Har mannlige kroppsidealer tatt av?

Oppmerksomhet knyttet til kropp og kroppsbilde har satt sine spor innen både forskning og ikke minst i mediebildet over lang tid. Lenge har man trodd at menn har hatt lettere for å stå imot mediepresset. Men med økende eksponering i media av stadig mer muskuløse kropper, er det flere og flere menn som sliter med negative tanker om egen kropp og urealistiske kroppsidealer.

Adonis complex, megareksi, muskeldysmorfi – flere begreper blir brukt om denne lidelsen, som kan beskrives som en patologisk jakt etter større muskelmasse, en jakt med ulike negative konsekvenser. Årsakene er mange og sammensatte, med en rekke potensielle underliggende faktorer. Selv om forskningen på muskeldysmorfi gir ulike forklaringer på hva som forårsaker lidelsen, er det noen gjengangere. Blant disse er medias fremstilling av mannskroppen, menns forhold til trening og kosthold, og følelser av sosial utilpasshet. Bruk av prestasjonsfremmende midler, som doping, er en annen hyppig forklaring. En av de største utfordringene i forskningen er å bestemme om en bestemt faktor utløser lidelsen, eller om den er en konsekvens av en allerede eksisterende tilstand. 

Denne forskningen ga inspirasjon til egen masteroppgave hvor jeg snakket med menn som viste symptomer på muskeldysmorfi. Målet med masterprosjektet var å undersøke hvilke erfaringer menn med muskeldysmorfi har med trening, kosthold og kroppsbilde.

Urealistisk kroppspress

Informantene fremhevet ulike aspekter som spilte inn på deres forhold til egen kropp. Medias innflytelse på kroppsbildet ble spesielt understreket, noe som er i tråd med tidligere forskning. Studier har vist at unge menn som blir eksponert for bilder av muskuløse kropper, opplever en større avstand mellom egen kropp, og den kroppen de ideelt sett ville hatt. Flere av de unge mennene jeg snakket med fulgte personer på sosiale medier som de mente hadde drømmekroppen. Selv om de beundret disse profilene, var de klar over at det ideelle kroppsbildet var uoppnåelig for dem. De visste at disse personene har en annen genetikk og at flere av dem bruker anabole androgene steroider.

I møte med dopingkulturen på treningssentre og sosiale medier står vi overfor et dilemma: Hvis man oppfordrer folk som bruker prestasjonsfremmende midler til å stå frem, kan dette bidra til å normalisere denne bruken. Særlig overfor yngre mennesker med mindre treningserfaring om at slike midler er nødvendige for å oppnå̊ ønsket kropp. På den annen side kan det å skjule egen bruk gi inntrykk av en idealkropp som for de fleste er uoppnåelig.

Studier i Norge viser at rundt hver tredje mann med medlemskap på treningssenter, har symptomer på muskeldysmorfi.

I tillegg til sosiale medier nevnte flere av informantene hvordan deres forhold til egen kropp hadde blitt påvirket av personlige opplevelser i hverdagen. Dette gjaldt blant annet kommentarer fra andre, om egen kropp. Særlig i sammenhenger hvor kroppen var eksponert, som på stranda eller i en svømmehall. Selv om kommentarene ikke virket som en stor greie i øyeblikket, kunne de sitte igjen i flere år ettrpå, ifølge noen av informantene.

Mangler forskning

Utallige artikler om kroppspresset, kvinner og særlig unge jenter opplever, har blitt skrevet i ulike medier. Men når det kommer til menn mangler vi kunnskap om hvordan de opplever kroppspress. Selv om temaet har fått mer oppmerksomhet de siste årene, har det blitt gjort lite for å forebygge kroppslidelser blant menn. Jeg har tidligere skrevet litt om lidelsens potensielle årsaker og konsekvenser. Hva så med forebygging og behandling? Er det noe som kan gjøres?

Vi har en relativt god oversikt over lidelsens forekomst blant menn som bedriver jevnlig styrketrening. Studier i Norge viser at rundt hver tredje mann med medlemskap på treningssenter, har symptomer på muskeldysmorfi. Konsekvensene varierer fra person til person og inkluderer blant annet spiseforstyrrelser, et avhengighetsforhold til trening og depresjon.

Vanskelig å oppdage

Det vi derimot har mindre kunnskap om, er hvordan muskeldysmorfi kan behandles. Det mangler gode kontrollstudier som undersøker forebygging av lidelsen. Selv uten omfattende empirisk forskning, har det blitt antatt at lidelsen kan behandles på en lignende måte som spiseforstyrrelser og tvangslidelser har blitt behandlet tidligere. For eksempel med kognitiv adferdsterapi eller familieterapi – men uten at forskning viser at dette er en passende behandlingsmetode.

Det er flere potensielle årsaker til manglende behandlingsalternativer. Den største utfordringen er ofte å få den berørte personen til å innse at den har et problem og trenger hjelp. Og når det kommer til forskning på behandling, kan følelser av skam rundt egen kropp hindre flere fra å delta i studier. Dette har etterlatt store kunnskapshull.

Sammenligner man muskeldysmorfi med for eksempel anorexia nerviosa, ser man at det er en lavere andel som får hjelp og behandling for muskeldysmorfi. En mulig årsak kan være at personer med anorexia nerviosa ofte kan virke sykere på omgivelsene, sånn at behovet for hjelp blir mer påfallende. Derimot kan personer med muskeldysmorfi fremstå̊ som friske og «bare treningsinteresserte» – i det minste på kort sikt.

Mens vi venter på mer forskning som ser på behandling og forebygging av lidelsen, kan jeg komme med tre forslag basert på min masteroppgave og erfaring med temaet:

1) Reflekter rundt bruken av sosiale medier. De uoppnåelige drømmekroppene kommer alltid til å være der, men er det nødvendig å dedikere så mye tid til dem? Vær bevisst på at disse kroppene for de færreste er oppnåelige uten bruk av prestasjonsfremmende stoffer som anabole androgene steroider og veksthormoner.

2) Vær bevisst på hvordan vi snakker om andres kropp. En kommentar som virker uskyldig og er godt ment der og da kan sette spor hos andre og potensielt bidra til kroppskomplekser for mottaker.

3) Et potensial i skolen? Som utdannet lektor vet jeg noe om hvor mye som faller under skolens ansvarsområde, men for mange starter og utvikler disse problemene seg i ungdomsalder. Skolen kan derfor være en viktig arena for forebygging. Kanskje burde denne tematikken spille en større rolle i eksempelvis kroppsøving eller i et livsmestringsfag. Om ikke direkte i en faglig setting mener jeg hvert fall at dette er en tematikk alle som arbeider med ungdom bør ha kunnskap om. Og ikke minst være tydelig i kommunikasjonen til ungdommen om at det finnes hjelp dersom de skulle føle behov for å snakke med noen om utfordringer med eget kroppsbilde.