– Når man leser om fødselskontroll og reproduksjon, i Norge og internasjonalt, kommer man ikke utenom Karl Evang, sier Astri Andresen, professor i historie ved Universitetet i Bergen.
Sammen med professor Kari Tove Elvbakken har hun skrevet artikkelen «Karl Evang og mødrehygienesaken» i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift. Den handler om Karl Evangs periode som landets helsedirektør, fra 1938 til 1972. Begge forskerne har den siste tiden hatt befolkningspolitikk og mødrehygiene som temaer både i forskning og undervisning.
– Vi ville undersøke forholdet mellom fag og politikk gjennom å skrive om et konkret saksfelt: Evangs rolle i mødrehygienesaken, sier Andresen.
– I motsetning til flere andre Evang-forskere, mener vi at han ikke var så entydig opptatt av å fremme sin egen profesjon, legeprofesjonen. På mødrehygienefeltet var Evang også arbeiderkvinnenes mann. Samtidig var mødrehygiene et faglig område for Evang, ikke bare et politisk.
Omdiskutert helsedirektør
Arbeiderpartiregjeringens utnevnelse av Karl Evang som helsedirektør var kontroversiell i Stortinget. Dette var det flere grunner til, mener Elvbakken.
– Opposisjonen i Stortinget vektla for det første at Evang var den yngste søkeren, at han ikke hadde så stor faglig produksjon bak seg, og at han kjente forvaltningssystemet dårlig, utdyper hun.
– Det var andre søkere som var mer erfarne, blant annet en fylkeslege.
Opposisjonen mente at mer kvalifiserte søkere ble forbigått og at Evang ikke var så politisk nøytral som en embetsmann skulle være. Kristelig folkepartis to representanter var særlig kritiske, og la all vekt på det Evang hadde skrevet om seksualitet.
– Evang var en forkjemper for seksualopplysning, og Krf-representantene mente utnevnelsen sto om hele Norges moral, forteller Elvbakken.
Helsedirektøren fikk flere oppgaver etter annen verdenskrig. Han skulle gi forslag til statsbudsjettet, arbeide med lovgivning og planer for helsepolitikken, følge opp Stortingets vedtak, og utarbeide forskrifter og reglementer. I tillegg var han var sjef for fylkeslegene og preget helsevesenets utvikling.
Støttet mødrehygienesaken
På slutten av trettitallet satt Arbeiderpartiet i regjering og mødrehygienekontorene fikk økonomiske bidrag over statsbudsjettet. Kontorene drev seksualopplysning, noe som møtte stor motstand. I konservative og religiøse kretser ble prevensjon sett på som synd mot Gud.
– Mødrehygienekontoret fikk støtte fra Stortinget før Evang ble helsedirektør i 1938, men han var opptatt av å øke og styrke støtten, sier Elvbakken.
Evang var også tilhenger av at kvinner skulle få innvilget abort på sosialt grunnlag.
– I dag har begrepet mødrehygiene for lengst er gått ut av språket, men det omfattet alt som hadde med seksualitet, barnebegrensning, fødsel og spedbarnsstell å gjøre, forklarer Andresen.
– Evang var også tilhenger av at kvinner skulle få innvilget abort på sosialt grunnlag, altså på grunn av dårlig økonomi og boforhold, eller at kvinnen ikke hadde far til barnet.
I Sverige og Danmark ble det vedtatt abortlover på 1930-tallet, i Norge ble også en abortlov utredet, men ikke fremmet for Stortinget før langt senere.
Andresen presiserer at helsepolitikk også den gang var preget av mange ulike interesser og motsetninger.
– Jeg tror faglighet og politisk overbevisning drev Evang like mye, sier hun.
– Hans oppfatning av mødrehygienekontorene som et sted for viktig seksualopplysning, var basert både på vitenskapelig kunnskap, og politiske verdier. For ham var vitenskap svært viktig og underbygget hans sosialistiske ståsted.
For seksuell opplysning
Evang var redaktør i Populært Tidsskrift for Seksuell Opplysning, som kom ut mellom 1932 og 1934, utgitt av Sosialistiske legers forening. Han hadde tidligere besvart spørsmål om kjønnslivet og prevensjon i en fast spalte i Arbeidermagasinet, mens han satt i fengsel for militærnekting på slutten av 1920-tallet.
– Han fikk mange spørsmål som avdekket et enormt behov for kunnskap om hva som var «normalt» og ikke når det gjaldt alt fra prevensjon til homofili, sier Andresen.
I tidsskriftet og i arbeidet med å etablere mødrehygienekontorer, samarbeidet han med legen Nic Waal, som er kjent som en foregangsperson innen barnepsykiatri. Målet med arbeidet var å gi nøktern og viktig informasjon for å bøte på uvitenhet, og for å gi alle muligheten til et tilfredsstillende kjønnsliv.
– Det var mange fordommer og mye feilinformasjon om seksualitet i samtiden. Evang og Waal ville at folk skulle få et bedre kjønnsliv uten så mye skam, men da måtte man kunne hindre graviditet. Det var vanlig å bruke avholdenhet som prevensjon, noe de så på som uheldig. Dette skapte frustrasjon og førte til mange illegale aborter.
Andresen viser til at trettitallet var en periode med steile fronter, hvor moralvernet sto sterkt i det norske samfunnet. Eksempelvis ble Kristelig Folkeparti stiftet i 1933 blant annet som reaksjon på at seksualnormene i samfunnet endret seg.
– Norge var et delt samfunn. På den ene siden hadde man tilhengerne av opplysning og kunnskap, på den andre siden de som kjempet for moralvern og det de oppfattet som usedelighet.
– Var Evang, med sitt syn på seksualopplysning og abort, en mann av sin tid?
– Han relaterte seg til den tidlige seksualreformbevegelsen som ble etablert på slutten av 1800-tallet, og som sto særlig sterkt i Tyskland, forteller Andresen.
– Den frontet seksualopplysning, abort, prevensjon og homofili. Kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller var en viktig talskvinne for bevegelsen i Norge. Hun ville frigjøre moderskapet og gi kvinner retten til sin egen kropp.
Reformator på helsefeltet
– Evang var allerede profilert da han ble utnevnt til helsedirektør, og alt tyder på at Arbeiderpartiregjeringen visste hva den gjorde. De ønsket seg et nytt helsevesen og en reformator. Det fikk de med Evang, sier Elvbakken.
– Han var opptatt av sosialmedisin og forebygging i sosial regi, gjennom opplysning og veiledning.
Elvbakken peker på at mødrehygienesaken var en viktig sak innenfor sosialmedisin og reproduksjon, samtidig som den var et politisk stridstema.
– Evang fortsatte denne linjen før, under og etter krigen. Også Ap-statsrådene brant for saken, særlig før og rett etter krigen.
Støtten til mødrehygienekontoret var sterk mens Rakel Seweriin fra Det norske arbeiderparti var statsråd fra 1953–55. Mens Gudmund Harlem, også arbeiderpartimann, var mer lunken til mødrehygienesaken. Harlem var statsråd fra 1955–61.
Han var opptatt av sosialmedisin og forebygging i sosial regi, gjennom opplysning og veiledning
– Egil Aarvik fra Krf, som var statsråd fra 1965–71 representerte et skifte. Han var veldig politisk uenig med Evang, men det ble aldri en åpen konflikt, sier Elvbakken.
– Evang fortsatte å skrive og snakke åpent om sine holdninger, også mens Aarvik var statsråd. Han beholdt dermed sin faglige uavhengighet.
Elvbakken mener Evangs holdninger til utenrikspolitikk var mer problematiske for Arbeiderpartiet.
– Evang var kritisk til Aps utenrikspolitikk. Han var blant annet motstander av EF og NATO, forteller hun.
Støttet kvinnesaken
– Var Karl Evang feminist?
– Ja, i hvert fall en kvinnesaksmann. I sin tale på 100-årsdagen for Katti Anker Møllers fødsel, for eksempel, viste han sin dype respekt for henne og ga klart uttrykk for feministiske verdier, sier Andresen.
Hun mener også han behersket rollen som embetsmann godt.
– Evang klarte å manøvrere overfor sine overordnede. Han gjorde realistiske vurderinger. For eksempel fremmet han ikke abortsaken fordi han skjønte at den ikke ville få gjennomslag i Stortinget. Samtidig talte han på folkemøter om betydningen av å bekjempe illegale aborter med å vedta en sosial abortlov.
– Tilfører forskningen deres noe nytt?
– Vi mener Evangs tilknytning til arbeiderkvinnebevegelsen og samarbeidet med dem etter 2. verdenskrig er underkommunisert. I Evang-litteraturen er ikke politikken ført av de kvinnelige statsrådene fra Arbeiderpartiet vektlagt.
– De to det gjaldt, Bjerkholt og Seweriin, var begge aktive forkjempere for mødrehygienekontorer og abortlovgivning. Disse statsrådene er sett på som svake i forhold til Evang, at de så å si lot ham ta hele styringen. Vi mener tvert imot at Evang vektla arbeiderkvinnens sak i Helsedirektoratet, sier Andresen.
Utvidet helsebegrepet
Siv Frøydis Berg er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, og forfatter av boka Den unge Karl Evang og utvidelsen av helsebegrepet. Berg er enig i at Evangs samarbeid med arbeiderkvinnene etter 2. verdenskrig er underkommunisert. Men hun mener det handler om å vektlegge forskjellige aspekter og ikke nødvendigvis er uttrykk for et motsetningsforhold.
Evang kritiserte sin egen profesjon for å lukke øynene for det han kalte «en ny folkesykdom».
– Flere Evang-forskere har vektlagt Evang som nasjonal strateg og teknokrat, hvilket han jo også var. Men dette har muligens gått på bekostning av andre sider ved Evangs virke, så her er utfyllende forskning velkomment. Forskningen er jo også preget av at det er menn som skriver om menn.
Berg mener Karl Evangs forhold til mødrehygienekontoret var svært viktig for hans virke som helsedirektør.
– Evang hadde et tett forhold til mødrehygienekontoret, og i likhet med Gerda Sophie Landmark, som senere ble hans kone, og Caroline Schweigaard Nicolaysen, senere kjent som Nic Waal, jobbet han der gratis som lege. Dette var viktige læreår, som formet han både praktisk og ideologisk, sier hun.
– Evang var tydelig på sin tette forbindelse til mødrehygienekontoret, og ga dem mye av æren for sitt standpunkt om retten til prevensjon og abort.
Berg viser til at Evang, i tillegg til å jobbe for retten til å drive seksualopplysning, var tilhenger av fri abort og blant de legene som utførte illegale aborter.
– Evang kritiserte sin egen profesjon for å lukke øynene for det han kalte «en ny folkesykdom». Her siktet han til det store antallet arbeiderkvinner som ble lagt inn på sykehus sterkt skadet etter illegale aborter, forteller hun.
– At det kun var arbeiderkvinner skyldtes neppe, ifølge Evang, at middelklassekvinner ikke tok abort. Derimot hadde de råd til å få det utført med full diskresjon og under hygienisk og medisinsk forsvarlige forhold.
Berg har særlig sett på hvordan Evang bidro til å utvide helsebegrepet.
– Evang frontet sosialmedisinen i Norge og utvidet synet på sykdom til ikke bare å handle om det kroppslige og sjelelige, men også det sosiale, sier hun.
– Han var opptatt av det sosiale som sykdomsfremkallende faktor hos mennesket i tillegg til det fysiske og psykiske. Og som medlem av den revolusjonære organisasjonen Mot Dag mente han at de sosiale samfunnsstrukturene, som han så på som undertrykkende og derfor sykdomsfremkallende, måtte endres fra grunnen av.
Berg mener Evang utformet sin ideologi i mellomkrigstiden, mellom lek og lærd.
– Evangs helsebegrep var, i tillegg til å bygge på medisinsk kunnskap, formet nedenfra. Han var opptatt av at man skulle se «hvor skoen trykker» og mente at det visste de som hadde skoen på best. I dette tilfelle arbeiderkvinnene.
Les også: Seksuell Oplysning
