Du kan satse på kvegdrift, du kan gå inn i turistindustrien, du kan dra til storbyen og finne en europeisk sugar mama, eller du kan ty til vold. I Nord-Kenya er valgmulighetene begrensede, men målet er det samme for alle: Å bli en ekte mann. Sosialantropolog Thor Erik Sortland har studert hvordan unge kenyanere bevarer og skaper en godtatt form for maskulinitet. De som lykkes er de kreative.
– Mannsidealet har handlet om økonomisk rikdom, sosial status, å ha mange relasjoner, og å få rituell makt når du blir eldre, sier han.
– Det gjør det fortsatt, men veiene til idealet er forskjellige.
Sortland har forsket på samburufolket siden 2007, og i doktorgradsavhandlingen, som han leverte ved Universitetet i Bergen i 2017, konsentrerte han seg om ungdomsgenerasjonen, kalt moran.
Den hvite masai
Den etniske gruppa Samburu, som teller mellom 100–150 000 mennesker, holder til i distriktene Samburu og Laikipia, omtrent 350 kilometer nord for den kenyanske hovedstaden Nairobi. Tradisjonelt har de levd som nomader og drevet med kveg. Samburuene sammenlignes og forbindes ofte med masaiene, på grunn av likheter i språk, ritualer og kultur for øvrig.
Både Masai og Samburu har en spesiell plass i Kenyas turistindustri. Særlig de unge samburumennene, moran, markedsføres overfor turister nordfra.
– Spydet har vært tett knyttet til maskulinitet, og er en del av moran-identiteten.
– De har en helt spesiell estetikk, som fascinerer mange mennesker, sier Sortland.
Fargerike klesplagg og hodepynt, perlehalskjeder og armbånd kjennetegner de unge mennene. Ofte går de også med spyd.
– De blir ofte kalt krigere. De bærer spyd, og i gamle dager hadde de også skjold. Tradisjonelt sett har de hatt en rolle hvor de skal beskytte lokalsamfunnet.
Overgangsritualer oppdrar
Samburuene er organisert i alderssett, eller generasjoner. Hvert alderssett har egne idealer, regler og tradisjoner. Moran er ungdomstiden. Dette er gutter fra 12–20 år, og de innvies i alderssettet gjennom overgangsritualer.
– I ritualene går man fra å være barn til å være voksen. For gutter handler det om maskulinitet. I ritualene lærer og lever du ut verdier og ideelle handlinger for en mann, og en god kvegnomade, forteller Sortland.
I 2007 kom Thor Erik Sortland til Samburu for første gang. Akkurat da skulle et nytt alderssett åpnes. For antropologen betydde det at han kunne følge en ny gruppe unge gutter på veien til voksenstatus gjennom ritualer og tiden som moran.
Det første, og viktigste, overgangsritualet for guttene er omskjæringen. På tilsvarende måte som hos for eksempel jøder, gjøres det et kutt. Kuttet tillegges mye verdi.
– Kulturelt er det forbundet med renselse, at noe symbolsk urent skjæres vekk. Men selv de som har utdanning vil finne vitenskapelige forklaringer for handlingen. For eksempel at det kan forebygge HIV/AIDS, eller lignende, sier Sortland.
Etter omskjæringen starter en ny fase i guttenes liv. Nå er barndommens frihet over.
– Nå starter en fase hvor du må følge regler og samfunnets forventninger.
Ifølge Sortland har ritualene en svært viktig funksjon, både for de som gjennomgår dem, og for samfunnet. Han mener det norske samfunnet mangler ritualer som så tydelig markerer overganger i livet.
– Dette er ganske vanlig i afrikanske, og mange andre, kulturer verden over. Gjennom en tydelig markering av overgang blir det du var borte, og du blir et nytt menneske.
Perioden guttene går inn i gjennom omskjæringsritualet kan vare opp til 15 år. Nå skal de gjennom flere andre viktige ritualer, og de skal følge spesifikke regler, blant annet når det gjelder mat. De kan ikke lenger få mat fra mødrene sine, men må skaffe mat mest mulig på egenhånd.
– Perioden er en utdanning, hvor de eldre, som er to generasjoner over dem, skal lære dem god moral, hvordan de skal håndtere vanskelige situasjoner og hvordan man skal tenke som en god nomade.
Om de følger de mange rådene og reglene er ikke gitt. Det viktigste for ungdommene selv er å sette i gang prosessen med å opparbeide seg status og rikdom.
Selger kulturelle tradisjoner til turistene
Tradisjonene som har kjennetegnet samburufolket er i endring. Globaliseringen påvirker kenyaneres liv, og en forenklet tankegang om et skille mellom «moderne» fremgang og «bakstreverske» tradisjoner preger bistandsorganisasjoner, internasjonal utviklingspolitikk og også den kenyanske staten.
– Mange samburuer reproduserer det staten og utviklingsorganisasjoner står for, at ritualene og den nomadiske levemåten er noe negativt som hører til gamle dager, sier han.
Unge menn må navigere mellom tradisjonelle levemåter og nye økonomiske muligheter. Utdanning kan gi jobb, særlig hvis de lærer seg språk som engelsk. Samtidig er den tradisjonelle estetikken en reell kapital i turistindustrien. Ritualene som har stor betydning for samburuene, er turister villige til å betale gode penger for å se på.
– I en såkalt «cultural village» var jeg vitne til at en gutt gjennomførte alle ritualene som vanligvis gjøres over flere år på en dag. Det var ikke iscenesatt, han ble omskåret på ordentlig, og gjorde alle stegene i overgangsritualene riktig. Men hva betydde det for han? Det viktigste for han var at han ble omskåret. Resten var ganske ubetydelig, men noe de kunne selge til turistene.
Mannsidealet endres
Det tradisjonelle mannsidealet hos samburu har handlet om å sakte, men sikkert oppnå status, gjennom mange gode sosiale relasjoner, økonomisk uavhengighet og synlig rikdom.
– Økonomisk makt og mange sosiale relasjoner er fortsatt et ideal. Men veiene dit er forskjellige.
Kvegdrift er ikke lenger verken en trygg karrierevei for samburufolket, og heller ikke eneste alternativ. Og med endring i arbeidsmarkedet endrer også mannsidealet seg.
– Jeg ble kjent med en som hadde 30 biler. Det var ikke et veldig smart økonomisk prosjekt, men han ble ansett som veldig rik.
– Mange unge menn er opptatt av egen vinning, og tar utdanning for å få en god jobb. Samtidig kan de verdsette foreldrenes idealer om å ha mange venner og sosiale relasjoner, sier Sortland.
Rikdom er en viktig del av idealet. Den skal helst bygges langsomt, gjennom å samle kveg, å bytte eiendeler og å bygge sosiale relasjoner. I dag blir mange unge rike på nye måter, og mye raskere enn det som egentlig er akseptert.
– Samtidig har mange lært seg hvordan de kan konvertere den nye rikdommen til noe som er mer lokalt anerkjent. Hvis de har tjent mange penger raskt, så kan de kjøpe dyr fra andre, og slik skape gjensidige relasjoner med dem de kjøper av.
Rikdommen hos samburu skal ikke være penger i banken. Den skal synes.
– Jeg ble kjent med en som hadde 30 biler. Det var ikke et veldig smart økonomisk prosjekt, men han ble ansett som veldig rik. Mange som har tjent penger vil prøve å konvertere det til noe folk kan se. Det kan være kuer, men det kan også være hoteller, eller biler.
Europeiske sugar mamas
Helt siden 1980-tallet har kenyanske menn øynet økonomiske muligheter i å være sammen med voksne europeiske kvinner. Filmen Paradise: Love fra 2013 skildrer østerrikske Teresa som ferierer i Kenya for første gang, på jakt etter kjærlighet. Sortland mener filmen gir et realistisk bilde av europeisk sexturisme, og at den beskriver relativt vanlige relasjoner mellom eldre europeiske kvinner og unge kenyanske menn.
– De spiller på den tradisjonelle estetikken og prøver å selge den for å etablere relasjoner som kan generere penger.
For samburuene går turen til kysten og storbyen Mombasa, for å prøve lykken. Målet er å finne en dame som ønsker seg en masaikriger som kjæreste.
– Det er en nisje i det erotiske sexmarkedet. De spiller på den tradisjonelle estetikken og prøver å selge den for å etablere relasjoner som kan generere penger.
Ikke alle som prøver å finne en mombasa mama i Mombasa lykkes.
– Jeg snakket med tre mombasa morans som hadde klart å etablere relasjoner. Men jeg snakket med veldig mange som hadde dratt til Mombasa uten suksess.
Sortland påpeker at de unge mennene gjør om innholdet i rikdommen de skaffer seg i Mombasa, for å unngå moralsk kritikk. Og det som tidligere ble latterliggjort – at de hadde sex med eldre kvinner, har gradvis blitt mer legitimt.
– Mange fordømmer dem fordi kvinnene er eldre. Men den viktigste moralske kritikken handler likevel om at de tjener penger veldig fort, uten at de skaper de riktige relasjonene.
– Hvis de var flinke til å gjøre det om pengene de skaffet seg til noe lokalt anerkjent, ved å spre økonomien og skape relasjoner, ble det mer anerkjent. Jeg merket endring fra 2007 til 2010, at det var mer OK.
Tradisjonelle idealer og dagens arbeidsmarked og økonomiske situasjon i Kenya passer ikke sammen. Unge menn ser muligheter der de kan, for å tjene penger og skape et liv for seg selv. For noen mumbasa moran er alternativet sex, mens mange av de unge samburumennene også tyr til vold.
Brutal vold
Volden i Nord-Kenya er kompleks. Ifølge Sortland foregår den ofte i forbindelse med store kvegraid, noe som kan forklares med kuas sentrale plass i samburukulturen. Å eie mange kuer signaliserer høy status. Det sier at du har mange gode relasjoner, fordi du har byttet til deg kuer. De gir mat, kjøtt, og kan brukes som brudepris når menn vil gifte seg. Kvegtyverier har alltid pågått. Men de seneste årene har de blitt langt mer brutale, og mange blir drept.
– Jeg møtte forskjellige voldsutøvere. Noen ble sterkt preget av voldsbruken, mens andre hadde et instrumentelt forhold til volden. De gjorde det for å skaffe dyr, og brydde seg ikke så mye om kulturelle regler som forbød dem å drepe barn og kvinner. De som kom i veien døde, og sånn var det. Det er en brutalisering, sammenlignet med tidligere.
Volden henger sammen med den politiske, økonomiske og historiske situasjonen i Nord-Kenya. Kolonihistorien preger området. Grensene mellom distrikter og grupper ble satt av koloniherrene, og er omstridte. Det gir grunnlag for voldelige konflikter. Kvegraidene er ikke bare mer voldelige, de er også blitt kommersielle. Organiserte kvegtyver laster dyr på lastebiler og selger dem til Nairobi eller ut av landet. I forbindelse med valg øker ofte antall raid, og de støttes av lokale politikere som ønsker å fremstå som mektige i området.
– Staten sliter med å ha kontroll over området, og tar parti med noen etniske grupper, sier Sortland.
Den brutale volden og bruken av våpen er også påvirket av konflikter i områdene rundt. I stedet for å bruke spyd, har de unge mennene nå maskingevær, ofte importert over landegrensene etter krigene i nabolandene Somalia og Uganda.
Moranene hadde mobiltelefoner og facebooksider. Selv om de kanskje levde ganske tradisjonelt, hadde de et forhold til det globale og ideene og bildene som florerer der.
– Spydet har vært tett knyttet til maskulinitet, og er en del av moran-identiteten. Maskingevær er ikke et spesielt symbolsk våpen.
Sortland så at volden preget moranene som gruppe. Mange ble skremt fra å utøve vold igjen, andre opplevde post-traumatisk stress-lignende effekter, og vennskap mellom ungdommene kunne ta skade av volden.
– Det kunne også gjøre noe med solidariteten i gruppa, det var som at voldsutøvelsen bragte dem nærmere hverandre. Kanskje på samme måte som soldater i militæret styrker bånd seg i mellom ved å oppleve ekstreme ting sammen.
Vold, høyere utdanning og arbeid i turistindustrien, og jakten på kjærlighet i Mombasa er åpne alternativer for de fleste, men valgene har sine begrensninger.
– De som klarer å få utdanning er gjerne de som har foreldre som har tatt utdanning, eller de som rett og slett er rike.
– For å reise til Mombasa, må du passe inn kroppslig. Du må være høy nok og lys nok i huden til å ligne turistenes forestilling om en masaikriger.
Utfordrende å forske på vold
Thor Erik Sortland har vært på flere feltopphold i Samburudistriktet i perioden 2007–2012. Han har bodd i landsbyer, gjort intervjuer, og deltatt i ritualer. Han er spesielt opptatt av å forstå hva som ligger bak den brutale volden, men erkjenner at det er et vanskelig felt å forske på.
– Det var veldig vanskelig å høre på de som utøvde volden, for så å høre fra den andre siden hvordan de opplevde den samme volden. Det er utfordrende, og ikke minst farlig, å forske på, sier han.
For å unngå farer vektla Sortland å ha gode relasjoner til alle han møtte, og unngå å provosere. Til tross for de voldelige elementene han beskriver, understreker han at samfunnet også preges av varme og glede.
– Ja, det er vold og fattigdom, men de lever livene sine og er glade også.
– Hva er det viktigste i forskningen din?
– Det er viktig at vi forsker på vold, særlig i dag. Ofte synes jeg det er litt enkle teoretiske forklaringer på hva som motiverer vold, og det som er skrevet er ofte ikke basert på empiri.
– Hva kan vi forstå om mannsrollen her hjemme, ved å lære om samburumenn?
– Jeg tror det er viktig å forstå hvilke muligheter og utfordringer unge menn står overfor i dag. Det er ikke sikkert alle gjør det samme som samburuene, men deres liv gir et bilde på begrensningene og mulighetene deres. Hvilket forhold de har til staten, hva historien har gjort, hvilket forhold de har til det globale.
– Selv om ungdomstiden er annerledes enn hos oss, så er den formativ. Det gjelder uansett hvilken kultur du er del av. Du skal bevege deg fremover, bli mer uavhengig – og du møter en verden som har veldig mange løfter om lykke. Moranene hadde mobiltelefoner og facebooksider. Selv om de kanskje levde ganske tradisjonelt, hadde de et forhold til det globale og ideene og bildene som florerer der. Slik er de i samme situasjon som annen ungdom.
– I Norge snakker vi mye om potensielle konsekvenser av utenforskap. Jeg kan snakke om det samme, om at unge menn søker ulike løsninger. Ikke nødvendigvis voldelige, men det kan det bli.
Les også: Ingen plass for menn?
