Norge innførte i 2006 det såkalte tellekantsystemet – et system for å telle og måle forskning. Hensikten er å kunne måle forskningen, sånn at vitenskapelig produksjon kan være målestokk for tildeling av midler, fremfor for eksempel stillinger. I tillegg skulle ordningen stimulere til økt produksjon.
Å publisere er dermed ikke bare motivert av deltagelse i sitt fagfelt og utvikling av forskningen – det handler også om å få finansiering til å fortsette å forske.
For å gi uttelling i tellekantsystemet, må forskningen publiseres i godkjente vitenskapelige kanaler – det vil si i bøker utgitt på autoriserte forlag eller i autoriserte tidsskrifter.
De autoriserte publiseringskanalene deles inn i to nivåer – nivå 1 og nivå 2. Publikasjoner på nivå 2 gir flere publiseringspoeng og dermed mer penger enn nivå 1.
Les også: Hvordan bli publisert? Artikkel om forskningspublisering.
Kritikk av tellesystemet
Tellekantsystemet har blitt kritisert for å være for snevert med tanke på hva som gir poeng – å være redaktør for et tidsskrift gir for eksempel ingen uttelling. Det er kun vitenskapelige publikasjoner i godkjente tidsskrift som benytter fagfellevurdering som gir publikasjonspoeng. Deltakelse i det offentlige ordskiftet gir ikke noen uttelling, til tross for mye fokus på at forskere bør bruke mer tid på såkalt forskningsformidling.
Å publisere på norsk gir mindre prestisje enn å publisere på engelsk.
I tillegg har systemet blitt kritisert for å favorisere de internasjonale tidsskriftene til fordel for de skandinaviske. Å publisere på norsk gir mindre prestisje enn å publisere på engelsk.
Men å skrive på norsk gir en mulighet til å delta i en samtale i en norsk kontekst, sier forsker Helene Aarseth til Kilden kjønnsforskning.no i saken «Årets artikkel» handler om finanselitens kjønnsstereotype familieliv.
‒ De internasjonale samtalene er også viktige, men de er lenger borte og følelsen av å nå frem blir mindre direkte, mener Aarseth.
‒ For den type forskning som jeg bedriver, er dette særlig viktig. Min forskning handler ikke om å gi politikere evidensbasert kunnskap og harde fakta, den handler om å være med i en kollektiv tenke- og refleksjonsprosess i samfunnet.
Også Beatrice Halsaa fremhever viktigheten av å ha nordiske publiseringskanaler:
‒ Det er viktig å ha en nordisk kanal der mer kan tas for gitt, så du har plass til å gå i dybden i de faglige analysene og resonnementene, påpeker hun i saken Norske redaktører overtar nordisk tidsskrift om kjønn.
Forskere har også pekt på at tellesystemer av denne typen fører til at kvantitet blir viktigere enn kvalitet.
‒ Forskere burde publisere mindre, men bedre, og fokusere mer på å hjelpe verden enn sin egen forskergruppe, sa den nederlandske professoren Frank Huismann til bladet Forskningsetikk da de hadde tema Vitenskapelig publisering i 2015.
