– Å bli håndverker kan også handle om å bli et skikkelig mannfolk, sier Jørn Ljunggren.
Jørn Ljunggren, sosiolog og forsker ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO, er medredaktør og bidragsyter i boka Arbeiderklassen, som nylig kom ut på Cappelen akademiske forlag. Forskere som ser på arbeiderklassen fra ulike fagfelt og perspektiver har bidratt.
– Et overordnet mål med boka har vært å gi en mest mulig sammensatt og bred beskrivelse av hva arbeiderklassen er og hvem den omfatter i Norge i dag, sier Ljunggren.
I tillegg til å skrive om arbeiderklassen i stort har han også skrevet kapittelet «Hvordan skape en arbeidskar» som belyser den faglige og sosiale prosessen i det å gå fra elektrikerlæring til faglært håndverker innebærer. Her viser han hvordan opplæring i håndverk kan være tett sammenblandet med opplæring i maskuline prosesser og væremåter.
Les også: Hvilken status har arbeidermannen i dagens Norge?
Der gutter blir menn
Ljunggren har gjort feltarbeid som elektriker og håndverker i til sammen ti måneder mellom 2018 og 2020. Analysen i kapittelet «Hvordan skape en arbeidskar» er basert på observasjoner og samtaler under dette feltarbeidet.
– Mange gutter som får mye kjeft og negativ oppmerksomhet på skolen opplever at egenskaper som rastløshet, fysisk styrke og utholdenhet blir snudd til en positiv identitet i håndverksfaget.
Hvor vellykket læringstiden blir handler også om flaks, mener han. I boka deler han opplæringsregimet i to mellom: «streng og stressa» og «myk og tålmodig».
– Hvilken rolle læremesteren inntar vil påvirke hverdagen til lærlingen. Stilen er ulik, noen er strenge, mens andre er mer omsorgsfulle. En læremester er ingen utdannet pedagog. En del er veldig autoritære og det passer ikke for alle.
Lærlingperioden for en elektriker varer i to og et halvt år.
– Å være lærling er veldig annerledes enn å gå på videregående. For mange gutter er utviklingspotensialet større og mer positivt som lærling enn i vanlig skole, sier Ljunggren.
Innsats og kroppsarbeid
Innsatsvilje hos lærlingene var en egenskap som sto høyt i kurs blant håndverkerne. Men også kroppen er viktig. Kroppsarbeid forstås ofte som mannfolkarbeid, ifølge Ljunggren.
– Du skal ha en kropp som tåler å jobbe. Det er den konkrete praksisen som gjelder, du må vise at du duger, sier han.
– Håndverkskunnskap er kroppslig kunnskap som innlæres gjennom praksis. Lærlingene starter på bunnen både faglig og sosialt, og innsatsen er avgjørende for om en lærling er god eller dårlig.
Sosialiseringen ligger i det å kroppsliggjøre håndverket, mener Ljunggren.
– Kutt eller småskader skal ikke tematiseres. Du må vise at du har styrken eller tøffheten som skal til for å bli en skikkelig arbeidskar.
– Maskuline idealer og håndverksidealer er nært forbundet. Å være håndverker er knyttet til å være mann, på godt og vondt. Både historisk og i dag.
Ljunggren understreker at håndverkskulturen og -idealene er skapt av menn.
Bildet av en arbeidskar
– Bildet av arbeiderklassemannen er viktig når man skal trene opp nye arbeidere og det betyr også mye for rekrutteringen til denne yrkesgruppen, sier han.
Ljunggren mener at den klassiske arbeiderklassemannen fortsatt lever i beste velgående.
Jeg hørte aldri at de jeg jobbet med snakket nedlatende om kvinnelige kolleger.
– Unge gutter som blir lærlinger i håndverksyrker trenes opp og sosialiseres inn i et bilde av en arbeidskar.
Til dette bildet hører klassiske maskuline egenskaper som styrke, dristighet og rasjonalitet. Karriereveien for håndverkere har klare regler og tydelige roller, noe som passer en del unge gutter bra, forteller Ljunggren.
– Det er først og fremst gutter som går inn i håndverksyrker. Mange har arbeiderklasseforeldre og disse gjør det statistisk sett ofte dårligere på skolen.
– Sosialiseringen til å bli håndverkere er en positiv opplevelse for mange gutter, men kan samtidig være en barriere for kvinner, sier Ljunggren.
«Å furte som en kjerring»
At få kvinner velger klassiske mannsdominerte håndverkeryrker har flere forklaringer, ifølge Ljunggren.
– Maskulinitetsidealer og -fellesskap kan gjøre det vanskelig, og kanskje heller ikke så fristende, for kvinner å søke seg til håndverksfagene.
Disse idealene gjenspeiles også i språket. I kapitlet sitt referer han til bruk av uttrykk som «papirflytter», «mammagutter» og «å furte som en kjerring». Lærlingene fikk beskjed om å slutte å sutre som unger og begynne å oppføre seg som menn, skriver han.
– Måten håndverkerne omtaler kvinner på seg imellom kan være nedlatende. Både det akademiske og det feminine bryter med håndverksidealet, forteller Ljunggren.
– Men når kvinnesyn ble et eksplisitt tema, for eksempel i lunsjpauser,et var ikke disse mennene negative til likestilling, eller til kvinnelige kolleger. Samtidig gjorde arbeidstiden det vanskelig for dem å stille opp på enkelte ting hjemme, som å levere barn i barnehagen.
– Men jeg hørte aldri at de jeg jobbet med snakket nedlatende om kvinnelige kolleger. De ble omtalt med respekt.
Jenter utgjorde bare fem prosent av dem som begynte på elektrofag i 2017. Det er fortsatt slik at jenter velger fagretninger som er dominert av kvinner.
– Jeg traff ikke en eneste kvinne som var utdannet innenfor de klassiske håndverksyrkene under feltarbeidet mitt, forteller Ljunggren.
Les også: Sinte, hvite, arbeidsløse menn
Kjønna praksis
Kjønnsdelingen innenfor arbeiderklassen er fortsatt stor når det gjelder visse yrkesgrupper, understreker Ljunggren.
Bygg og anlegg er fortsatt mannsdominerte, og frisøryrket kvinnedominert. Det er også flest kvinner i faglærte yrkesgrupper i helse og omsorg, mens stadig flere menn jobber som ufaglærte i denne sektoren.
Helsefagarbeiderne, de som jobber aller tettest på de gamle, ble ikke hørt av verken ledelsen, sykepleieren eller legen.
Ljunggren mener man kan lære mye om hvordan man kan rekruttere kvinner til mannsdominerte praksiser og omvendt, ved å se nærmere på kjønnete praksiser.
– Når det gjelder håndverkslærlinger har de gjerne et mannsideal allerede når de begynner, som de ønsker å realisere gjennom å bli håndverkere.
Her er det imidlertid store forskjeller mellom by og land påpeker han.
– I noen distrikter er det over femti prosent gutter som søker seg til yrkesfag, mens på vestkanten i Oslo er det marginalt. Det kan gjøre det vanskeligere å ha en yrkesstolthet som håndverker på Oslo vest enn på landsbygda.
Omsorgsarbeid er også kroppsarbeid
Julia Orupabo, sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning har skrevet om helsefagarbeidere i samme bok. Håndverkerne Ljunggren beskriver er først og fremst hvite menn, mens yrkesgruppen Julia Orupabo skriver om er dominert av kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn. De har likevel har noe felles, mener hun.
– Omsorgsarbeid deler en rekke felles trekk med mange mannlige arbeiderklasseyrker: arbeidet er tungt og fysisk, det er rutinepreget og lavt betalt, og arbeiderne jobber under krevende betingelser som bestemmes av andre høyere opp i yrkeshierarkiet, sier Orupabo.
Forskningen på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet peker ofte på at menn og kvinner har ulike motiver og muligheter til å velge kjønnsutypisk og utradisjonelt, forteller Orupabo.
– Argumentet er at menn vil tape på å velge et kvinnedominert yrke, fordi slike yrker har lavere status og lønn. Samtidig er det viktig å påpeke at dette ikke bare påvirker kjønnsbalansen i yrker, det har også noen konsekvenser for den etniske sammensetningen av arbeidsstokken.
Hun viser til at innvandrere er overrepresentert i omsorgsyrkene i Norge, i likhet med mange andre land i Europa.
– I det norske arbeidsmarkedet ser vi at både kvinner og menn med innvandrerbakgrunn er i ferd med å ta over en del av omsorgsyrkene som er lavt ansett, mens kvinner med etnisk majoritetsbakgrunn avanserer og flytter seg til omsorgsyrker med høyere status og lønn.
Les også: – Vi trenger mer spisset forskning på innvandrerkvinner i arbeidslivet
Arbeidsbetingelser viktigere enn kjønn
I studien så Orupabo på hvilke strategier sykehjemsansatte hadde for kontroll og motstand. Hun fant at helsefagarbeiderne opplevde og håndterte et ekstremt tidspress, men også liten autonomi i sin arbeidshverdag.
– Helsefagarbeiderne, de som jobber aller tettest på de gamle, ble ikke hørt av verken ledelsen, sykepleieren eller legen, forteller hun.
– Budsjettkutt og effektivisering førte også til at de fikk flere oppgaver, som å lage mat og vaske klær, i tillegg til å gi beboerne omsorg og pleie. Noen av helsefagarbeiderne protesterte høylytt og sa tydelig fra når de opplevde urimelige krav eller at viktige behov hos beboerne ikke ble lyttet til. Men flertallet gjorde ikke det.
Orupabo er overrasket over at kjønn ikke hadde en større betydning på de arbeidsplassene hun studerte.
– Det som virket avgjørende var heller hvilke betingelser ulike pleiere jobbet under, sier hun.
– De som hevet stemmen for å forsøke å håndtere utfordringene i sin arbeidshverdag, var først og fremst pleiere som hadde en tryggere posisjon på jobben. Dette var pleiere som enten hadde en etnisk majoritetsbakgrunn eller var etterkommere av innvandrere. Mens de som selv hadde innvandret, altså første generasjonen, håndterte ikke problemene på jobb med å heve stemmen.
Orupabo tror de etniske forskjellene i motstand kan forklares med at disse pleierne hadde en svak tilknytning til sykehjemmene.
– De hadde ofte en mindre stillingsprosent og sjonglerte mellom to og tre ulike jobber for å få endene til å møtes. Noen hadde også kontrakten sin knyttet opp mot oppholdstillatelsen. Å yte synlig motstand kan være altfor risikofylt for grupper som har en svak posisjon på egen arbeidsplass og i samfunnet generelt.
Hvem tilhører arbeiderklassen?
Jørn Ljunggren og medredaktør Marianne Nordli har i samarbeid med flere andre forskere gjennom flere år utviklet en klassemodell (Oslo Register Data Classification Scheme) for å analysere hvilke yrkesgrupper som tilhører arbeiderklassen.
– Det er ulike måter å nærme seg spørsmålet om hvem som tilhører arbeiderklassen, forteller Ljunggren.
– Vi ser på klasse som noe som handler om fordelingen av livssjanser og makt, og på mengden ressurser man har tilgjengelig. Klassifikasjonen er et verktøy for å nærme oss dette, empirisk.
Arbeiderklassen er – og har alltid vært – svært sammensatt.
Verktøyet er veltestet og validert. Forfatterne har klassifisert mange tusen yrker etter ORDC-modellen.
– Vi har også analysert arbeiderklassen i et historisk perspektiv for å undersøke hvem som tilhørte arbeiderklassen på 1980-tallet og hvem som tilhører den i dag, og hvor mye bildet har endret seg.
Forskerne fant ut at det som har vært de vanligste yrkene i arbeiderklassen har holdt seg relativt stabilt fra 1980 og frem til i dag.
– Det er færre industriarbeider og platearbeidere og flere innen helse og omsorg, men ellers er det mange av de samme yrkesgruppene, sier Ljunggren.
Sterke, hvite menn
– Når vi tenker på arbeiderklassemannen ser vi for oss sterke, hvite, mannlige industriarbeidere. Et bilde som har hatt stor symbolsk betydning i etterkrigstida, sier han.
– Denne typen arbeiderklassemann eksisterer selvsagt fortsatt, men han representerer ikke hele arbeiderklassen, og det har han heller aldri gjort. Arbeiderklassen er – og har alltid vært – svært sammensatt.
Standardbildet av arbeiderklassemannen har likevel vært viktig for oppbyggingen av deler av fagbevegelsen og for opplevelsen av fellesskap. Arbeiderklassemenn har i enkelte perioder vært en gruppe med reell politisk makt, understreker Ljunggren.
– Fagbevegelsen har stått sterkt i Norge etter krigen, men andelen fagorganiserte har gått betydelig ned siden 1980, selv om det riktignok har vært en økning nå under pandemien.
– I en del klassiske håndverksyrker er imidlertid andelen utenlandske arbeidere, ofte på korte kontrakter, gått betydelig opp. I tillegg til at dette har vist seg å være en vanskeligere gruppe å organisere, har det også påvirket både den sosiale dynamikken på konkrete arbeidsplasser og folks forståelser av hvem og hva en arbeiderklassemann er for noe.
Les også: Utfordrer vår forståelse av syriske menn
