Positive funn om likestilling blant unge i politiet

– Etter førti år med aktiv likestillingspolitikk i det norske samfunnet har mye endret seg, også for kvinner i politiet, sier førsteamanuensis ved Politihøgskolen Nina Jon.

Jon har nylig skrevet en artikkel om betydningen av kjønn i politiet. Konklusjonen hennes, enkelt sagt, er at kvinnene i veldig liten grad opplever seg begrenset i tjenesten.

Et likestilt politi?

De siste årene har politiet ønsket å rekruttere flere til Utrykningsenheten (UEH), som består av IP3-personell. Politiet i Norge er delt i fire kategorier av innsatspersonell (IP), IP1 og IP2 er spesialtjenester, altså enhetene med høyest krav. IP4 er polititjenestepersoner i operativ tjeneste, mens IP3 er politibetjenter i distriktene med mer trening og høyere krav enn IP4.

– Kvinneandelen blant IP3 er betydelig lavere enn ellers i politiet. Blant politiutdannede i politiet utgjør kvinnene i dag drøyt 30 prosent, men i UEH er kvinner fortsatt i stort mindretall, sier Jon.

– Gjennom studien ønsket jeg å finne ut av hva som gjorde at kvinner søkte seg til eller ikke søkte seg til å bli IP3.

Politihøgskolen har gjort et forsøk på å øke andelen kvinner på IP3-kurs ved å samle alle de kvalifiserte kvinnene til et opptakskurs som gikk høsten 2017.

– Ideen er at kvinnene ikke skal være ensomme svaler på et kurs, men at man skal føle seg som en del av et likestilt fellesskap. Det ble gjennomført et opptakskurs over tre uker hvor en tredjedel av deltakerne var kvinner.

Jon fulgte kullet på opptakskurset tett, og intervjuet 15 kvinner og 6 menn.

– Jeg ønsket å finne ut hvordan informantene opplevde å være kvinne i politiet, og hvordan mennene opplevde å ha kvinnelige kollegaer, forteller hun.

– Er det noen forskjell på hvordan man gjør jobben? Både kvinnene og mennene gir tydelig uttrykk for at kjønn i liten grad har noen innvirkning på utførelsen av politiarbeidet, sier Jon.

Likestillingsbarna

I tidligere forskning på kvinner i politiet har man vektlagt at de fleste kvinnene gjerne er «guttejenter». I 1980 gjorde Susan Ehrlich Martin et skille mellom politikvinner og politikvinner. Poenget hennes var at politikvinner i tjeneste måtte velge mellom å være mindre kvinner, eller mindre politi.

– Mine informanter ga på ingen måte uttrykk for at dette skillet er virksomt i dag. Studien min gir dermed et annet syn på kvinner i politiet enn mye tidligere forskningslitteratur som fremstiller kvinner i politiet som «guttejenter», forteller Jon.

– Generelt var det påfallende hvor likt kvinner og menn svarte på spørsmål om hvordan de ville beskrive seg selv, både privat og i tjenesten.

Ingen av mennene trakk frem kvinnenes fysikk når de ble spurt om kjønn hadde noe å si i tjenesten.

– Er fortellingen om strukturelle likestillingsproblemer i politiet bare en bløff?

– Det er selvsagt også viktig å legge vekt på ukultur der den finnes. Man bør fokusere på områder hvor kvinner i etaten motarbeides og ekskluderes, sier Jon.

– Men jeg tenker at det er vesentlig å verken overgeneralisere eller bagatellisere. Politikulturen er variert, og den er i utvikling. Ensidig negative beskrivelser som ikke synliggjør variasjon og endring gagner verken etaten eller forskningen. Det studien min viser, er at verken de kvinnelige eller mannlige informantene tilskrev kjønn noen betydning i hvordan man utfører polititjenesten.

Forestillingen om det fysisk sterke politiet

For å komme på IP3-kurs, må man oppfylle minimumskrav som er utarbeidet av Politihøgskolen. Med andre ord er kandidatene allerede høyt kvalifisert i operativ tjeneste.

– De som ønsker å bli IP3 trives med operativ tjeneste. Det gjør at  i studien er en spesiell type kvinner i politiet, sier Jon.

– Samtidig kan man tenke seg at disse kvinnene kan ha størst grunn til å føle seg marginalisert som følge av forestillinger om det fysisk sterke politiet som noe typisk maskulint og mannlig.

Da hun fulgte de fysiske testene som ble gjennomført i løpet av de tre ukene, var det sjeldent en kvinne som gjorde det dårligst på testene.

– Selvsagt var det alltid den sterkeste mannen som hadde de beste resultatene på de fysiske øvelsene. Men det var samtidig bare én gang en kvinne var dårligst. Dette tyder på at de kvinnene som er på opptaksprøver for IP3 i politiet er fysisk overkvalifisert, sier Jon.

– Ingen av mennene trakk frem kvinnenes fysikk når de ble spurt om kjønn hadde noe å si i tjenesten. Noen av kvinnene reproduserte imidlertid fortellingen om at menn har en fordel i operativ tjeneste som følge av fysikk.

En positiv likestillingshistorie

Under intervjuene så Jon et fellestrekk hos de kvinnelige informantene: Blant jevnaldrende opplevde de i liten grad å bli kjønnsdiskriminert. Når hun gravde litt dypere, svarte flere av dem at de hadde enkeltopplevelser hvor de kunne oppleve mindre tillitt fra eldre, overordnede menn.

– Er det en generasjonskonflikt i politiet? Må man ta et oppgjør med noen «inngrodde gamle gubber» i etatene?

– Nei, det kan jeg hvert fall ikke si basert på mine informanters svar. Riktignok var det noen episoder hvor kvinnelige informanter hadde opplevd at en overordnet ga dem lavere tillitt fordi de var kvinner. Men når de ga beskjed om at de opplevde seg urettferdig behandlet fikk de tillitten de ønsket seg. 

Vi er ikke ferdig med likestillingsarbeidet verken for kvinner eller menn, men vi har tross alt kommet veldig langt.

– I artikkelen tar du til orde for en «positiv sosiologi» hvor man fokuserer på hva man har oppnådd heller enn å bygge opp under problemene. Er likestillingen nådd veis ende, og hvis ikke – er det ikke viktig med en kritisk vitenskapsdisiplin som kan tvinge frem nye resultater?

– Vi har fortsatt en vei å gå for likestilling i Norge – men jeg syns vi skal fokusere på de positive resultatene også. Vi er ikke ferdig med likestillingsarbeidet verken for kvinner eller menn, men vi har tross alt kommet veldig langt. Det mener jeg vi må legge mer vekt på. Jeg tenker at det er viktig å fremheve de positive endringene som skjer, sier Jon.

– Å reprodusere en fortelling om «svake og omsorgsfulle kvinner» og «aktive og fysisk sterke menn» er i hvert fall ikke kritisk vitenskap, etter min mening. Når jeg snakker om en «positiv sosiologi», så mener jeg for eksempel at vi må slutte å forstå mannen som sterk og aktiv. Rett og slett fordi det er tydelig at kvinner er sterke nok. I politiet, for eksempel, er kvinner likeså operative som menn.

– Vanskelig å trekke generelle slutninger

– Dette er en spennende artikkel som tydelig viser at det har skjedd mye positivt i politiet de senere årene, sier Christin Thea Wathne, forskningsleder ved Arbeidsforskningsinstituttet ved OsloMet.

– Jon viser tydelig at betydningen av kjønn i politiet har endret seg kolossalt siden kvinnene gjorde sin inntreden i tjenesten i 1958. Mens politikvinner da stort sett ikke fikk tilgang til verktøy og metoder i arbeidet som kan knyttes til fysisk makt, slik som trening, våpen, bil hund og hest, har dette heldigvis endret seg.

Samtidig poengterer Wathne at utvalget for artikkelen er en spesialisert og liten gruppe kvinner, og at det derfor er vanskelig å generalisere funnene til hele etaten.

– Dette er jo 15 kvinner som har minimum ett års operativ erfaring etter endte studier, og som trives godt som operativt politi.

Dermed er det vanskelig å trekke noen generelle slutninger, mener hun.

– Det jeg tenker er positive og viktige funn her, er at kjønn ikke er den viktigste dimensjonen for sosial tilhørighet eller prestasjon for politibetjenter i IP3, og at likheter mellom mennesker like gjerne kan gå utenom kjønn.

Wathne viser til arbeidsmiljøundersøkelsen i politiet fra 2020, som ble slått stort opp i hele landet, og som viste at det finnes alvorlig kjønnsdiskriminering i politiet.

– Forskerne Dag Ellingsen og Ulla-Britt Lilleaas publiserte i 2020 en artikkel fra en casestudie i et politidistrikt hvor de fant maskulinitetskulturer som potensielt kan være ekskluderende for kvinner. Dette er funn som hadde vært relevant å drøfte, mener Wathne.

– Jon argumenterer for at det er viktig å vise de positive utviklingene i likestillingsarbeidet i politiet, og ikke bare fokusere på utfordringene som ligger der. Hva tenker du om premisset om en «positiv sosiologi»?

– Jeg tenker det er veldig positivt at vi får dokumentasjon på at likestillingsarbeidet går i riktig retning. Jeg er også veldig interessert i å lese mer om hvordan man har jobbet for å fremme en likestilling som gir gode resultater, sier Wathne.

– Samtidig, og dette er en mer generell bemerkning, er det viktig at man ikke slutter å forske på de systematiske problemene.

Hun peker på at selv om kvinneandelen er høy i politiet, er den ikke tilsvarende høy i ledelsen.

– Dessuten svarte nærmere 7 prosent av kvinner i politiet at de hadde vært utsatt for ulike typer seksuell trakassering i den nevnte arbeidsmiljøundersøkelsen – det er unektelig et problem for politiet.

– Motiverende å se at likestillingen går riktig vei

Jon understreker at det er viktig å forske på og utfordre de systemiske problemene som Wathne løfter frem, og gjentar at det fortsatt er en vei å gå.

– Mitt poeng er at vi ikke bare skal vektlegge problemene og utfordringene. Det er viktig å løfte frem de positive historiene og fortelle om det som faktisk fungerer. Likestillingskampen blir jo også mer motiverende når man faktisk ser at det går fremover, sier Jon.