Høyrepopulisme og mangfold i kjønnsforskningen

De to svarene på min kronikk i Klassekampen 20. november anskueliggjør nettopp det problemet jeg tok fatt i: at én bestemt forståelse av kritikk og ett bestemt teoretisk spor får status som «den rette lære» som definerer måten alle må tenke på, både i samfunnet generelt og forskningen spesielt.

Enten er du med oss, eller så er du mot oss?

Myong og Svendsen leser min kronikk som «et utfall mot antirasisme og urfolks rett til anerkjennelse». Dette, sier de: «minner oss om hvor viktig det er å forstå høyrepopulismens innflytelse på den offentlige samtalen om rasisme og minoritetsperspektiver». Selv om det ikke sies direkte, er en rimelig lesning av dette og andre deler av innlegget at de to mener min argumentasjon fremmer en høyrepopulistisk diskurs.

En av akademias viktigste oppgaver er etter mitt syn å være en motkraft mot slik polarisering.

I så fall er vi ved sakens kjerne: Nemlig at det finnes en bestemt måte å forstå verden på som er «den rette». Avviker man fra denne, og attpåtil gjør bruk av ord som også anvendes av debattanter på høyresiden, er man straks å anse som representant for «de andre», i dette tilfellet høyrepopulismen. For å få til å lese innlegget mitt slik, må man operere innenfor et univers der man på forhånd har definert virkeligheten i to gjensidige utelukkende posisjoner.

Ulike synsmåter reduseres til en av disse posisjonene. Det blir ikke mulig å være mot rasisme og samtidig kritisk til fiksering av hierarkiske identiteter og minoritetsposisjoner. En av akademias viktigste oppgaver er etter mitt syn å være en motkraft mot slik polarisering ved å skape større innsikt og forståelse gjennom mer nyanserte og romslige tolkninger.

Alltid relevant «å tenke på rasisme?»

Min kritikk av «den rette lære i akademia» var ansporet av en episode som inngår i en rekke av liknende erfaringer. Jeg ble pålagt av redaksjonen i et ledende britisk sosiologitidsskrift å integrere en gjennomgående analyse av hvithet i en artikkel som handlet om noe helt annet. Problemsstilling, forskningsdesign og teoretisk tilnærming var innrettet mot å forstå andre dynamikker enn dem som har med etnisitet eller identitet å gjøre.

Jeg ville undersøke hvordan folk erfarer verden ulikt: Hvordan ulike livsprosjekter, ulike måter å orientere seg, være i og ha verden på, utvikles som svar på ulike livsvilkår og ulike samfunnsmessige krav. Dette betyr selvsagt ikke at jeg avviser forskningsspørsmål knyttet til hvordan ulike grupper defineres hierarkisk i forhold til hverandre, men at det innenfor kritisk forskning også må være lov til å stille andre forskningsspørsmål og anlegge andre teoretiske perspektiver.

«Det er vanskelig å få grep om hva kritikken går i» skriver Myong og Svendsen, «utenom at Aarseth selv syns det er urettferdig at hun blir oppfordret av fagfeller til å tenke på rasisme». Igjen illustrerer Myong og Svendsen essensen i mitt budskap bedre enn jeg kunne gjort det selv: Det jeg syns er problematisk, er et akademisk klima der man anklages for å stille seg likegyldig til og dermed medvirkende til rasisme, homofobi eller misogyni om man ikke følger ett bestemt teoretisk perspektiv.

Noen ønsker å redusere kritisk forskning til å handle om én bestemt form for undertrykking, nemlig den som skapes gjennom ekskluderinger og hierarkiseringer mellom ulike grupper.

Jeg «avviser» eller «angriper» ikke tilnærminger som har slikt fokus, slik henholdsvis Myong og Svendsen og van der Ros feilaktig påstår. Jeg er kritisk til at det å ville ‘det gode’, nemlig å bekjempe diskriminering og undertrykkelse, gjøres til brekkstang for ett bestemt teoretisk perspektiv eller tenkemåte. Selvsagt er jeg ikke uenig med van der Ros i at for å kunne undersøke «ulike menneskers livssituasjon» er vi «nødt til å benevne det ulike». Det jeg argumenterer for, er at ulike livssituasjoner må kunne studeres også ut fra andre teoretiske spor enn dem som springer ut av strukturalistiske, poststrukturalistiske eller dekonstruktivistiske tradisjoner med vekt på identitetsskiller, posisjoner og ekskluderingsprosesser.

Studier av den norske finanseliten, for eksempel, må også kunne stille andre spørsmål enn hvordan svarte ekskluderes fra denne eliten, som van der Ros og den britiske tidsskriftredaksjonen mener jeg burde ha gjort. Det finnes andre måter å forstå makt og undertrykkelse på, og andre måter å forstå hva som best kan overskride makt og undertrykkelse. Jeg var blant annet opptatt av hva i finanselitens liv som hemmer eller fremmer en sosialiseringsform med sterk trang til å posisjonere seg overfor andre.

Problemet min kronikk behandlet, er at noen ønsker å redusere kritisk forskning til å handle om én bestemt form for undertrykking, nemlig den som skapes gjennom ekskluderinger og hierarkiseringer mellom ulike grupper.

Den feministiske fortellingen

At jeg knytter tilblivelsen av denne bestemte forståelsen av kritisk forskning til en nordamerikansk kontekst, og til kritikken svart feminisme har rettet mot generaliseringer ut fra hvite middelklassekvinners liv, bør ikke være spesielt oppsiktsvekkende. Det er i hvert fall noe ganske annet enn «å gi svart feminisme ansvar» for noe, slik Myong og Svendsen påstår. Den faglige konflikten jeg omtalte, var og er en del av en konkret og høyst berettiget politisk kamp. Poenget er at denne utfordringen av hvite feministers selvforståelse ser ut til å ha spilt en viktig rolle i produksjonen av et generelt premiss som har fått en dominerende posisjon i feministisk teori.

Det er også bred enighet om at introduksjonen av interseksjonalitetsbegrepet kan knyttes til Kimberlé Crenshaws artikler fra 1989 og 1991. Hun framhever nettopp det problematiske i å fokusere enøyd på etnisitet eller på kjønn. Her er jeg enig med Myong og Svendsen: Crenshaws artikler er glitrende og i aller høyeste grad kontekstualiserte. De peker på et adekvat vis på mangler i den juridiske anvendelsen av amerikanske anti-diskrimineringslover.

Tilnærmingen er det seneste tiåret forsøkt lansert som en slags felles samlende feministisk teori, den ultimate inkluderende teorien.

Problemet oppstår når dette analytiske poenget, at det å fokusere på én form for undertrykkelse alltid vil ekskludere noe eller noen andre, gjøres til et generelt credo. Claire Hemmings viser i en gjennomgang av teoriartikler i feministiske og Cultural Studies-tidsskrifter de seneste tiårene at denne anklagen om ekskludering har fungert som et særdeles effektivt plott i en fortelling om den feministiske teoriens utvikling: som en fremadrettet bevegelse mot stadig mer inkluderende og mindre ekskluderende og tatt for gitte identiteter og kategorier.

Her er det nærliggende å bruke interseksjonalitetsteori som eksempel. De innbyrdes forskjellige retningene innenfor denne tilnærmingen vektlegger alle tydelig identitetsposisjoner og ekskluderingsprosesser. Og denne tilnærmingen er det seneste tiåret forsøkt lansert som en slags felles samlende feministisk teori, den ultimate inkluderende teorien. Dette er høyst problematisk, fordi det feier viktige grunnlagsteoretiske konflikter og forskjeller mellom ulike virkelighetsforståelser under teppet.

Når kritikk av et perspektiv «rammer» studenter og minoriteter

Blant de mest problematiske påstandene til Myong og Svendsen er denne: «Aarseths avvisning av identitetsteori og interseksjonalitet har ikke bare konsekvenser for kjønnsforskere og studenter som måtte være interessert i interseksjonalitet. Avvisningen rammer også urfolk og rasialiserte minoriteter mer generelt.»

Mener de med dette å si at det å utfordre og peke på problematiske trekk ved et teoretisk paradigme er det samme som «å ramme» bestemte grupper eller personer? Selvsagt er vi emosjonelt investert i våre tenkemåter, så det rammer når noen kritiserer dem. Men skal dette bety at man bør unnlate å kritisere bestemte perspektiver fordi forskere eller studenter som jobber med dem er å anse som særlig sårbare? For det er vel lov å kritisere et positivistisk eller strukturalistisk perspektiv, eller teorier om rasjonelle valg? Gjelder det egne regler for teoretiske perspektiver som har definert seg som allierte med minoriteter og undertrykte?

Jeg vil argumentere for at det er helt avgjørende å diskutere utfordringer og begrensninger ved disse som ved andre teoritradisjoner. Både forskere og studenter bør være seg bevisst sitt kunnskapsteoretiske ståsted som ett blant mange og søke innsikt i hva som er de ulike tenkemåtenes styrker, utfordringer og blindflekker. Et slikt vitenskapsteoretisk mangfold er det like avgjørende å utvikle og dyrke innenfor kjønnsforskningsfeltet som innenfor andre fagfelt.

Les Aarseths kronikk som startet debatten: Den rette lære i akademia

Les debattsvarene fra Lene Myong og Stine Helena Bang Svendsen og Janneke van der Ros. 

Les intervju med Kimberlé Crenshaw: Ikke svart og kvinne, men svart kvinne