Kvinner som ikke sier unnskyld, men går av likevel

En jobbreise med et litt for dyrt hotell. Et stabbur og en brygge. Et gullarmbånd. Alkoholisme, og var det bare en glipp at hun skrev feil i selvangivelsen eller var det juks? En ubetalt tv-lisens og bruk av svart arbeidskraft. En mobbeanklage.

De åtte kvinnelige toppolitikerne som Elin Strand Hornnes har intervjuet i doktorgradsavhandlingen sin har alle vært ute i hardt vær. Fem av dem endte med å gå av, etter omfattende mediedekning. Men de sa ikke unnskyld.

‒ I noen tilfeller mener de at de ikke har gjort noe galt. Andre mener det er greit at saken ble dekket, men at omfanget har blitt så voldsomt og så blåst ut av proporsjoner, at de ikke skjønner hva det er de skal beklage, sier Hornnes.

Forskere har hevdet at kvinner har lettere for å unnskylde seg, og at folk har en forventning om at kvinner skal si unnskyld.

Men Gerd-Liv Valla mener hun ikke hadde gjort noe galt, hun mobbet ikke Ingunn Yssen. Åslaug Haga mener det er viktig at det ble skrevet om at brygga hennes ble påbygd uten at det var søkt om tillatelse, og stabburet utleid uten at papirer var på plass. Men når dette nærmest fremstilles som landsforræderi blir det vanskelig å beklage.

‒ Man skriver seg inn i skurkerammen hvis man innrømmer feil. Man tar ansvar for en voldsom fremstilling av seg selv, og at det man har gjort er nærmest utilgivelig. Å si unnskyld etter en stor medieskandale blir å innrømme hele pakka.

Beskytte barna

Allikevel går de til slutt av, fem av kvinnene Hornnes har intervjuet; Åslaug Haga og Gerd-Liv Valla i Norge, Ritt Bjerregaard i Danmark, og Gudrun Schyman og Cecilia Stegö Chilò i Sverige.

Danske Karen Ellemann, svenske Wanja Lundby-Wedin, og Norges Magnhild Meltveit Kleppa ble sittende i sine posisjoner.

Det stemmer godt med tallene fra en studie av nordiske politiske skandaler fra 1980-2009. Studien viser at kvinnelige politikere ikke rammes oftere av politiske skandaler enn menn, men at de tvinges til å gå av oftere enn menn, dersom de er i regjering. 61 prosent av de kvinnelige statsrådene i studien trakk seg som følge av politiske skandaler, mot 35 prosent av de mannlige statsrådene.

En svensk doktorgrad fra 2012, som gjennomgikk nyhetsartikler fra 1997-2010, fant at det var flere skandaler med mannlige politikere involvert – men at pressen skrev mer om skandalene dersom det gjaldt kvinnelige politikere. Det ble dessuten oftere fremsatt krav om at de skulle gå av.

Hornnes spurte også fire menn om å stille til intervju, men de takket nei. Hun har derfor ikke analysert kjønnsforskjeller i medieskandalene. Men hun har spurt de åtte kvinnelige politikerne hva de tror er årsaken til at flere kvinner går.

De fleste av dem legger først og fremst vekt på familien. Haga mener kvinner er mer innforstått med hva de utsetter sine barn og gamle foreldre for. Stegö Chilò mener kvinnelige politikere er mer følsomme for hva som skjer med barna.

Ellemann innser at hun tegner et kjønnsstereotypt bilde, men tror at mange kvinnelige toppolitikere vil synes det er viktigere å verne om familien og dermed velge å gå av.

‒ Om det er en kjønnsforskjell her kan jeg ikke svare på, men det jeg vet er at mange av kvinnene jeg intervjuet la stor vekt på familien, særlig dette med «barna mine», sier Hornnes.

Bjerregaard, som ikke hadde egne barn, mente det var en styrke – at hun ikke hadde noen å verne om.

Gudrun Schyman derimot opplevde aldri barna sine som en hindring. Men hun hadde behov for å organisere kommunikasjon til sine nærmeste for å gi dem riktig informasjon når det kom nye medieoppslag.

Alene mot medieflokken

En annen viktig grunn til at de kvinnelige politikerne gikk av var opplevelsen av å ikke ha noe støtteapparat. De sto alene i stormen.

‒ Det er ingen der til å fortelle dem at dette ikke er så voldsomt, at det ikke trenger å få alvorlige konsekvenser. Åslaug Haga sa at hun følte seg som en komplett skandale, og det var ingen der til å sette ting i perspektiv, forteller Hornnes.

‒ Haga ble sittende med følelsen av at hun var en belastning for hele regjeringen. Hun som hadde vært med og dannet den, var plutselig bare en enorm belastning. Da blir det tøft.

Det manglende støtteapparatet handler om flere ting, ifølge de kvinnelige politikerne. Det ene er maktperspektivet. De er ikke en av gutta, de har ikke den samme tradisjonen med mannlige politikernettverk, de bakker ikke hverandre opp.

Det andre er at når mediedrevet først setter i gang, blir folk redde for å dras med i dragsuget. Å forsvare en politiker i fritt fall er risikabelt.

Til slutt var det noen som hadde eksempler på støttespillere som ikke slapp gjennom i media.

‒ Mediedrev er karakterisert av en massiv mediedekning der alle mediene kjører samme vinkling, og har bestemt seg for hvem som er skurken og offeret. Alternative vinklinger blir lett satt til side, sier Hornnes, og henviser blant annet til Gerd-Liv Valla.

Valla hadde etter eget utsagn støttespillere som lot seg intervjue, men som ikke kom på trykk.

De intervjuede toppolitikerne spekulerer også i om det kan hende at kvinnelige politikere ikke synes den politiske posisjonen er like viktig som mannlige politikere. At de raskere kommer til den konklusjonen at det ikke er verdt det – da gjerne i kombinasjon med at familien rammes.

Stegö Chilò ser på kvinner som overlevelsesmennesker, som like gjerne kan selge pølser som å være ministre.

Les også: Kvinnelige politikere får stadig mer tyn i media

Vil ikke bruke kjønnskortet

Flere av toppolitikerne i Hornnes' studie mente at kjønn hadde en betydning for medias dekning av skandaler. Gudrun Schyman mente at det å både være kvinne og alkoholiker var en dobbel-feil. Gerd-Liv Valla viste til de mange karikaturene av henne og Jens Stoltenberg:

«Avisene var fulle av karikaturtegninger med Jens som hang ved puppen min, en hvor jeg stod med sånn skru-opp, trekk-opp-greie i ryggen hans, og en hvor han var en puddel. Å bli satt bak et kvinnfolk, som attpåtil ikke var statsminister. Jeg tror at sånn også kan gjøre det der med kvinner og makt vanskeligere å akseptere, og gi grobunn for mer angrep.»

Wanja Lundby-Wedin ble kritisert for å ta med mannen sin på en jobbreise, og mener at samme sak ikke ville blitt like stor dersom det gjaldt en mann. I saken der hun som styremedlem i AMF Pension godtok utbetaling av store bonuser, ble hun fremstilt som en nybegynner som ikke forsto hva hun drev med.

Allikevel mener flere av de intervjuede at kjønn ikke spilte en rolle i akkurat deres medieskandale.

‒ Dette er damer som har vært i politikken lenge. Dersom de snakker for mye om at de tas hardt fordi de er kvinnelige politikere, så er de redde for at det kan bidra til å opprettholde stereotypier, mener Hornnes.

‒ Dessuten er det lett å ta dem på å bruke «kjønnskortet». De ønsker ikke selv å bidra til å redusere seg til bare kjønn. Derfor er det enklere å snakke om en generell tendens til at kvinner rammes hardere, enn å stå frem og si at det var det som rammet dem selv.

Blodtørstige pirajaer, ikke vaktbikkjer

Noen ganger blir medieavsløringer organisert nærmest som et korstog, skrev de amerikanske sosiologene Lazarsfeld og Merton i 1964. Men ikke før slutten av 80-tallet tar medieskandalene av i de skandinaviske landene.

I første tiår av 2000-tallet dekket skandinavisk media tre ganger så mange politiske skandaler som på 1980- og 90-tallet.

Ofte dreier det som om økonomiske overtredelser, som i internasjonal sammenheng handler om mindre beløp. Enda verre blir det dersom overtredelsen bryter med det politikeren står for – som for eksempel når Gudrun Schyman, fra Vänsterpartiet – svenske SV – blir tatt i å kanskje ha snytt på skatten.

Ifølge medieforskere følger politikerskandalene i media en fast dramaturgi. De spilles ut over flere akter, folk tildeles hovedrolle som skurk, helt, heks og offer. Og alle mediene jakter på den samme historien. Media har gått fra å være vaktbikkjer til blodtørstige pirajaer, skriver Hornnes.

‒ Er det så ille?

‒ Det er selvsagt ikke slik at alle journalister som gransker makthavere er pirajaer. Men man er ikke en vaktbikkje for samfunnet når man i flokk jager én politiker, og setter inn støtet fremst på det personlige planet, sier medieforskeren.

Medieskandalene er nemlig ofte ikke resultatet av journalistisk granskning, særlig ikke de som går på person, ifølge Hornnes. Forskning har vist at det ofte dreier seg om politiske opponenter som bruker skandalen som maktmiddel og tipser media.

‒ Kvinnene jeg har intervjuet beskriver hvordan mediedekningen blir ekstremt voldsom, samtidig som de ikke kan skylde på en enkelt journalist eller en enkelt redaksjon. Det er ikke mulig å plassere ansvaret, det er ikke én som driver flokkjakten. Alternative tolkninger drukner i denne drevjakten.

Skolert i skandaler

Hornnes understreker at politiske skandaler er en del av demokratiet. Mediene skal granske og sette søkelys på de som er valgt til å representere oss.

Men det er tilsynelatende de mindre alvorlige bruddene som blir store skandaler, ifølge Hornnes. Og medieforskning har vist at politikerens personlige egenskaper og privatliv blir en stadig viktigere del av historien. Hva slags politikk vedkommende står for er mindre viktig.

Politikerne som Hornnes har intervjuet er opptatt av at pressen skal være fri og granskende, og de tror at journalister ønsker å gjøre en god jobb.

Men de beskriver et medietrykk som ikke er til å leve med. Som gir høyt blodtrykk og gjør at barna deres må krype på gulvet for ikke å bli fanget på kamera av journalister i hagen. Det invaderer privatlivet og går på helsa løs.

To av politikerne som ikke gikk av, ga sterkest uttrykk for at politisk skandalisering i media kan representere et demokratisk problem.

Wanja Lundby-Wedin var bekymret for det hun kaller medienes avskjedsmakt, mens Karen Ellemann var bekymret for at mediedrev og det personlige fokuset ville gjøre at folk ikke ønsker å engasjere seg partipolitisk.

Hornnes deler deres bekymring. Avslutningen på avhandlingen skisserer en gjennomskolert politikerkarikatur, født og oppvokst i partiet.

‒ De som er skolert i partiet og vet hvordan man svarer på kritikk uten å gi noe svar, kan være de som klarer seg best i et sånt medieklima. De som fullstendig tilpasser seg medielogikken. Alternativt de som gjør minst mulig ut av seg. Vi ser kanskje allerede en tendens til at de som overlever skandalene er de som virkelig har blitt skolerte, avslutter Hornnes. 

Hør Gudrun Schyman i vår podkast: Kjønnsavdelingen 7 - Valg og politikk: Hvordan stemme for likestilling?