Pris til masteroppgave om småbarnsmødres kroppslige erfaringer

Sunniva Rivedal har vunnet prisen for beste masteroppgave med kjønnsperspektiv levert ved UiO i 2020. Masteroppgaven tar for seg yrkesaktive småbarnsmødres kroppslige erfaringer. Hun har intervjuet til sammen ni småbarnsmødre, med to barnehagebarn hver, om deres hverdagserfaringer.

Tøft å være småbarnsmor

Rivedal ble inspirert til å skrive masteroppgave om dette temaet på basis av sine egne erfaringer som småbarnsmor:

– Jeg var forberedt på at det ville være tøft og krevende å bli småbarnsmor, forteller hun.

– Men jeg var likevel ikke helt forberedt på hvordan det skulle bli – også når det gjaldt hvordan det ble mellom meg og mannen min, og oss som foreldre sammen.

Det teoretiske rammeverket for oppgaven er Maurice Merleau-Pontys kroppsfenomenologi, og det er nettopp kroppen som Rivedal trekker frem i sine analyser. Rivedal belyser hvordan «mammakroppen» oppleves som grenseløs – på godt og vondt.

Les også: Med fosteret i fokus blir kvinnekroppen en beholder

Eureka-øyeblikk

Selv om tidsklemme og kjønnet arbeidsfordeling i hjemmet var gjenstand for debatt i media, følte Rivedal at det var noe som manglet. Hun fikk den samme følelsen da hun ble fulltidsstudent igjen:

– Jeg gikk på en forelesning som handlet om teori og teoriutvikling i helsefagene. Foreleseren hadde blant annet med et tilfeldig eksempel på en teori av Catherine Hakim. Den handler grovt sett om at kvinner i dag står fritt til å velge sine liv, og hvordan de kombinerer yrkesaktivitet og omsorg, forteller hun.

Når du har blitt mamma, og er ute i jobb igjen, så forsvinner kroppen, og alt skal liksom være likt igjen.

– Den teorien irriterte meg veldig – den virket forenklende. Da jeg leste andre sosiologiske forskere, så skjønte jeg at Hakim har fått mye kritikk, også fra norsk hold, om at vi må se disse valgene i sammenheng med samfunnsstrukturer og morskapsnormer. Jeg tenkte det var bra at noen satte fingeren på det. Men jeg hadde likevel fortsatt en fornemmelse av at det var noe som manglet også i dette bildet.

Eureka-øyeblikket kom da Rivedal fordypet seg i teoriene til filosofen Maurice Merleau-Ponty. Særlig viktig var Merleau-Pontys vektlegging av kroppslig bevissthet og erkjennelse, og ikke-dualistiske forståelsesrammer.

– Jeg brukte lang tid på å sette meg inn i Merleau-Ponty. Det var både enormt krevende og helt fantastisk. Da hadde jeg en skikkelig a-ha opplevelse, sier hun.

– Jeg hadde funnet en måte å åpne opp for nye forståelser, og ikke minst hadde jeg funnet et språk som jeg kunne bruke til å utforske videre.

Den manglende kroppen

Rivedal skjønte at det handlet om de kroppslige, litt usagte tingene, i sjongleringen mellom arbeid og omsorg for småbarn.

– Hvor var kroppen oppi alle disse diskusjonene om normer og strukturer og frie valg? Kroppen er jo så til stede – om enn vitenskapelig sett begrenset til noe fysiologisk og biologisk – når du er gravid, og når du føder, sier hun.

– Men etterpå, når du har blitt mamma, og er ute i jobb igjen, så forsvinner kroppen, og alt skal liksom være likt igjen.

– Hvordan valgte du din metodiske tilnærming?

Rivedal var ute etter opplevelsene og erfaringene til småbarnsmødrene, den kvalitative tilnærmingen ble derfor litt selvsagt.

– Jeg ønsket å få tak i beskrivelser eller fortellinger som kunne si noe om dette usagte. Intervjuene dreide seg om hverdagserfaringer med små barn, men jeg var særlig opptatt av de kroppslige fortellingene, og ba dem for eksempel om å utdype disse, forklarer hun.

Les også: Amming i offentligheten: Når den sexy puppen blir babymat

Mammakroppen som nyttig og plagsom

– Mine viktigste funn er at det jeg kaller den sensitiverte kroppsligheten er en viktig del av omsorgserfaringen til mødrene og det å forstå barnas behov og være til stede. Men allikevel er den plagsom, fordi den gjør at man kan kjenne bekymringer rent kroppslig når man er på jobb, forteller Rivedal.

–  Man kan ha vondt i magen fordi man bekymrer seg, eller ligge våken på natta selv om man er stuptrøtt. Mødrene våknet før fedrene, gjerne av den minste lyd. Noe som gikk igjen var at mødrene sa at de kunne dytte i pappaen, og han kunne gå til barnet. Men det var mødrene som allerede var våkne. Det var altså store forskjeller mellom kjønnene.

Når kroppens rolle ikke blir anerkjent, så fører det også til at den enkelte strekker seg for langt

Selv om mødrene Rivedal har intervjuet så disse kjønnede forskjellene, forteller hun at de likevel ofte opplever dette som et individuelt problem. Ofte brukte parene, og særlig mødrene, mye energi på å prøve å fordele omsorgsoppgavene likt, ved at de for eksempel bytter på hvem som legger barna. Likevel blir det ikke helt likt:

– Noen sier at når andrebarnet kommer, kapitulerte de og ga opp alt som het «bytting». Det blir lettere at moren tar seg av barna, slik at de iallfall sovner.

Rivedal forklarer at den kroppslige åpenheten mot barna gjør at det blir utfordrende for småbarnsmødrene å finne roen. Når kroppen er «på» både dag og natt, blir det vanskelig å restituere seg når man også skal prestere på jobb.

Hun mener presset gjennom media på «perfeksjonistiske» småbarnsmødre ikke er bevisste på den åpne mammakroppen:

– Dette er en ny dimensjon som viser at sårbarhet kan belaste deg både psykisk og fysisk på måter som ikke kommer frem gjennom de perspektivene man som regel anvender i media.

Vil forske mer på kroppen

Rivedal poengterer også at funnene i oppgaven kan ha konsekvenser for arbeidslivet. Dette gjelder særlig for kvinner i omsorgsyrker, der det også er et krav om den «åpne» kroppen som skal se den andre. Med det kroppsfenomenologiske perspektivet, er det mulig å bryte ned den todelte forståelsen av kropp og sinn. Slik kan psykiske diagnoser som angst og depresjon sees i sammenheng med den nedbrutte kroppen:

– Når kroppens rolle ikke blir anerkjent, så fører det også til at den enkelte strekker seg for langt.

Rivedal ønsker å forske videre på samme tema

– Jeg håper dette skal bli en doktoravhandling etter hvert, sier hun.

– Det var interessen for småbarnsmødrene som satte meg i gang med masteroppgaven. Og så ble interessen for kroppsfenomenologien så stor at jeg etterpå tenkte jeg nesten kunne jobbet med hva som helst, så lenge det hadde med kroppsfenomenologi å gjøre. Det hadde vært aller mest gøy å få fortsette å jobbe med akkurat dette temaet. Så det er det jeg prøver på nå, med god hjelp fra miljøet på tverrfaglig helseforskning på UiO.

Rivedal føler også det er svært viktig at temaene og perspektivene hun utforsker i masteroppgaven diskuteres videre:

– Jeg har ikke lyst til at det skal havne som en støvete masteroppgave. Jeg vil at dette skal opp og frem!

Dette er en redigert utgave av originalartikkelen som først ble publisert på STKs nettside.