– De mobile toalettene i townshipene i utkanten av Cape Town kalles voldtektsfeller.
Nina Hoel, førsteamanuensis i religionsvitenskap ved UiO, er på forsknings- og utdanningsopphold i Sør-Afrika.
En township er et underprivilegert og ofte segregert byområde, som ble opprettet under apartheidregimet for å huse ikke-hvite innbyggere. Altså «svarte», «fargede» og «indere», ifølge apartheids rasekategorisering.
Hoel har takket ja til intervju med Kildens uavhengige nyhetsmagasin, men advarer om strømbrudd. Sør-Afrika står nemlig midt i en energikrise, og strømnettet stenges flere ganger daglig. Plutselig ryker internettforbindelsen.
Dårlig nett forhindret henne dagen før i å delta digitalt på lanseringen av antologien Antropocen, hvor hun har bidratt. Kapittelet hennes «Feminisme i antropocen» gir en feministisk spinn på den menneskeskapte klimakrisen.
To spørsmål er sentrale: Hvem har skapt klimakrisen? Og: Hvem tar konsekvensene?
Begrepet antropocen – menneskets tidsalder – antyder at det er mennesket som er ansvarlig for endringer i klima. Hoel mener at generaliseringen mennesket blir for unyansert.
Vannkrise rammer ulikt
For å illustrere hvorfor, viser forskeren til de mobile toalettene i townshipene, og sine egne opplevelser med vannkrisen i Cape Town i 2018.
– Jeg var i foreldrepermisjon og vi reiste til Sør-Afrika for å introdusere barnet for den sørafrikanske delen av familien. På den tiden var det vannrasjonering, forteller Hoel.
I sentrum hadde kommunen rigget opp vannposter hvor folk kom og hentet vann med bøtter.
Naboene i bykjernen var hvite og relativt velstående. En arv fra kolonitiden og apartheid.
– Det var rart å se at naboene fylte svømmebassengene sine og vannet hagene, som om det ikke var noen vannkrise.
For dem handlet krisen om å redusere vannforbruket, forteller Hoel. Men utenfor bykjernen, hvor den fattige majoriteten lever, ga vannkrisen andre utslag:
– Politisk fører vannkrisen til at det ikke er råd til å forbedre sanitære forhold i townshippene. De som bor der bruker allerede minimalt med vann sammenlignet med de som bor i sentrum og har råd til renseanlegg, sier hun.
Særlig utrygt for kvinner
Brakkebyene utstyres derfor med mobile toaletter.
– Når man ikke har do hjemme, må man bruke disse. Og veien dit kan ofte være utrygg – spesielt for kvinner.
I kapittelet beskriver hun at i Khayelitsha, en av de største townshipene i Cape Town, var det i perioden 2003 til 2012 et gjennomsnitt på 635 rapporterte voldtekter årlig. Disse voldtektene skjedde ved de mobile toalettene, eller på veien dit.
Å kalle en epoke for antropocen kan skape en universell fortelling om mennesket som en enhetlig størrelse.
Med andre ord: – Selv om klimakrisa er global, er den også lokal i det at den får lokale konsekvenser, sier Hoel.
– Hva har vannkrisen i Cape Town med antropocen å gjøre?
– Vannkrisa i Cape Town er kun én av mange uttrykk for klimakrisa som vi opplever, og mennesket utgjør en sterk endringsfaktor i denne sammenhengen, sier Hoel.
Mannen som norm
– Og hva er sammenhengen mellom antropocen og feminisme?
– Å kalle en epoke for antropocen kan skape en universell fortelling om mennesket som en enhetlig størrelse.
– Ideen om det universelle er noe feminister, skeive og postkoloniale tenkere er kritiske til. Det er fordi universalisme alltid usynliggjør og marginaliserer noen grupper mennesker, noe kolonitidens filosofiske- og vitenskapelige prosjekter er gode eksempler på.
Universalisme har samtidig forsterket ideen om den hvite funksjonsfriske mannen som menneskelig norm, sier Hoel.
Hun legger til at feministisk tenkning i antropocen derfor er opptatt av å synliggjøre mennesket som en mangfoldig størrelse. Noe som også bidrar til å synliggjøre sosial urettferdighet, i historie og i nåtid.
– Feminisme i antropocen er videre opptatt av å vise sammenhengene mellom mennesker og klima. Om hvordan klimakrisa rammer ulikt, og gir oss konstruktive og nødvendige tenkeverktøy i en høyst usikker fremtid, sier Hoel.
Et feministisk alternativ
Jane Caputi, professor i kjønns- og seksualitetsstudier, som Hoel referer til i kapittelet, bruker betegnelsen: «Morrapulerens tidsalder».
Ifølge Caputi er det mannen – symbolisert ved den hvite slaveeieren – som representerer mennesket i antropocen: «Han voldtar kvinner og jorda», forklarer Hoel.
– Det er noe umenneskelig ved menneskets tidsalder.
Kapitalismens tidsalder?
Feministiske teoretikere som Donna Haraway har kritisert begrepet antropocen, forteller Anne-Jorunn Berg, professor ved Fakultet for samfunnsvitenskap, Nord universitet.
Berg har i en årrekke forsket på samspillet mellom mennesker, natur og teknologi.
– Haraway mener at begrepet antropocen er for menneskesentrert, sier hun.
I stedet for å gi mennesket hovedrollen i fortellingen om klimaendringene, foreslo Haraway og andre begrepet capitalocene. Det setter kapitalismens ødeleggelser i sentrum.
Mennesket versus natur
Skillet mellom «menneske» og «natur» er nemlig kontroversielt. Også blant feminister.
– Siden opplysningstiden har vestlige filosofiske og vitenskapelige tradisjoner sett på mennesket som eksepsjonelt, annerledes enn naturen, sier Nina Hoel.
Noen mennesker har blitt ansett som mer «natur», eller mer dyriske, enn andre.
– Vi ser for eksempel at kvinner, på grunn av sin biologi og evne til å føde, ofte har blitt definert som nærmere naturen enn menn, sier Hoel.
«Hottentott Venus»
Hoel forteller om Khoisan-kvinnen Sarah Baartman, også kjent som Saartije Baartman og «Hottentott Venus». På tidlig 1800-tallet ble hun fraktet fra Sør-Afrika til London, og stilt ut som en kuriositet på 225 Piccadilly Circus.
– Historien om Sarah Baartman gir oss et uttrykkelig innblikk i kjønnsmessige og ikke minst rasemessige forhold under kolonitiden, sier Hoel.
Eksemplet viser at ikke alle mennesker var definert som mennesker.
– Sarahs kropp, som etter hennes død ble dissekert – hvorav hjerne og genitalia ble oppbevart i formaldehyd – ble omtalt av datidens vitenskapsmenn som «the missing link» mellom menneske og ape. Dette sies å være oppstarten på det som senere ble kjent som eugenikk.
Relasjonell krise
I tillegg til å hevde at kvinnen er like menneskelig som mannen, har feminister også utfordret selve oppsplittingen mellom natur og menneske.
Hoel viser til økofeminister som australske Val Plumwood, som mener at denne todelingen ideologisk sett har inspirert og legitimert naturødeleggelser. Todelingen gjør det mulig å behandle naturen som noe «der ute».
Vi må begynne å se oss selv som en del av naturen og omgivelsene våre.
Et viktig poeng for Hoel er at mennesker er sammenvevd med naturen. Derfor er klimakrisen relasjonell:
– Vi må begynne å se oss selv som en del av naturen og omgivelsene våre. Vi må øve oss på å være sammen med alt rundt oss på nye måter. Øve oss på ydmykhet i møte med forskjellighet og mangfold, sier hun.
Med naturen, ikke mot
Dette er også hovedpoenget til Donna Haraway, som Anne-Jorunn Berg referer til: Vi må spille på lag med naturen, som vi er del av.
– Haraway avviser at klimaendringene setter mennesket i en kamp mot naturen, forteller hun.
I stedet foreslår Berg å behandle naturens arter som «companion species», som hun har lett lenge etter en passende oversettelse til norsk:
– «Kompisart» – jeg har prøvd meg på det, men det høres rart ut.
For å forklare begrepet, viser Berg til Haraways forkjærlighet for hunder.
– Hun har en hund som heter Cayenne Pepper. De leker og trener sammen, og er liksom kompiser. Selv om hunden ikke kan snakke, har de et nært bånd. De har stor respekt for hverandre.
– Så hvor tenker du at skillet mellom mennesker og natur går?
– Du stiller feil spørsmål. Poenget er nettopp at det ikke går noe endelig skille, avslutter Berg.
