Vil dokumentere tvangsadopsjon i Norden

– Hva skriver du om i doktorgraden din?

– Jeg skriver om tvangsadopsjonspolitikk i Norge og Danmark. Tvangsadopsjon er når barnevernet bestemmer at et barn skal bli adoptert bort mot foreldrenes vilje, forteller Rom.  

– Jeg undersøker hvordan denne politikken regulerer reproduksjon, slektskap og familie i den nordiske velferdsstaten. Og jeg er særlig interessert i hvordan man kan forstå tvangsadopsjon som reproduktiv politikk og reproduktiv kontroll. 

– Hva mener du med tvangsadopsjon som reproduktiv politikk og reproduktiv kontroll?

– Underveis i prosjektet mitt har det blitt tydelig for meg hvordan tvangsadopsjonspolitikk virker som en kontroll og regulering av reproduksjon ved at politikken avgrenser hva staten ser på som uønsket eller skadelig reproduksjon, utdyper hun. 

– Jeg forstår derfor tvangsadopsjon som reproduktiv politikk, altså at fordelingen av reproduktive rettigheter og muligheter er noe som bestemmes politisk. 

– Hvordan går du frem for å finne ut av dette?

– Jeg har samlet et stort arkiv som består av blant annet lovverk knyttet til tvangsadopsjon i Norge og Danmark, forslag til lovendringer, og de parlamentariske debattene rundt disse forslagene, forteller Rom. 

I tillegg ser hun på konkrete tvangsadopsjonssaker som har vær avgjort i norske Barneverns- og helsenemnda og i danske Ankestyrelsen. 

– Jeg er opptatt av å behandle dette materialet med respekt, særlig siden det er myndighetene, og ikke enkeltpersonene sakene involverer, som har gitt meg tillatelse til å lese dem og bruke dem i forskningen min. 

– Hvorfor er det viktig å forske på nettopp dette?

– Et vedtak om tvangsadopsjon er det mest inngripende vedtaket barnevernet kan fatte i Norge og i Danmark. Det er derfor viktig å dokumentere denne praksisen, sier Rom.

I Danmark er det flere og flere personer som opplever å være involverte i en tvangsadopsjonssak, forteller hun. 

– I Norge har antallet sunket, som følge av at Norge er dømt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i forbindelse med flere tvangsadopsjoner. Den norske utviklingen har ikke ført til endringer i dansk praksis, og jeg syntes det er interessant å følge med på hvordan norsk praksis vil utvikle seg: Vil man gjenoppta den gamle praksisen eller utvikle nye former for permanent adskillelse av barn og foreldre?

– Hva synes du er det mest spennende med forskningen din?

– Jeg synes det er spennende at tvangsadopsjonspolitikken tydeliggjør velferdsstatens ytterpunkt, samtidig som den peker på en mer allmenn form for reproduktiv kontroll, sier Rom. 

– Ved å studere tvangsadopsjon kan jeg undersøke hvordan kontroll av reproduksjon virker som politisk prosjekt, som en definisjon på hva velferdsstatens fellesskap rommer, og som en befolkningspolitikk.

– Er det noe ved forskningen din som har overrasket deg?

– Det må være at jeg mer og mer forstår hvordan tvangsadopsjon nettopp virker som reproduktiv politikk og reproduktiv kontroll, forteller hun. 

– Jeg ser nå hvordan blant annet klasse, rase og funksjonsnivå virker sammen i hva man forstår som det normale. Og hvordan denne ideen om det normale påvirker, og påvirkes av, reproduktiv politikk. 

– Akkurat nå føles det kanskje mer som om verden prøver å forandre forskningen min, enn at forskningen min forandrer verden. 

– Hva er det vanskeligste med å forske på tvangsadopsjon?

– Det vanskeligste er det at forskningen min handler om mennesker: Barn som adopteres bort, foreldre som mister barna sine og nye foreldre som adopterer, forteller Rom.

– Jeg er ikke selv adoptert, og opplever at forskning på tvangsadopsjon i Norden mangler kritiske perspektiver og perspektiver fra adopterte. Som ikke-adoptert er det derfor vanskelig å navigere i et felt som nettopp mangler dette perspektivet. 

– Kommer forskningen din til å forandre verden?

– Mitt forhold til dette er farget av dagens politiske situasjon. I disse dager ser vi for eksempel at statsapparatet i USA går politisk inn i forskningen. Også i Danmark blir forskere hengt ut offentlig fordi forskningen deres bryter med visse politikeres ideologi, sier stipendiaten.

– Jeg opplever også at kjønnsforskning, og annen kritisk forskning, i høyere grad blir nedprioritert i Norge og Danmark. Så akkurat nå føles det kanskje mer som om verden prøver å forandre forskningen min, enn at forskningen min forandrer verden. 

Rom håper forskningen hennes kan være med på å problematisere synet vi har på tvangsadopsjon i dag. 

– Hvilken kjønnsforsker eller kjønnsteoretiker har inspirert deg mest?

– Jeg har nylig lest Ruth Wilson Gilmore, i tillegg til en del Angela Davis. Disse har inspirert meg til å tenke på ulike former for undertrykkelse som sammenvevd, og på hvordan klasse, kjønn og rase virker sammen i et kapitalistisk samfunn, sier hun. 

– De har ikke bare inspirert meg når det kommer til innholdet i min egen forskning, men også hvordan jeg forstår det å forske på et universitet i et kapitalistisk samfunn. Bakgrunnen min er i samfunnsvitenskap, ikke i kjønnsstudier, så det å lese for eksempel Audre Lord, bell hooks, Sara Ahmed, Silvia Federici og Sophie Lewis har vært viktig for å lære mer om feministiske perspektiver. 

– Hvor tenker du best?

– Jeg tenker best når jeg snakker med andre. Eller etter at jeg har snakket med andre, forteller Rom. 

– Og, jeg tenker mest på kontoret. Jeg har et barn, så det er ikke mye tid til å tenke på forskningsprosjektet utenfor arbeidstiden. Det kan jeg savne, men det er fordeler og ulemper med alle livssituasjoner!

– Leser du fagbøker som ikke er relevant for doktorgraden din?

– Jeg tenker at alt jeg leser er relevant, selv om jeg ikke bruker alt jeg leser aktivt i min egen forskning. Jeg syntes det er viktig å ikke bare lese instrumentelt, men også lese utfra interesse, og for å bli inspirert. Jeg kunne ønske jeg hadde mer tid til dette. 

– Er det noen kjønnsforskere du synes blir for lite lest og sitert?

– Jeg tenker universitetet fungerer på den måten at bestemte typer forskning blir forstått som objektiv, og denne forskningen siteres og blir en del av kanoen. Andre typer forskning blir forstått som radikal eller subjektiv, og marginaliseres, sier Rom. 

– Dette gjør at jeg er bevisst min egen siteringspraksis. Jeg prøver å inkludere ulike former for viten som ligger utenfor kanoen, men dette er et kontinuerlig, og vanskelig arbeid. Jeg har enda ikke funnet en god måte å inkludere kunnskap som ikke er institusjonalisert i min egen forskning. 

– Nå snakker du om noen makthierarkier innenfor akademia, hva tenker du om dette innenfor kjønnsforskningen?

– Jeg opplever at kjønnsforskningen står overfor mange av de samme problemene, også innenfor dette fagfeltet finnes det hierarkiske og elitistiske måter å tenke på. Men, jeg tenker også at kjønnsforskningen er et fagfelt som åpner for å skape noe fint, et sted hvor man kan utfordre noen av disse makthierarkiene. 

Akademia kan være et vanskelig sted nettopp på grunn av makthierarkiene, mener Rom. 

– Men det inspirerer meg å lese for eksempel Ruth Wilson Gilmore, og hennes tanker om viten og vitenproduksjon. Gilmore gir meg tro på at jeg kan lære noe, også de gangene jeg tenker det ikke gir mening å være en del av akademia.