Lettere å snakke om mannlig omskjæring

Utgangspunktet for doktorgraden til Ingvild Bergom Lunde var å utforske norsk-kurderes erfaringer med og oppfatninger av kvinnelig kjønnslemlestelse. Selv om hun stilte spørsmålene om dette temaet oppdaget hun at forskningsdeltagerne ofte svarte ved å snakke om mannlig omskjæring.

– Jeg stusset over at de snakket om mannlig omskjæring i samtaler om kvinnelig kjønnslemlestelse. Jeg leste gjennom alle intervjuene, og forsøkte å analysere hvorfor de gjorde dette, forteller Lunde.

Mannlig omskjæring mer akseptert

– Jeg kunne da identifisere tre årsaker. Den første er fordømmelsen av og stigmaet rundt kvinnelig kjønnslemlestelse. Dette gjør det vanskelig å snakke om tematikken, både i og utenfor miljøene der dette praktiseres.

Lunde forteller at hun opplevde å bli tatt godt imot av de hun snakket med. Som en del av feltarbeidet deltok hun på ulike kulturelle og politiske arrangementer i regi av kurdiske organisasjoner i Norge.

– Den andre årsaken til at forskningsdeltagerne fort skiftet tema fra kvinnelig kjønnslemlestelse til mannlig omskjæring, er at mannlig omskjæring er mer akseptert. Dette gjelder i alle samfunn, også blant kurdere og i Norge, forteller hun.

Mannlig omskjæring er tillatt i Norge, og praksisen reguleres i dag av lov om rituell omskjæring av gutter.

Forskerne skriver i artikkelen at norske myndigheters medikalisering av mannlig omskjæring kan sees som en strategi for å redusere skade. Når det gjelder kvinnelig kjønnslemlestelse, praktiseres det en nulltoleransepolitikk uansett hvilken type som praktiseres, og ikke en strategi for å redusere skade som ved mannlig omskjæring.

Forskerne argumenterer for at denne politiske forskjellsbehandlingen kan endre holdningene til gutteomskjæring.

Den tredje årsaken til at forskningsdeltagerne lettere snakket om mannlig omskjæring enn kvinnelig kjønnslemlestelse er, ifølge Lunde, at de satte spørsmålstegn ved hvorvidt omskjæring av gutter er akseptabelt.

– Så det var lettere å snakke om omskjæring av gutter, men jeg opplevde også at en del hadde et behov for å ta det opp. Flere av kvinnene jeg intervjuet følte seg ubekvemme angående omskjæring av sine sønner, forteller Lunde.

Ønsker å unngå dilemma

Forskerne argumenterer i artikkelen for at man ved å utforske fellestrekkene mellom kvinnelig kjønnslemlestelse og mannlig omskjæring kan få en økt innsikt i begge praksiser.

Lunde mener det ikke er fruktbart å skulle si noe om hvorvidt kvinnelig kjønnslemlestelse og mannlig omskjæring er sammenlignbart, og at dette kun fører til det forskerne kaller et uløselig dilemma.

– Dersom man sier at praksisene skal behandles likt, og man ønsker å omskjære jenter og gutter, vil et argument for dette være å ivareta barnas rett til kulturell og religiøs identitet. På den andre siden, hvis man forbyr begge praksisene, vil det være for å ivareta barnas rett til kroppslig autonomi, forteller hun.

Hvis man går imot omskjæring av gutter, så går man inn i politiske ladede debatter om innvandringspolitikk i Norge.

– Jeg har prøvd å komme meg litt bort fra dette dilemmaet, fordi det er det forskningen har fokusert mye på – at det er et dilemma som er uløselig. Jeg bestemte meg for at artikkelen ikke skulle handle om at man enten bør tillate begge eller forby begge, eller om mannlig omskjæring er mer, mindre eller like skadelig som kvinnelig kjønnslemlestelse.

Lunde mener det ikke finnes noe fasitsvar i dette tilfellet, men at noe av svaret ligger i å forstå de kulturelle, juridiske, etiske og medisinske dilemmaene.

Hun vektlegger at debatten ikke bare handler om kjønn, men også om politikk, kultur og innvandring.

– Hvis norske myndigheter setter inn politiske tiltak som sidestiller kvinnelig og mannlig omskjæring, kan dette legitimere kvinnelig kjønnslemlestelse. I så fall går man mot jenter og kvinners rettigheter. Og hvis man går imot omskjæring av gutter, så går man inn i politiske ladede debatter om innvandringspolitikk i Norge. Det er veldig sensitivt.

Kjenner seg ikke igjen

Lunde forteller at forskningsdeltagerne ikke kjenner seg igjen i den offentlige diskusjonen om kvinnelig kjønnslemlestelse.

– I den offentlige debatten skiller man sjelden ordentlig mellom formene for kjønnslemlestelse, sier hun.

– Verdens helseorganisasjon definerer fire ulike former for kjønnslemlestelse, hvor nummer tre er infibulasjon. Praksisen innebærer å innsnevre kjønnsleppene, og den får ofte flere negative helsekonsekvenser enn de formene hvor man ikke har den innsnevringen.

I Norge har somaliere og deres praktisering av kjønnslemlestelse i form av infibulasjon ofte vært i sentrum av den offentlig debatten. Dette mener Lunde har ført til både stigmatisering av somaliere og at kurdere ikke kjenner seg igjen i fremstillingen av kjønnslemlestelse, fordi infibulasjon ikke er noe de praktiserer.

– Hvis man ikke skiller mellom de ulike formene for kjønnslemlestelse blir infibulasjon vektlagt, selv om jeg tror det endrer seg litt nå, sier hun.

– Når infibulasjon har vært i sentrum av diskusjonen blir det veldig forvirrende for de som ikke har vært utsatt for det, men av annen form for kjønnslemlestelse.

Viktig å skille ulike former

– Hvorfor er det viktig å skille mellom de ulike formene for kjønnslemlestelse?

– Det at den offentlige debatten i Norge inntil nylig ikke skilte mellom forskjellige typer kvinnelig kjønnslemlestelse skaper forvirring. På den ene siden kan dette skape en forvirring om hvorvidt kvinnelig kjønnslemlestelse betyr infibulasjon eller alle former for kjønnslemlestelse. På den andre siden er spørsmålet om det er sammenlignbart med omskjæring av gutter, forteller Lunde.

Skal man redusere helserisiko for en gutt ved å omskjære ham når han er et barn for å ivareta hans religiøse og kulturelle identitet?

Hun håper politiske beslutningstakere, medisinsk personell og foreldre kan ha nytte av studien.

– De står overfor et dilemma: Skal man redusere helserisiko for en gutt ved å omskjære ham når han er et barn for å ivareta hans religiøse og kulturelle identitet? Eller skal man vente til han er gammel nok til å gi samtykke for å ivareta hans kroppslige integritet?

Snart skal Lunde skrive en postdoktor ved Universitetet i Oslo i samarbeid med Sanitetskvinnene og finansiert av Stiftelsen Dam, om ulike former for skjæring i kjønnsorganer. Hun skal sammenligne seks ulike måter å skjære i kjønnsorganer på, hvor det ikke er en rent medisinsk grunn til å gjøre det. 

– De seks tilfellene er kvinnelig kjønnslemlestelse, omskjæring av gutter, «intersex cutting», intimkirurgi på voksne, transpersoner som velger å skjære i kjønnsorganene, og de som velger å skjære i kjønnsorganene for seksuell nytelse – altså piercing eller lignende. Det vet man ikke så mye om empirisk, forteller Lunde.