– EU hever standarden på norsk likestillingspolitikk

Har EU påvirket nordisk likestillingspolitikk? Og i så fall: til det bedre eller verre?

Det er to av hovedspørsmålene i den nye boka Europeisering av nordisk likestillingspolitikk. Boka er skrevet av forskerne Cathrine Holst, Hege Skjeie og Mari Teigen. Skjeie, en sentral forsker på likestillingsfeltet, gikk bort i løpet av arbeidet med boka.

EUs bidrag til styrket diskrimineringsvern må alt i alt sies å ha beriket nordisk likestillingspolitikk.

28. november 1994, for snart 25 år siden, sa nordmenn nei til norsk medlemskap i den Europeiske Union. På nei-siden var kvinnene i flertall. Argumentet om at EU ville svekke norsk velferdspolitikk var avgjørende for mange, både kvinner og menn.

– Det var viktig for mange å bevare den nordiske likestillingsmodellen. Den kjennetegnes av sterk satsing på velferdsordninger, som gode foreldrepermisjoner og et offentlig finansiert barnehagetilbud, sier Cathrine Holst, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.

Fortsatt sterk familiepolitikk

Nå slår imidlertid forskerne bak den nye boka fast at signaturtrekk ved nordisk likestilling, som familiepolitikken, i liten grad har blitt påvirket av EU. 

– Siden 1994, har de nordiske landene aktivt utviklet familiepolitikken uten hindringer fra EU, sier Holst.

– Våre funn tilsier at Norge er like lite, eller like mye, påvirket av EUs likestillingspolitikk som for eksempel Sverige og Danmark. Sverige og Danmark, som begge er EU-medlemmer, prioriterer dessuten likestilling svært ulikt.

– Kan vi dermed si at nordmenn ikke hadde grunn til å uroe seg for EUs innvirkning på likestillingspolitikken?

– Uroen har nok vist seg overdreven, men den var likevel forståelig, mener Holst, og utdyper:

– Mange fryktet et «kappløp mot bunnen», at deregulering av økonomi og arbeidsliv i andre EU-land ville sette nordisk likestillingspolitikk under press. Men vi finner få spor av dette.

Samtidig er det, ifølge forfatterne, tydelig at familiepolitikken ikke står høyt på EUs agenda.

I 2015 trakk Europakommisjonen forslaget om et nytt foreldrepermisjonsdirektiv som ville styrke kvinners rett til betalt foreldrepermisjon i hele EU-området. Europaparlamentet var for, men et mindretall av medlemsstater var imot, og blokkerte forslaget.

– Dette er et eksempel på hvordan likestillingsinitiativer i EU stoppes av konservative regjeringer og en mektig næringslivslobby, sier Holst.

– Den offentlige innstrammingspolitikken i kjølvannet av finanskrisen har ikke gjort saken bedre. Dette har imidlertid ikke påvirket Norge så langt – familiepolitikken blir bestemt på nasjonalt nivå, fortsetter hun.

Bedre lovgivning og diskrimineringsvern

Når forskerne ikke finner tegn på at EU har svekket den nordiske likestillingsmodellen, betyr ikke det at likestillingspolitikken ikke er påvirket av EU. Både i Norge og i andre europeiske medlemsland har EU satt tydelige spor etter seg, særlig på det juridiske feltet.

– EU har vært en drivkraft i utviklingen av likestillingslovgivning og diskrimineringsvern, og bidratt til å heve standardene, også i Norge, sier Holst.

Gjennom EØS-avtalen og det omfattende avtaleverket mellom EU og Norge, har Norge justert sitt lovverk i tråd med EU-reguleringer og domstolsavgjørelser. EØS-avtalen omfatter mange av EUs likestillings- og antidiskrimineringsdirektiver. Norge har også sluttet seg til direktiver frivillig.

Positiv særbehandling og kvotering har tradisjonelt vært sentrale virkemidler i norsk likestillingspolitikk.

– Norge fikk allerede i 1978 en lov mot kjønnsbasert diskriminering som skulle dekke alle samfunnsområder. EU-direktivene har ført til at diskrimineringslovgivningen har blitt styrket og utvidet til å gjelde rase og etnisitet, religion og livssyn, funksjonshemming, alder og seksuell orientering, sier Holst.

– I tillegg kommer en rekke viktige dommer i EU-domstolen, som har gitt økt beskyttelse for eksempel mot graviditetsdiskriminering, forteller Holst.

I den «sosialdemokratiske kjønnsorden», har ikke spørsmål knyttet til diskriminering stått like sentralt som velferdsordninger og barnehageutbygging, skriver forskerne. Med EU har dermed norsk likestillingspolitikk blitt mer flerdimensjonal og rettsliggjort.

– Vi ser det for eksempel på likelønnsområdet, der norske likelønnsreguleringer må begrunnes i henhold til EU-standarder, sier Holst.

– EUs bidrag til styrket diskrimineringsvern må alt i alt sies å ha beriket nordisk likestillingspolitikk, fortsetter hun.

Utfordrer den sosialdemokratiske metoden

EU har imidlertid også utfordret den sosialdemokratiske tilnærmingen til likestillingspolitikk på en mer problematisk måte, ifølge forfatterne. EU har blant annet satt tydelige grenser for norsk kvoteringspolitikk.

I 2003 ble Universitetet i Oslo dømt i EFTA-domstolen for å ha øremerket postdoktorstillinger for kvinner, noe som ble ansett å være i strid med EUs likebehandlingsregler, og dermed også med EØS.

– Positiv særbehandling og kvotering har tradisjonelt vært sentrale virkemidler i norsk likestillingspolitikk, fra kvotering i de politiske partienes nominasjonsprosesser til krav om kjønnsbalanse i bedriftsstyrer, sier Holst.

Gjennom EØS er ikke positiv særbehandling ulovlig, men ordninger kan ikke være diskriminerende, og dette gjør for eksempel at øremerking av stillinger ikke er tillatt.

– Vi har måttet tenke på kvotering på en annen måte innenfor EØS slik at tiltak er i tråd med direktivene.

Det er imidlertid uenigheter knyttet til om slike rammer er positive eller negative.

– Enkelte mener at slike dommer er viktige, for selvsagt skal ikke norsk kvoteringspraksis være diskriminerende. Andre mener EU-retten har lagt urimelige bånd på hvilke virkemidler vi kan bruke for å skape likestilling, sier Holst.

Hvilepute for forbyggende tiltak

Vibeke Blaker Strand, professor i offentlig rett ved Universitetet i Oslo, mener den tradisjonelle norske likestillingsmodellen også har blitt utfordret på en annen måte.

– EU-rettens diskrimineringsregler handler mer om å reagere på diskriminering som allerede har funnet sted, enn om å forebygge. Reglene har med dette en individualisert tilnærming til diskriminering, sier Blaker Strand.

EU-retten styrker individets rett til å gå til sak dersom man har blitt utsatt for diskriminering, til oppreisning og erstatning.

– Men man vil jo forhindre at det skjer i det hele tatt. Der kommer EU-retten til kort. Den har selvfølgelig en preventiv effekt, men det er ikke nok. 

Hun er redd for at en individualisert og EU-konform tilnærming kan bli en hvilepute, der beslutningstakere ikke lenger har øynene åpne for hva som kan bli gjort innenfor nasjonale handlingsrom. Om så er tilfelle, vil det bryte med den norske tradisjonen, mener Blaker Strand.

– Forebyggende tiltak er innrettet mot samfunnsstrukturene og er mer gruppeorienterte. I Norge har vi vært ganske frempå i dette arbeidet, blant annet med aktivitets- og redegjørelsesplikten, som skal fremme likestilling og hindre diskriminering i arbeidslivet.

FNs kvinnekonvensjon har en bred forebyggingstilnærming, forteller Blaker Strand. En slik tilnærming finner vi imidlertid også i Istanbul-konvensjonen, som er Europarådets konvensjon om forebygging og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner. Norge sluttet seg til konvensjonen i 2017.

Vi trenger både forebyggende og rettslige tiltak, slår hun fast.

– Med den nye diskrimineringsloven, vedtatt i 2017, foreslo Regjeringen å fjerne redegjørelsesplikten. Men vi må passe oss for å gå for langt i den retningen. Vi trenger begge typer tiltak for å jobbe mot diskriminering.

Blaker Strand støtter Holst og de andre forfatterne i at EU har styrket norsk diskrimineringsvern.

– EU har dessuten tidlig hatt regelverk mot trakassering og seksuell trakassering, før tematikken virkelig tok fyr med #metoo. Den har også hatt et sterkt vern mot graviditetsdiskriminering.

Kvinnebevegelsen får gehør

Selv om EU på enkelte områder har utfordret den sosialdemokratiske tilnærmingen til likestillingspolitikk, konkluderer Holst, Skjeie og Teigen med at EU i det store og det hele er bedre enn sitt rykte. Ikke bare har EU styrket diskrimineringsvernet i medlems- og samarbeidsland. Unionen har også ved flere korsveier vært en viktig alliert for den europeiske kvinnebevegelsen. 

– Den europeiske kvinnelobbyen er en paraplyorganisasjon for nasjonale kvinneorganisasjoner i Europa. Den har institusjonell støtte fra EU for å drive lobbyvirksomhet for sine saker, og har stadig vunnet gehør i Europakommisjonen og Europaparlamentet, sier Holst.

Nasjonale kvinnebevegelser opplever at det kan være enklere å få gjennomslag på EU-nivå enn på nasjonalt nivå.

Nasjonale kvinnebevegelser opplever at det kan være enklere å få gjennomslag på EU-nivå enn på nasjonalt nivå, forteller hun.

– For eksempel har kvinnebevegelsen og feminister i nye øst- og sentraleuropeiske medlemsstater typisk vært ganske EU-vennlige. Du får det som kalles sandwich-effekten, der kvinnebevegelsen og sivilsamfunnet presser på for bedre nasjonal likestillingspolitikk nedenifra, mens EU presser medlemsstatene ovenfra.

På den måten mener mange her at EU har spilt en progressiv rolle, ifølge Holst.

– Tilbakeslag i EU kan påvirke Norge

– I boka skriver dere at EU ofte oppfattes som udemokratisk. Kan vi tenke oss at det kan føre til motstand mot likestillingspolitikken?

– Ja, EUs politikk kan også ha en boomerangeffekt, der en del av velgermassen blir enda mer skeptiske til likestilling når reguleringer og tiltak kommer fra EU enn om likestillingspolitikken hadde vært et resultat av nasjonale prosesser.

Vi må samtidig spørre oss om slike nasjonale prosesser ville funnet sted i det hele tatt uten påtrykk fra EU, mener Holst.

– Når du ser hvordan likestillingsskeptiske partier og synspunkter har vind i seilene i flere europeiske land nå, er det langt fra gitt. En del velgere blir imidlertid enda mer negative når de får vite at beslutningene er tatt i Brussel. 

– Kan høyrepopulisme og økt motstand mot likestillingspolitikk i Europa også påvirke nordisk og norsk likestillingspolitikk?

– Det er en fare for at EUs pådriverrolle vil kunne svekkes. Likestillingspolitiske tilbakeslag i EU og andre europeiske land kan, i hvert fall over tid, bidra til økt press også mot norske og nordiske ordninger. Særlig hvis konservative og populistiske strømninger får mer vind i seilene også i Norden, sier Holst.

Argumentet om at «likestilling er lønnsomt», som ofte blir brukt av politikere både i Norge og i EU for å rettferdiggjøre arbeidet med likestilling, kan dessuten ha motsatt effekt, advarer Holst.

– Likestillingspolitikken kan komme under press dersom dette argumentet skulle bli enda mindre gangbart enn det er i dag. Mange tenker ikke på likestilling som lønnsomt, men som dyrt.

– Svekket likestillingspolitikk i EU kan dessuten bidra til å svekke kvinne- og likestillingsbevegelser i Europa. Dette kan gjøre det vanskeligere å bygge transnasjonale feministiske allianser, sier Holst.