Når vold i nære relasjoner blir foreldrekonflikt

– I dag er det forventet at menn skal involvere seg i barnas liv, og mange ønsker delt omsorg etter brudd. Men det fins noen som utnytter denne forventningen.

Det sier Anja Bredal, som i høst publiserte artikkelen «Vold eller foreldrekonflikt?» sammen med Kari Stefansen. Den belyser «barnevernstjenestens håndtering av vold mot omsorgspersoner fra voldsutsattes mødres perspektiv». For hva skjer ved samlivsbrudd dersom det er både vold og barn involvert?

Hva er en konflikt?

Bredal har intervjuet 40 kvinner om deres erfaringer. Artikkelen bygger på et større forskningsmateriale i et pågående prosjekt om vold. I hennes forskning opplevde flere av kvinnene at saksbehandleren i barnevernet ignorerte påstanden om vold fordi de mente det var påstander i en pågående «konflikt» mellom foreldrene, og ikke direkte relevant i vurderingen av barnets situasjon.

En kvinne i Bredals materiale hadde mottatt sms-er med eksplisitte trusler fra mannen. Hun samlet sammen meldingene og viste dem til saksbehandleren sin i barnevernet.  Da ble ikke materialet ansett som relevant.

– Da hadde saksbehandlerne sagt at de ikke kunne forholde seg til det, fordi dette tilhørte foreldrekonflikten. Noen ser bare på vold som del av en slik konflikt, og er først og fremst opptatt av at mors omsorgsevne er svekket.

– Dette er kvinner som går på eggeskall, og som har gjort det i lang tid.

Slike saker kan omtales som «høykonfliktsaker», som er svært krevende for barnevernet. Bredal er kritisk til bruken av ordet konflikt når det er vold i bildet.

Kildens nyhetsmagasin møter Bredal på forskningsinstituttet NOVA på OsloMet, der hun jobber.

– Særlig i de tilfellene der det er snakk om et voldsregime er jeg opptatt av denne maktubalansen, sier Bredal.

Et voldsregime er når volden er vedvarende, og gjennomsyrer dagliglivet. Da handler det ikke bare om fysisk vold, men også om frykten for å utløse voldelige reaksjoner.

Bredal forteller at volden kan handle om en kombinasjon av å true og kontrollere.

– På mange måter er begrepet «psykisk vold» lite dekkende. Det handler om kontroll.

– Dette er kvinner som går på eggeskall, og som har gjort det i lang tid. Da kan blikk og små kommentarer fra partneren være nok til å utløse den samme frykten. Det kan også virke triggende hvis de må delta sammen med eksmannen i møter hos barnevernet.

Bredal understreker at barnevernet også møter par som rett og slett bare er svært uenige, og i regelrett konflikt med hverandre, og som lar dette gå utover barnet. Men barnevernstjenesten må skille mellom disse tilfellene, og saker der det er en maktubalanse mellom de to som et resultat av vold, sier hun.

Mangler kunnskap

En av de vanligste bekymringsmeldingene barnevernet får, er at barn er vitne til vold mot en omsorgsperson, sier Bredal. Likevel er dette underbelyst i forskningen, mener hun.

– Det har ikke vært forsket så mye på barnevernets arbeid med vold. Det er akkurat som det er en deling mellom voldsforskning og barnevernsforskning.

Det er tilfellene hvor kvinnene har hatt barn og vært i kontakt med barnevernet etter samlivsbrudd de har sett nærmere på. Stefansen og Bredal er opptatt av å snakke om fortsatt vold etter samlivsbrudd.

– Hjelpeapparatet har fokusert på å få kvinner ut av voldelige forhold, at de må få henne til å bryte med partneren. Men særlig hvis kvinnen har barn, er det en sjanse for at volden ikke tar slutt der, sier Anja Bredal.

Kjønnede forventninger til foreldreskap

Det likestilte foreldreskapet er blitt normen ved samværsbrudd. For tjue år siden var det høyst sannsynlig at et barn ville bo sammen med mor dersom foreldrene hadde flyttet fra hverandre. Fra 2002–2012 skjedde en liten revolusjon med tanke på fordeling av foreldreomsorgen: En tredobling i andelen barn som bor hos både mor og far. I 2020 bor 43 prosent av skilsmissebarn hos begge foreldrene. Det er bred enighet i samfunnet om at likestilt foreldreskap er et gode for både barn og likestilling, og det fins en forventning om at foreldre skal samarbeide om omsorgen etter et brudd.

–  Forskning viser at fedre kan bli tilsidesatt av barneverntjenesten.

– Har barnevernet et kjønnsperspektiv?

–  Forskning viser at fedre kan bli tilsidesatt av barneverntjenesten. Og det tror jeg på, og det betyr at de gode fedrene bli skjøvet ut på sidelinjen. De får ikke den samme hjelpen og blir ikke tatt nok hensyn til når barnevernet vurderer ressursene i familien.

– Det er det samme som skjer med voldelige fedre. De blir i mindre grad tatt på alvor som omsorgsutøvere.

Når fedrene utøver vold foran barna, blir det ikke alltid sett som et uttrykk for manglende omsorgsevne, fortsetter hun. Dette har ikke barnevernet god nok kompetanse på, mener Bredal.

– Jo sterkere idealet om delt foreldreskapet blir, jo lettere blir det for disse voldsutøverne å fortsette voldsregimet ved å mobilisere en konflikt om barna.

Noen av kvinnene opplevde at barnevernstjenesten tok voldsutøverens parti i den pågående omsorgstvisten. En typisk taktikk er at han fremstiller henne som ustabil, mens han selv framstår rolig og rasjonell. I en sak i Bredals materiale hadde faren blitt tildelt omsorgen, og barnevernet hadde vitnet til hans fordel. De tok ikke hensyn til det hun fortalte om volden i parforholdet.

– Det er jo noe som heter de lave forventningers rasisme. Det er kanskje noe av det samme som gjelder her, de lave forventningers sexisme: at man har lavere forventninger til menn som fedre, og at man derfor blir lettere imponert av dem.

– I dette ligger det nok også en tanke om at det nå er fars tur. Og da kan man ende opp med å ville kompensere for en historisk urettferdighet, tror Bredal.

Havner i skvis

Bredal forteller at voldsutsatte kvinner havner i en vanskelig skvis i såkalte «tosporssaker», der det både er en barnevernssak og en omsorgstvist etter barneloven på en gang.

– Mors omsorgsevne står på spill, og kanskje har hun ikke klart å beskytte barnet fra en voldelig partner. Det er for så vidt en realitet, man kan bli så nedbrutt at man ikke blir en god mor. Men at far, ved å være voldelig, også utviser dårlig omsorgsevne, blir lite tematisert. 

Selv om forventningene til far har endret seg, blir gjerne moren sett på som hovedansvarlig for barnets omsorg. I barnevernets øyne kan hun da bli holdt ansvarlig for voldsutøvelsen fra far, og flere av de intervjuede kvinnene hadde blitt bedt om å stoppe barnas samvær. I artikkelen omtales dette som morsklandring. Men i omsorgstvisten forventer man at hun skal samarbeide med faren.

– Barnevernet ber henne stoppe samvær for å beskytte barnet, mens tingretten tolker det som at hun saboterer fars rett til samvær. På denne måten kan voldsutsatte mødre havne i en skvis mellom barnevernloven og barneloven i sånne saker. Det blir feil, uansett hva de gjør.

–  Ved å gjøre som barnevernet sier, gir moren ekspartneren det beste verktøyet til neste rettsrunde: «Jeg skal rævkjøre deg i retten» hadde en av voldsutøverne svart når hun stoppet samværet hans med barna. Da kan han anklage henne for foreldrefremmedgjøring og samværssabotasje.

Samværssabotasje og foreldrefremmedgjøring er kontroversielle begreper, og det er lite forskning på hvor utbredt det er. Bredal avviser ikke at sabotasje kan være tilfelle i noen saker, men er opptatt av at man må være åpen for at det kan handle om noe mer.

– Jeg tror det finnes de kvinnene som saboterer. Men jeg er opptatt av at vi må skille mellom vold og konflikt.

Hun understreker også at det er viktig å være bevisst på at høyt konfliktnivå ikke er bra for barn.

– Og det er ikke rart det er slitsomt for barnevernet. Ofte er det ressurssterke foreldre som er i konflikt, som ringer barnevernet og forsøker å få dem på «deres side». Men de må få bedre kompetanse på å skille ut voldssakene.

Stor interesse for å delta i studien

Artikkelen til Bredal og Stefansen er publisert som en del av et større forskningsprosjekt på vold mot kvinner fra en mannlig partner og fra svigerfamilie. Bakgrunnsmaterialet består av to-tre timer lange intervjuer med 97 kvinner.

Bredal forteller at kvinnene ble rekruttert via sosiale medier, samt eget nettverk, og at de var motiverte for å delta i studien.

– Over natten fikk vi ekstremt mange svar, og jeg synes det i seg selv er kjempeinteressant.

Dette var majoritetsnorske kvinner som gjerne ville bli intervjuet, sier hun. De ville fortelle om sine erfaringer, først og fremst med psykisk vold, blant annet fordi de opplevde at deres erfaringer med vold ikke ble tatt på alvor.

– Er det noen risiko for at kvinnenes sterke motivasjon påvirker forskningen?

– Jeg vet ikke om motivasjonen i dette tilfellet farger mer eller mindre enn andre motivasjoner. Det å ikke ha en slik motivasjon betyr ikke at man blir mer nøytral heller, og det er jo uansett en historie fra ett perspektiv. I dette tilfellet er perspektivet noen som ser tilbake på en relasjon, og noen som fortsatt står i en voldelig relasjon etter et brudd med utøver. Men det er jo et veldig driv i det de forteller.

Konflikt er ikke et nøytralt begrep

Ingunn Rangul Askeland er tidligere forsker ved Nasjonalt kunnskapssemter om vold og traumatisk stress, og jobber som psykolog ved Alternativ til vold. Det er et behandlingstilbud til voksne som utøver vold, og alle som er utsatt for vold i familien. 

Også Askeland er kritisk til bruken av konflikt som begrep når man skal beskrive voldelige relasjoner. Hun mener det er tilslørende:

–Det man ofte ser i barnefordelingssaker er at med en gang man ser på det som en foreldrekonflikt, så vandrer voldsperspektivet ut av døren. Man kan ikke bruke språk som om det er to likeverdige parter, sier hun.

Dersom det er snakk om vold, vil det også prege dynamikken når foreldrene skal diskutere omsorgsfordeling for barnet, mener hun. Da kan den voldsutsatte oppleve å ikke bli sett, og gjøre dialogen vanskelig.

– Det handler om å se den voldsutsatte som noe mer enn en omsorgsperson. Det er også en voldsutsatt voksen som trenger hjelp.

– Barnevernet kan for eksempel konkludere med at den voldsutsatte er vanskelig og urimelig, og dermed gå glipp av at det kan handle om den voldsutsattes forsøk på å beskytte seg selv og barnet. 

Forventningen om delt foreldreomsorg er et gode for dem det fungerer for, der det er god foreldrerelasjon i utgangspunktet. Men man må kunne ha to perspektiver i hodet på en gang, sier hun.

– Vi har historier på er at det er en god del fortvilte foreldre, ofte kvinner, i de sakene hvor de blir sittende i de situasjonene der de må utlevere barn til noen som har utøvd alvorlig vold mot dem selv, fordi man blir pålagt likt omsorgsansvar. Hvis de ikke samarbeider kan de bli anklaget for samværssabotasje.

– Det handler også om å se den voldsutsatte som noe mer enn en omsorgsperson, mener Askeland. – Det er også en voldsutsatt voksen som trenger hjelp.

Alternativ til vold tilbyr hjelp til både menn og kvinner som blir utsatt for, eller utøver vold. Askeland forteller at det alltid er et problem, uavhengig av kjønn, når man opplever å ikke bli trodd.

– Når vi har saker der det er uenighet om volden er det viktig å bruke tid på å forstå hva som ligger bak, sier hun. – Barnets behov for beskyttelse har fått en større betydning i saker der det kommer frem påstander om vold eller seksuelle overgrep. I barnefordelingssakene bukes det derfor i dag gjerne mer tid på å forstå hva som ligger i disse påstandene enn det ble gjort tidligere.

Likevel opplever hun fremdeles at både barnevern og rettssystem ikke alltid tillegger volden betydning i sin forståelse av saken.

– Har dere erfaring på menn som havner i samme situasjon også?

– Vi har møtt menn som opplever at volden de er utsatt for ikke nødvendigvis blir tillagt betydning i en barnefordelingssak. Likevel opplever vi et langt større problem med at kvinner som er utsatt for til dels grov og omfattende vold fremdeles kan bli pålagt å tilrettelegge for samvær med en far som har utsatt dem og barna for vold.

Hun trekker også inn NOU-en «Varslede drap?» som kom i 2020 og omhandler partnerdrap. Hun mener det er en tendens til at vold i nære relasjoner «forsvinner» i saker som ender med partnerdrap.

– Det å forstå vold, det er å forstå at det rammer en i alle deler av livet. Som forelder, deg som person, forelder, datter, hele deg.

–  Omsorgsevnen til de som har utøvd vold er på gruppenivå dårligere, enn de som ikke gjør det. Det å utøve vold er en alvorlig svikt i å forstå den andre. Barna er de aller mest sårbare her, fortsetter Askeland.