillingspolitikken som benyttes for å sikre kjønnslikhet i politisk deltagelse i Norden.

De nordiske landene skårer høyt i forhold til resten av EU, uavhengig av om det nordiske landet er med i EU eller ikke.

Det er særlig representasjonsstatistikken som bidrar til å utmerke de nordiske landene. Og det er dessuten stor likhet mellom de nordiske landene når det gjelder kvinners representasjon i politikken.

– Det som er interessant å merke seg da, er at det ikke finnes noen felles nordisk politikkmodell for likeverdig representasjon, sier Teigen.

– Det er stor variasjon i likestillingspolitikken som benyttes for å sikre kjønnslikhet i politisk deltagelse i Norden.

Kvotering som fungerer, og ikke fungerer

Norge er et av de nordiske landene som har en lang tradisjon for å regulere representasjon gjennom kjønnskvoteringsregler.

– Allikevel har utviklingen i Norge stått på stedet hvil fra slutten av 1980-tallet til i dag. Ved valget i 1989 fikk man inn 36 prosent kvinner på Stortinget, og siden har dette ikke endret seg noe særlig, forteller Teigen.

Mange har en forestilling om at Norge er verdensmestere i likestilling. Det kan Skjeie og Teigen avkrefte. I Nordisk sammenheng gjør Norge det middels bra.

– Norge er midt på målingene hele veien, og peker seg ikke ut i verken spesielt positiv eller spesielt negativ retning. Sverige og Finland leder an, og slår Norge. 

Island har nylig innført politisk kvotering, og er det landet som har endret seg kraftigst på relativt kort tid, med en fordoblet politisk deltagelse, fra 25 prosent til 48 prosent kvinner i parlamentet på ti år.

– Island har altså så og si oppnådd kjønnsbalanse i politikken, til tross for at de ikke har lang tradisjon for å jobbe aktivt med å få opp antall kvinner i politikken, sier Teigen.

Les også: Europeisk forskerpris til Hege Skjeie

Danmark dårligst i klassen

Danmark, som har lang tradisjon for å fremme kvinner i politikken, men ikke har noen konkrete krav om å oppnå et bestemt tall, skiller seg derimot negativt ut med de laveste tallene i Norden.

– Danmark skiller seg ut når det gjelder kvinners deltakelse og representasjon i politikken. De har en svakere representasjon av kvinner enn de andre nordiske landene, sier Teigen, og presiserer:

– Nå må det sies at tallene vi bruker ikke bare ser på politikken, men på deltakelse i styrer i næringslivet. Også her skiller Danmark seg klart negativt ut, sier Teigen.

I Finland er det ingen tiltak for å oppnå en viss prosentandel kvinner i politikken, men likevel er det høy deltakelse. I Danmark er det heller ingen formelle krav, og her er tallene lavest i Norden.

– Her kan vi ikke helt forklare sammenhengen, sier Teigen.

Kvotering er viktig, men gir ingen forklaring i seg selv på hvordan man oppnår likestilling.

En forklaring kalles metningshypotesen. Den sier at tallene har holdt seg stabile i Norge og Danmark fordi de er kommet opp på et relativt høyt nivå. Ifølge Teigen ser Norge og Danmark ut til å slå seg til ro med det de har oppnådd så langt.

– Det er «bra nok» på sett og vis med en skjev fordeling, så lenge man oppnår en fordeling på cirka 40/60.

Politiske hendelser og andre omstendigheter ser også ut til å gjøre en forskjell i hvordan de ulike nordiske landene handler og tenker om kjønnslikestilling.

– I Island har finanskrisen og Panama papers-saken ført til nasjonal mobilisering rundt likestilling. Bedrifter på Island har også innført kjønnsbalanse i styrene, og har dermed oppnådd en mye høyere kvinnerepresentasjon enn de andre nordiske landene.

Kvoteringsbegrensninger

– Er det viktigere å være bevisst på likestilling enn å kvotere?

– Det vil jeg ikke si. Norge, Sverige, Danmark og Finland har hatt en stabil, relativt høy representasjon av kvinner i politikken. På Island har spørsmålet nylig blitt satt på agendaen på grunn av ytre omstendigheter. Men i Norden er det helt klart Finland som har den mest imponerende historien med kjønnsbalanse over tid, og de har ikke brukt kjønnskvoteringsordninger for å sikre kjønnsbalanse.

Teigen mener at kvoteringsordningene sikrer kvinner deltakelse, men at den likevel holder seg på et minimumsnivå.

– Kvotering er viktig, men gir ingen forklaring i seg selv på hvordan man oppnår likestilling.

– Kan kvotering bli en hvilepute?

 – Ja. Man kan si at man har oppnådd det man ville, men heller ikke mer. Det blir en hvilepute.

Sjenerøse velferdsordninger

Velferdsordningene i Norden blir gjerne sett på som sentrale for å oppnå likestilling. Tilrettelegging for å kombinere familie og jobb, er det forsket mye på. Også her er det store forskjeller mellom landene.

– Det finnes en velferdsmodell som vektlegger likestilt foreldreskap og kvinners mulighet til å kombinere lønnsarbeid og omsorg i småbarnsfasen. Dette er bare en del av likestillingskomplekset, men en del som har fått enormt stor oppmerksomhet blant politikerne, sier Teigen.

Metningshypotesen sier at tallene har holdt seg stabile i Norge og Danmark fordi de er kommet opp på et relativt høyt nivå.

– Foreldre kan være hjemme med barn i cirka et år i alle de nordiske landene. De sjenerøse foreldrepermisjonsordningene er en av forklaringene på høy kvinnelig arbeidsdeltakelsen.

– Men vi kan også identifisere forskjeller i politikkutvikling på likestillingsområdet  i de nordiske landene, sier Teigen.

Les også: Streng håndheving gir kvoteringssuksess

Finland er unntaket, igjen

Med unntak av Finland har samtlige land en høy barnehagedekning, nesten 100 prosent for barn over tre år. Tilgang på offentlig subsidierte barnehageplasser som holder en god kvalitet og et rimelig prisnivå i forhold til andre land, er klart en viktig faktor for å inkludere kvinner på arbeidsmarkedet.

Teigen påpeker at offentlig subsidierte barnehager ikke nødvendigvis løser problemer som kjønnsforskjeller i lønn, kjønnssegregeringen i arbeidsmarkedet og forskjeller i karriere.

Tilbake til Finland. Til tross for at de har mindre generøse velferdsordninger og lavere barnehagedekning enn de andre nordiske landene, skiller de seg positivt ut igjen, forteller Teigen.

– I Finland jobber 19 prosent av kvinner deltid, i motsetning til Norges 39 prosent. Finland har også en svært høy yrkesdeltagelse, påpeker hun.

– Er det en bedre kultur for likestilling i Finland?

– Situasjonen i Finland er motsetningsfylt. Finland har lavere barnehagedekning, og har også en sterk kontantstøtteordning.

Finland har hatt høy yrkesdeltagelse over lang tid, men de senere års endringer har gjort det mer uklart hva som er tendensen. Det er noen tegn til at kjønnsrelasjonene i Finland er i ferd med endre seg mot å bli mer tradisjonelle igjen, men foreløpig er det ikke verken synkende arbeidsmarkedsdeltakelse eller økende deltidsarbeid blant kvinner.

Velferdsstaten kan være en bremsekloss

Et hovedmål for familiepolitikken i velferdsstaten er at den skal virke inkluderende for kvinner i forhold til arbeidslivet og deltagelse i det offentlige liv, og at mennene skal delta i arbeidet i hjemmet. Teigen mener at den virker inkluderende, men at den ikke løser likestillingspolitiske utfordringer som likelønn, det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og karrieremuligheter i særlig grad. I verste fall kan den virke mot sin hensikt.

– Man kan spørre seg om våre ordninger demper likestillingen i den forstand at den får kvinner ut av arbeidsmarkedet, men at idealet om hjem/barn-balansen sluser kvinner inn i bestemte løp. Dette er spørsmål det er viktig å stille.

Ofte lages det likestillingspolitikk uten at politikere bryr seg særlig med hva forskningen viser.

– Når dere har funnet så mange forskjeller, gir det fortsatt mening å snakke om en «nordisk modell»?

– Vi mener stadig det er mulig å snakke om en nordisk likestillingsmodell. Men den handler i større grad om likhet i praksis enn likhet i politikken. Det er med andre ord ikke bare politikk som skaper endring, sier Teigen

– Også strukturelle faktorer kan være utslagsgivende. Arbeidsdeltakelse, partene i arbeidslivet og samhandlingen mellom dem, spiller inn. Arbeidsmarkedet i Norden er preget av mindre forskjeller enn i andre land. Land med økonomisk vekst har stort sett vært med på å fremme utviklingen som man har sett i nordiske land. 

Mer kunnskap nødvendig

Teigen og Skjeie mener man må forske mer på i hvor stor grad likestillingspolitikken kan forklare likestillingsforholdene i Norden. Teigen påpeker at vi mangler en systematisk, sammenlignende forskning på nordisk likestillingspolitikk.

– Vi vet altfor lite om hvordan likestillingspolitikken formes og institusjonaliseres i de nordiske landene, og hva slags effekt ulike tiltak har, sier hun.

– Alt i alt, bør vi si oss fornøyde med arbeidet for likestilling i Norden, når landene topper målinger av likestilling?

– Vi viser hvordan mye ressurser er lagt ned i arbeid for å utvikle det vi kaller en «infrastruktur for likestilling» gjennom deltakelse i lønnsarbeid i de nordiske landene. Men som vi tidligere har vist er ikke norsk politikk særlig sterk på å fremme og sikre likestilling innenfor arbeidslivet, eller innenfor utdanningssystemet for den saks skyld. Forskning har lenge vist at rettsvernet på likestillingsområdet har store mangler når det kommer til effektivitet, sier Teigen.

– For politikere kan det være viktig å få kunnskap om tiltak som virker, eller ikke virker. Men ofte lages det likestillingspolitikk uten at politikere bryr seg særlig med hva forskningen viser. Og ofte har altså forskningen ikke noe sikkert svar på hva som virker hvordan. Så det er mye som gjenstår her, avslutter Skjeie.

Les også: Core-miljøet budsjettvinner