Norsk likestillingsinnsats får kritikk av ekspertene

Den 7. november ble Norge hørt i FNs kvinnekonvensjonskomité, og kritisert på flere punkter for manglende oppfølging av våre forpliktelser på likestillingsfeltet. Høringen var basert på regjeringens rapport om likestillingstiltak fra 2016, og flere skyggerapporter, deriblant fra Likestillingsombudet, Norges kvinnelobby og 22 organisasjoner fra sivilsamfunnet.

Sivilsamfunnet ble hørt

Skyggerapporten fra sivilsamfunnet var svært kritisk til regjeringens innsats, og flere av bekymringene organisasjonene tok opp ga gjenklang i FNs uttalelse.  

– Det er tydelig at de har hørt på sivilsamfunnet, og at vi har en viktig stemme inn til komiteen, sier Gro Lindstad.

Lindstad er daglig leder i Forum for kvinner og utviklingsspørsmål – FOKUS, som koordinerte arbeidet med denne skyggerapporten.

Man snakker ikke om diskriminering av kvinner lenger, men om kjønnsdiskriminering og kjønnsbasert vold.

I sin uttalelse kritiserte FN-komiteen blant annet reduksjon av fedrekvoten, kjønnsnøytralitet i lovverket, mangel på lavterskeltilbud for seksuelt trakasserte og utilstrekkelig innsats mot voldtekt. 

Lindstad mener noe av det viktigste å få gjort noe med, og som organisasjonene bak skyggerapporten også løftet fram, nettopp er vold mot kvinner.

– Allerede forrige gang Norge ble eksaminert ble det kommentert at lovparagrafen om voldtekt ikke er tydelig på dette med samtykke. Det var pinlig i Genève da vi ble spurt om hvordan Norge hadde fulgt opp dette.

Hun synes også det er bra at komiteen påpeker hvordan norsk lovgivning i stadig større grad blir kjønnsnøytral.

– Man snakker ikke om diskriminering av kvinner lenger, men om kjønnsdiskriminering og kjønnsbasert vold. Denne tendensen ble forsterket av sammenslåingen av Likestillings- og diskrimineringsloven som ble vedtatt i sommer, men nøytraliseringen av språket har vært en gjennomgående trend.

#metoo gir momentum

Ett aspekt ved komiteens kritikk som har fått litt ekstra oppmerksomhet i forbindelse med #metoo-debatten, tar opp problemet vi har i dag med å håndheve forbudet mot seksuell trakassering.

Professor i kvinnerett, diskriminerings- og likestillingsrett Anne Hellum, mener dette er noe vi særlig bør merke oss.

– Komiteen har gjentatte ganger kritisert Norge for ikke å ha effektive håndhevingsmekanismer mot seksuell trakassering. Seksuell trakassering er unntatt håndheving fra nemnd og ombud, og skal bare kunne håndheves av domstolene.

Hellum mener at høstens kampanje dokumenterer et enormt gap mellom omfanget av seksuell trakassering, og terskelen for å føre saker for domstolene.

– Tre saker er forelagt norske domstoler om seksuell trakassering hvor den krenkede var part i saken etter at forbudet ble innført i likestillingsloven i 2002, opplyser Hellum.

– Kravet om domstolsbehandling har virkelig vært en flaskehals, særlig fordi det ikke er fri rettshjelp. De som vil gå til sak må både bære kostnadene, og risikere å bli dømt til å dekke motpartens kostnader hvis de taper. Det setter en effektiv sperre.

Da den nye Likestillings- og diskrimineringsloven var oppe i Stortinget, kom Stortinget også med et anmodningsvedtak om å vurdere innføringen av et lavterskeltilbud for forbudet mot seksuell trakassering. Regjeringen arbeider derfor for tiden med et forslag om å la Diskrimineringsnemnda håndheve forbudet. Hellum håper at kvinnekonvensjonskomiteens uttalelser vil bidra til at Stortingets anmodningsvedtak vil få en grundig oppfølging.

– Det er en kjent sak at Stortinget fatter hundrevis av anmodningsvedtak hvert år, om å følge opp ditten og datten. I statsbudsjettet sies det kun at Departementet vil komme tilbake til Stortinget på «eigna måte». Det kan lett bare renne ut i sanden, sier Hellum.

Beskyttelse for voldsutsatte kvinner

Sara Bondø, informasjonsansvarlig ved Krisesentersekretariatet, satt i arbeidsgruppa som hadde ansvaret for skyggerapporten, og var også med til Genève for høringen i kvinnekonvensjonskomiteen. Bondø framhever komiteens uttalelser om vold mot kvinner.

– Det er fortsatt et høyt nivå av kjønnsbasert vold mot kvinner i Norge. Det har ikke vært nedgang i antall kvinner som oppsøker krisesentrene, sier Bondø.

– Vi må gi voldsutsatte kvinner tilstrekkelig beskyttelse.

Hun viser også til komiteens bekymring for voldtektsstatistikken, og det lave antallet rapporterte voldtektssaker.

– Etterforskningen av voldtektssaker er for dårlig og må forbedres. I tillegg må lagdommere og dommere få opplæring om kjønnsbasert vold.

Bondø ønsker seg samtykke inn i seksuallovgivningen, og en ny handlingsplan mot voldtekt og seksuell vold.

– Norsk lov må definere voldtekt slik internasjonale konvensjoner krever: Sex uten samtykke er voldtekt.

Et av tiltakene Krisesentersekretariatet lenge har etterlyst, og som komiteen støtter opp under, er mer utbredt bruk av omvendt voldsalarm for overgripere.

– Det lever til enhver tid cirka 850 kvinner med barn på flukt i Norge som følge av vold i nære relasjoner. Dersom flere blir idømt omvendt voldsalarm kan man forhindre at kvinner og deres barn må leve på flukt i eget land, sier Bondø.

Etterspør evaluering

Nina-Merete Kristiansen fra Norsk Sykepleierforbund var også med i arbeidsgruppen for skyggerapporten og til stede under høringen i Genève som Unios representant. I likhet med Lindstad er Kristiansen kritisk til den «kjønnsnøytrale strategien» som ligger bak sammenslåingen av likestillings- og diskrimineringslovene.

– Regjeringen bør i hvert fall evaluere effektene av sammenslåingen av Likestillings- og diskrimineringslovene, og effektene av endringene i håndhevingsapparatet. At Likestillings- og diskrimineringsombudet splittes opp og det blir opprettet en ny nemnd vet vi ikke konsekvensene av, og mange er redde for at det skal bety dårligere vern.

Den nye felles Likestillings- og diskrimineringsloven trår i kraft fra og med 1. januar 2018, og det gjør også en nyopprettet Diskrimineringsnemnd. Regjeringen opplyser på sine hjemmesider at de gjennomfører en «omstilling på likestillingsområdet der en ny diskrimineringsnemnd skal overta lovhåndheveroppgavene som i dag ligger til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO)». 

Kristiansen peker i tillegg på en rekke andre arbeidslivspolitiske likestillingsutfordringer.

– Det er mye å ta tak i. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet og konsekvensene av det, likelønn, pensjon, segmenter i arbeidsmarkedet som organiserer arbeidet rundt deltid, og hvor det er fryktelig vanskelig å få til endringer.

Blant tingene regjeringen ble kritisert for i de 22 organisasjonenes skyggerapport, var å tilrettelegge for flere midlertidige ansettelser. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne har i flere sammenhenger møtt denne kritikken ved å påpeke at bruken av midlertidige ansettelser ikke har gått opp. Dette mener Kristiansen er «bare tull».

– Grunnen til at det ikke har skjedd er fordi arbeidsmarkedet har vært som det er. Man legger jo til rette for mer bruk av midlertidige ansettelser. Og allerede i dag vet vi at kvinner er mer utsatt for midlertidige arbeidsforhold, som gjør dem sårbare for diskriminering i forbindelse med graviditet og fødselspermisjon.

Ifølge en kartleggingsundersøkelse fra LDO i 2015, oppga 55 prosent av kvinnelige arbeidstakere – og 22 prosent av de mannlige – å ha opplevd én eller flere former for diskriminering knyttet til graviditet og fødselspermisjon.

– Vi ser ofte at det nettopp er i overgangen fra midlertidig til fast ansettelse at kvinner i fertil alder ikke får fortsette. Det er masse eksempler på det, ikke minst fra helse- og omsorgssektoren, sier Kristiansen, som også vil rette søkelyset mot betingelsene for organisasjoner som beskjeftiger seg med kvinner rettigheter.

– De er mye dårligere enn for organisasjoner som driver med andre former for diskriminering, det så vi i Skjeie-utvalgets utredninger. 

Forvirring om redegjørelsesplikten

Kvinnekonvensjonskomiteen har framfor alt vurdert om retten til likestilling og vernet mot kjønnsdiskriminering er godt nok, sier jussprofessor Hellum.

– Alle andre spørsmål kan egentlig tilbakeføres til dette overordnede spørsmålet.

Hun mener det ikke minst er svært uheldig at redegjørelsesplikten er avskaffet.

– Kvinnekonvensjonskomiteen anmoder Norge om å gjeninnføre redegjørelsesplikten, som ble opphevet da Stortinget vedtok den nye loven.

Jeg mener måten loven er behandlet på er en skandale.

I en sak i Klassekampen uttalte Solveig Horne at redegjørelsesplikten hadde blitt videreført, noe Hellum mener er feil.

– Det har vært mye forvirring rundt dette spørsmålet. Det var et flertall i Stortinget for å bevare redegjørelsesplikten, men da den nye loven ble vedtatt ble lovbestemmelsene som hjemler redegjøringsplikten opphevet. Samtidig vedtok Stortinget et anmodningsvedtak der de ber regjeringen bevare og styrke plikten. Jeg mener måten loven er behandlet på er en skandale, sier hun.

– Det hele var en veldig tvetydig og uetterrettelig prosess, preget av dobbeltspråk. Man vedtar én ting i selve lovvedtaket og fatter anmodningsvedtak om noe annet.

Hellum synes komiteen har vært forbilledlig klar og presis i sine uttalelser.

– Det er veldig viktig når man ser på den rotete Stortingsbehandlingen, med alle disse ulne anmodningsvedtakene og all forvirringen med hensyn til hva som er vedtatt og ikke vedtatt, og hva Regjeringen er forpliktet og ikke forpliktet til, mener hun.

– Nå er vi så heldige at vi fikk en omgang i Genève, med klargjøring av disse spørsmålene og anbefalinger om hva Regjeringen bør gjøre for å oppfølge våre internasjonale forpliktelser.

Kvinners klagerett svekket

Utover bortfallet av redegjørelsesplikt, understreker Hellum at komiteen påpeker at kvinners mulighet til å fremme klager i diskrimineringssaker er betydelig svekket.

– I Norge er det som nevnt ikke fri rettshjelp i diskrimineringssaker, og reformen av likestillingsloven innebærer et kraftig stillingskutt hos Likestillingsombudet.

Rundt ti stillinger flyttes fra ombudet til Diskrimineringsnemnda, som nå skal behandle individuelle klager. Ombudet skal nå bare gi veiledning og rådgivning til de som mener seg utsatt for diskriminering, og trenger hjelp til å utforme en klage.

Ikke alle har kompetanse til å formulere en skriftlig klage til nemnda, så ganske mange vil være avhengig av hjelp fra ombudet.

Hellum peker på at det er mye mer krevende å klage nå enn før, fordi det er innført krav om at alle klager må leveres skriftlig.

– Ikke alle har kompetanse til å formulere en skriftlig klage til nemnda, så ganske mange vil være avhengig av hjelp fra ombudet. Med en stillingsreduksjon er det stor fare for at ombudet ikke vil ha nok kapasitet til å følge opp individuelle klager og gi råd og veiledning.

Ifølge Hellum blir ombudet for tiden «helt nedrent» av saker som gjelder trakassering, og ikke bare fra individer som vil levere klager: Mange arbeidsgivere, som har plikt til å forebygge og forhindre trakassering, tar nå kontakt for råd og veiledning, ikke minst ettersom #metoo-kampanjen vokser seg større.

– Massevis av enkeltindivider er i ferd med å bli oppmerksomme på sine rettigheter, og mange av dem vil ønske å ta dem opp med Diskrimineringsnemnda i Bergen. Det er en ny æra, og da er det ekstremt viktig at ombudet rustes opp for å ta imot klager og følge opp arbeidsgivere.

Avviser kritikken

Statssekretær i Barne- og likestillingsdepartementet Kai-Morten Terning (FrP) er ikke enig i kritikken fra FN-komiteen, professor Hellum og det sivile samfunn av regjeringens innsats på likestillingsfeltet.

Når det gjelder spørsmålet om å gi manglende samtykke en mer sentral plass i bestemmelsen om voldtekt, sier han at Justisdepartementet i 2013 sendte et slikt forslag på høring. Høringsinstansene var delte, og departementet vil dermed komme nærmere tilbake til dette ved en senere anledning.

Terning mener det heller ikke stemmer at den nye loven er kjønnsnøytralt utformet, da det står i formålsbestemmelsen at loven skal ta særlig sikte på å bedre kvinners stilling.

– Det er også flere bestemmelser i loven som spesielt tar sikte på å gi kvinner et bedre diskrimineringsvern enn i dag. Blant annet er det strenge vernet mot diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel og adopsjon blitt tydeligere enn i dagens likestillingslov.

Terning bekrefter at redegjørelsesplikten ikke ble videreført i Stortingsvedtaket om den nye likestillingsloven, men at Stortinget har fattet et anmodningsvedtak der de ber regjeringen styrke den.

– Oppfølging av anmodningsvedtaket har ikke latt seg gjøre å få til slik at lovendringen kan tre i kraft fra 1. januar 2018, sier han.  

Og viser til at regjeringen vil fremme en proposisjon til neste år med sikte på at anmodningsvedtaket – som krever lovendring – vil tre i kraft fra 2019.

Skal bli tydeligere

Med hensyn til kritikken av oppslittingen av Likestillings- og diskrimineringsombudet, svarer Terning at ombudet ikke har svekket, men gjennomgår en omstilling der både oppgaver og penger blir flyttet.

– Ombudet skal bli tydeligere i sin pådriverrolle og behandlingen av klager skal gå raskere. Vi får også et mer effektivt diskrimineringsvern når den nye nemnda får myndighet til å ilegge oppreisning.

At den nye Diskrimineringsnemnda får mulighet til å tilkjenne oppreisning gir et mye mer effektivt vern for alle som utsettes for diskriminering.

På spørsmål om økt adgang til midlertidige ansettelser i arbeidslivet vil kunne gå utover kvinner, trekker Terning fram at regjeringen i den nye Likestillings- og diskrimineringsloven har styrket vernet mot blant annet graviditetsdiskriminering.

– At den nye Diskrimineringsnemnda får mulighet til å tilkjenne oppreisning gir et mye mer effektivt vern for alle som utsettes for diskriminering, også gravide arbeidstakere.

Han påpeker videre at andelen midlertidig ansatte fortsatt er lav i Norge sett i et internasjonalt perspektiv.

Til kritikken fra FNs kvinnekonvensjonkomité om manglende effektive håndhevingsmekanismer for seksuell trakassering, minner Terning om at heller ikke den forrige regjeringen foreslo at Likestillings- og diskrimineringsnemnda skulle få myndighet til å behandle saker om seksuell trakassering da de fremmet en ny diskrimineringslov i 2013.

– Begrunnelsen for ikke å gi nemda denne myndigheten for denne regjeringen og den forrige regjeringen var hensynet til rettsikkerheten. Saker om seksuell trakassering innebærer store bevismessige utfordringer og derfor bør behandles i domstolene, sier han.

Anmodningsvedtaket om å gi nemnda slik myndighet skal, ifølge Terning, likevel følges opp på en ordentlig måte, og regjeringen tar sikte på å sette i gang en utredning tidlig i 2018.