Fortalte #metoo oss noe vi ikke visste fra før?

Hva visste vi om seksuell trakassering av kvinner før #metoo? Svaret, for de som følger med på sånt, er: Veldig mye.

Forskning på feltet hadde entydig og gjennom mange år slått fast at dette er et omfattende problem, at det rammer svært mange kvinner og at det har store konsekvenser for den enkelte og for samfunnet.

Gammelt nytt

I 2016 viste SSBs levekårsundersøkelse at 13 prosent av kvinner i aldersgruppen 16–24 år opplever uønsket seksuell oppmerksomhet to ganger i måneden eller mer. Det ble ikke mye oppstuss rundt de tallene, for nyhetsverdien var liten: De bare bekreftet det vi har visst lenge.

Det er også etablerte, anerkjente faktum at seksuell trakassering har store negative konsekvenser. Det gjelder ikke bare for enkeltmenneskene som blir utsatt for det, men fører også til sykefravær og psykisk helse-plager som koster samfunnet dyrt. Vi visste altså at dette var et stort samfunnsproblem, uten at det har ført til en nødvendig endring.

Dette er ikke et argument mot forskning.

Kunnskapen har imidlertid hatt store formelle konsekvenser: Et forbud mot seksuell trakassering kom inn i likestillingsloven i 2002. Før det var vi – i teorien i hvert fall – beskyttet mot trakassering på arbeidsplassen gjennom arbeidsmiljøloven. Også seksuell trakassering, selv om det ikke stod eksplisitt i loven.

I 15 år har altså loven slått ettertrykkelig fast at dette er forbudt. Dessuten at organisasjoner, utdanningsinstitusjoners og arbeidsgivere har plikt til å forebygge og forhindre trakassering.

Viktig forskning

De mange tusen historiene folk delte i 2017 viser jo svært tydelig at verken kunnskapen eller loven alene har hatt tilstrekkelig effekt.

Dette er ikke et argument mot forskning. Det er all grunn til å tro at forskningen på området hatt stor betydning. Kunnskapen den har bidratt med gjennom flere tiår, har bidratt til å gjøre nettopp en bevegelse som #metoo så stor og viktig som den er. Det gjør det umulig å avskrive historiene som anekdotiske, det gjør det enklere for den enkelte å stå fram og understreker alvoret i en slik bevegelse.

NHO-leder Kristin Skogen Lund skrev om hvor viktig forskning har vært for likestilling i arbeidslivet i et tidligere innlegg i denne serien. Men også på dette området er det tydelig at det at vi vet mye, ikke i seg selv endrer så mye. La oss se på kvinnene på toppen.

Få kvinner på toppen

Det er, fortsatt, svært få kvinnelige toppledere i norsk næringsliv. I 2016 kunne e24 melde at av 70 direktører i selskapene staten eier, er bare 16 av toppene kvinner. Kun seks prosent av ASA-selskapene har en kvinne som daglig leder. Av Norges 400 best betalte toppledere, er det 22 kvinner. Den første på listen har 24. plass.

Selskaper med flere kvinner i ledelsen totalt, leverte bedre resultater.

Det er neppe kompetanse det står på. Allerede på midten av åttitallet var jentene i flertall på universiteter og høyskoler. Man kunne tenke seg at de samme kvinnene hadde gått forbi menn i høye stillinger og lederposisjoner tretti år senere. Slik er det ikke. Vettet og kompetansen er jevnt fordelt. Når vi bare rekrutterer fra en del av befolkningen, går vi glipp av viktig kompetanse. Det har vi ikke råd til. Men vi gjør det likevel.

At det lønner seg å få kvinner til topps, får heller ikke konsekvenser i det virkelige arbeidslivet. Det er ingen forskjell i resultater om det er kvinner eller menn helt på toppen. Det viser en studie fra 2016 av mer enn 20 000 selskaper. Men selskaper med flere kvinner i ledelsen totalt, leverte bedre resultater. Det samme gjaldt selskaper med flere kvinner i styret.

Kvinnelige ledere dårligere likt

Forskningen forteller også at kvinner i topplederstillinger er mye dårligere likt enn menn i samme posisjon. I 2014 analyserte Fortune Magazine 250 evalueringer av toppledere. 76 prosent av kvinnene fikk negativ tilbakemelding på sin personlighet med beskrivelser som «skingrende, dømmende og skarp i kantene., Bare 2 prosent av mennene fikk lignende karakteristikker.

I februar 2015 gjennomførte Markedshøyskolen i samarbeid med tankesmien Agenda et eksperiment der vi repliserte en amerikansk studie på norske studenter. Studentene ble presentert for to ledere med nøyaktig samme egenskaper. Den eneste forskjellen på dem var at den ene het Hanna og den andre Hans.

Studentene likte Hanna dårligere enn Hans, og syntes Hanna var en dårligere leder. Mens kvinner vurderte Hans og Hanna likt, vurderte menn Hanna langt mer negativt enn Hans. Menn syntes Hans var en bedre forelder, de ville heller drikke øl med ham, jobbe for ham og ha ham som mentor.

Forholdene for kvinnelige toppledere er bare ett likestillingsområde vi vet veldig mye om. Det har vi gjort lenge, uten at det ser ut til å føre til nevneverdig endring. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn er et annet slikt område. Lista er lang.

Nå er det selvsagt for tidlig å forskuttere konsekvensene av #metoo-kampanjen. Forhåpentligvis har likevel noe forandret seg i synet på hva som er akseptabelt og hva som ikke er det. Kanskje vil det også få konsekvenser. Hva kan forskningen lære av og bidra med?  

Forskere må dele kunnskap

I Norge har vi det jeg vil kalle et svært upolitisk akademia. Det er mange andre land der akademikere er svært mye tydeligere stemmer i samfunnsdebatten – i å beskrive problemer og skissere løsninger.

Gjennom mange år som journalist og redaktør jobbet kollegene mine og jeg hardt for å få forskere til å stille som kilder i relevante saker og skrive tekster som var myntet på et bredt publikum. Det var ikke alltid like enkelt å få de som hadde den nødvendige kunnskapen til å stille opp. 

Vi trenger mange flere forskere som deltar mer i debatten.

Vi trenger mange flere forskere som deltar mer i debatten, selv om det ikke alltid er like komfortabelt. I en tid der kunnskap og sannhet er under press, er dette viktigere enn noen gang. Det er ikke nok å vite, vi må sørge for at mange vet.

Det er også slik i Norge at svært mye av forskningen er finansiert av fellesskapet. Kanskje gir det en ekstra forpliktelse til å bidra til at det vi vet fører til endring? Vi trenger akademiske miljøer som heier på kolleger som tar den delen av formidlings- og samfunnsoppdraget enda mer på alvor enn i dag.

Jeg ønsker meg et akademia som er tydeligere på at når vi vet om et problem, så trengs det endring. Og det å bruke stemmen sin for å spre kunnskapen vi har, burde være en viktigere del av de fleste forskeres hverdag. #youtoo!

Les flere kronikker:

Kristin Skogen Lund: Forskning som endrer politikken

Frøydis Patursson: Tove Stang Dahl styrket kvinners rettslige stilling