Tove Stang Dahl styrket kvinners rettslige stilling

Når jeg, i 2018, skal skrive en tekst om kjønnsforskningens betydning, befinner jeg meg i den privilegerte posisjonen at det er for mange kvinnerettsvitere og gode arbeider som burde vært trukket fram.

Da er det naturlig å skrive om kvinnen som sparket ballet i gang: Tove Stang Dahl. Hun kunne ikke skrevet denne kronikken om andre kvinnerettsvitere, fordi hun selv grunnla kvinneretten.

Foregangskvinne

Tove Stang Dahl var foregangskvinnen i det kvinnerettslige miljøet ved Universitetet i Oslo. Hun var redaktør for bøkene Kvinnerett I og II, og skrev selv innledningskapitlene. Enkelte punkter er utdaterte, men arbeidene hennes står seg imponerende godt som en grunnstein i norsk kvinnerett.

For å si noe om hva kvinneretten er, vil jeg bruke Stang Dahls egne ord: «Kvinnerettens formål er å beskrive, forklare og forstå kvinners rettslige stilling, med særlig sikte på å bedre kvinners stilling i retten og i samfunnet».

Det er spesielt for feltet at det utøves på tvers av andre rettsområder, og sier noe om hvordan reguleringen av disse områdene påvirker kvinner. For å klare det, må man supplere rettsvitenskapen med kunnskap fra andre felter innenfor kjønnsforskningen. Kvinneretten har alltid vært nært koblet til andre vitenskaper, særlig rettssosiologien.

Som Stang Dahl skriver: «Så lenge vi lever i et samfunn hvor kvinner og menn har ulike livsløp og levekår, med ulike behov og muligheter, vil rettsreglene nødvendigvis slå forskjellig ut overfor kvinner og menn, og stundom forsterke ulikhet og urettferdighet»

Forfriskende feministisk

Stang Dahl skrev ofte forfriskende feministisk. I Kvinnerett I går hun gjennom en rekke problemstillinger for kvinneretten, og stiller spørsmål som vi fortsatt arbeider med å svare på. Hun drøfter statens betydning for kvinner, hun diskuterer ideologi, og hun viser hvordan kvinneretten er interseksjonell, nærmest av natur, fordi den er skapt for å virke på tvers av andre definisjoner.

Interseksjonell kvinnekamp er nettopp dette: å se kjønn i sammenheng med andre sårbarhetsfaktorer som for eksempel klasse, hudfarge eller seksuell orientering. Hun viser hva diskriminering kan bestå i: alle er like for loven, men loven virker ikke likt for alle.

Det er ikke sannsynlig at disse kvinnene haiket fordi de ønsket å ha sex med sjåføren.

Mannsnormen er sentral. Stang Dahl definerer den i klartekst, og hennes forståelse av mannen som norm er godt synlig i analysene hennes: «Et kulturelt hegemoni innebærer at en herskende gruppes særlige måte å se de sosiale realiteter på, blir akseptert som alminnelig og som en del av den naturlige orden, også av dem som faktisk er underordnet det. På dette vis kan retten bidra til å opprettholde den herskende gruppes posisjon.»

Et utslag av tanken om at det personlige er politisk, finner man i hennes betraktninger om kvinnerettens rolle som pådriver for reguleringer. Her påpeker hun at det er «en sentral kvinnerettslig oppgave å undersøke om nye områder og spørsmål bør bringes ut av rettstomme rom og inn under loven».

Et dagsaktuelt eksempel på dette er spørsmålet om vi bør få på plass en samboerlov. Å fylle det rettstomme rommet mellom samboere, kan forbedre kvinners økonomiske stilling etter endt samboerskap.

Pene piker haiker ikke

Tove Stang Dahl avleverte en rekke viktige kvinnerettslige analyser. Et av hennes mest kjente bidrag, er Pene piker haiker ikke. Ryktene skal ha det til at Høyesterett selv skrev ordene i en domfellelse. Det stemmer ikke. Det er Stang Dahls ord, formulert etter å ha gått gjennom dommene Høyesterett avsa i perioden 1945–1990, i saker der bilen var åsted for voldtektsforbrytelser.

Stang Dahl begynner med å beskrive maktubalansen som oppstår idet kvinnen befinner seg i overgriperens bil: «Den maktsituasjonen gjerningsmannen er i, og de muligheter kjøreturen gir ham til å styre situasjonen bør ikke undervurderes. Han er herre i sitt rullende hus, bestemmer fart og vei, samtale og situasjon».

Offerets motstand brytes ned av situasjonen: «Bil synes i det hele å være et farlig redskap i voldtektssaker. Det vil derfor være av interesse å undersøke hvorvidt og hvordan bilen som selvstendig faktor ved tvang til voldtekt overveies og vektlegges av domstolene», fastslår hun.

Hun analyserer deretter dommernes holdninger slik de kommer til syne i domsavsigelsene: «I enkelte av sakene synes det av argumentasjonen under straffutmålingen som om dommerne antar at en mann som tar opp en haiker kan ha en mer eller mindre berettiget forventning om at piken vil ønske å innlate seg med ham.»

Hun ramser opp moraliserende vendinger i dommene, og setter det i sammenheng med «en grunnleggende mannlig forestilling». Så slår hun beina under den: Det er ikke sannsynlig at disse kvinnene haiket fordi de ønsket å ha sex med sjåføren.

Offeret får skylden

Stang Dahl viser videre at fornærmedes såkalte «selvforskyldte risiko» vektlegges ulikt i dommene. Bare i de sakene hvor det var snakk om alvorlige fysiske skader eller død, er det utelatt.

Så påpeker hun det åpenbare poenget: Kvinnen vet på tidspunktet hun setter seg inn i bilen ingenting om det som skal skje. Derfor blir det merkelig å tillegge henne ulike intensjoner ut ifra grovheten i de forbrytelsene hun på et senere tidspunkt utsettes for.

Det hender fremdeles at man legger skyld på offeret i norsk rettsutøvelse, og det bør vi forsøke å belyse.

Skyldleggingen av offeret som Stang Dahl avdekker i Pene piker haiker ikke, er til å bli sint av. En tilsvarende analyse av dagens voldtektsdommer ville trolig ikke gitt like graverende avsløringer. Men det hender fremdeles at man legger skyld på offeret i norsk rettsutøvelse, og det bør vi forsøke å belyse.

Holdninger i rettsapparatet

I dag er teksten relevant som en analyse til etterfølgelse for den som ønsker å si noe fornuftig og treffende om holdninger i det norske rettssystemet.

Stang Dahl beskriver i liten grad sin egen metode, men den er godt synlig gjennom teksten. Hun gjennomgår dommer Høyesterett har avsagt i en avgrenset periode, innenfor et avgrenset tema. Hun finner likheter og ulikheter, som hun så setter i sammenheng.

Legg merke til at hun konsentrerer seg om de delene av dommene som gjelder straffutmåling. Det er lettere å lykkes med å avdekke kvinnefiendtlige holdninger i rettsapparatet ved å se på vurderingene i straffeutmålingen, enn ved å si noe om bevisvurderingen.

De senere årene, har vi hatt debatter om bruken av regelen om «berettiget harme» som kan gi en lavere straff. Dette er en bestemmelse man kan trekke inn når straffen skal utmåles, om man finner ut at offeret har bidratt til å skape den harmen som har utløst gjerningspersonens handlinger.

Bestemmelsen har blant annet vært brukt i familievoldssaker etter at mannen har oppdaget utroskap. Det innebærer at domstolene er med på å legitimere vold som en forståelig reaksjon på svik i parforholdet. Det er mange likhetstrekk mellom en slik analyse og den Stang Dahl demonstrerer i Pene piker haiker ikke.

Spennende arena

Jeg er nok ikke den eneste feministen som romantiserer 70-tallets feministiske bevegelse. Kvinnerettsmiljøet ved Universitetet i Oslo må ha vært en fantastisk spennende arena i denne perioden.

I forordet til Kvinnerett I, beskriver Stang Dahl dette miljøet: «En kollega sa til meg for noen år siden at ethvert nytt fag med respekt for seg selv burde få sin doktorgrad innen ti år. Kvinnerett får sikkert sin doktorgrad. Men det er typisk for faget at vi først legger fram en samling arbeider som er blitt til i en prosess av fellesskap, inspirert av feministisk debatt og arbeidsform.»

Kvinneretten fikk sin første doktorgrad, og mange har kommet til etter det. Det kan vi takke Tove Stang Dahl for.

Referanser: Stang Dahl, Tove: Kvinnerett I (1985) og Pene piker haiker ikke (1994)

Les også: – Loven skal ikke regulere hvordan kvinner kan kle seg