Menn tar sitt etternavn for gitt. Kvinner velger å beholde eller bytte.

‒ Mønsteret er at kvinner tenker over hvorvidt de skal bytte eller beholde etternavnet sitt, mens menn ikke tenker noe på det, sier Line Førre Grønstad.

Av de ni mennene som er med i hennes studie om valg av etternavn, hadde åtte tenkt å beholde etternavnet sitt resten av livet. En var usikker.

‒ Få menn svarte, og ingen av dem så det som gitt at de skulle bytte navn. Det som var gitt var at de skulle holde på navnet sitt.

For kvinnene var det ingen selvfølge at etternavnet skulle beholdes.

‒ Menns etternavn er faste, mens kvinners er åpne for endring. Det sier noe om makt og relasjoner, og valgmuligheter, mener Grønstad.

Kjønnsnøytral navnelov først fra 1980

I artikkelen Val av etternamn i 2014, i det kommende nummeret av Tidsskrift for kjønnsforskning, presenterer Grønstad resultatet av en kvalitativ spørreundersøkelse om valg av etternavn.

Undersøkelsen ble sendt ut til de 1100 faste deltakerne til Norsk etnologisk gransking, en spørreundersøkelse som sendes ut flere ganger i året fra Norsk Folkemuseum.

426 personer svarte – men Grønstad har bare sett på dem som ble født etter 1980.

Fra 1923, da Norge fikk sin første navnelov, og til 1979, var kvinner nemlig pålagt å ta mannens etternavn når de giftet seg. 1980-generasjonen er den første som har vokst opp med en kjønnsnøytral navnelov.

Av 82 kvinner født etter 1980, hadde 19 byttet navn.

50 hadde beholdt eller skulle beholde etternavnet sitt.

Hos 13 kom det ikke fra hva de hadde valgt, eller kom til å velge.

Det skjer en forskyvning mellom etternavnene som gjør at de ikke stiller likt. Hans har sterkere vekt enn hennes.

Hyggelig men ulikestilt tradisjon

I 1923 het det i loven at det var «verken naturlig eller hensiktsmessig» at hustruer skulle hete noe annet enn mannen, fordi han var familiens overhode.

Det som først ble innført med lov, har etter hvert blitt en tradisjon.

‒ Når noe blir tradisjon er det samtidig ikke nødvendig å stille spørsmål ved det eller reflektere så mye over det, sier Grønstad.

‒ Det bare tas for gitt at familien som oftest tar mannens etternavn.

Med kvinnekamp og økt likestilling oppfattes ikke lenger navnebyttet som et symbol på at mannen er overhodet og kvinnen underordna. Endring av etternavn for kvinner i ekteskap har fått positive verdier i seg selv, ifølge forskning Grønstad viser til.

Kvinnene i undersøkelsen som byttet navn begrunnet det gjerne med at de dannet en ny kjernefamilie med hans etternavn som felles markør. Å ha samme etternavn var naturlig og hyggelig, og signaliserte samhørighet og samhold utad.

Noen beholdt sitt eget etternavn som mellomnavn, men byttet til hans etternavn – som også barna fikk.

‒ For mange av disse kvinnene var ikke valget noe de følte de trengte å kommentere. Selv om de kanskje var den siste i slekta med sitt etternavn, var det selvsagt at ektemannens navn ble familiens etternavn, forteller Grønstad.

‒ Det er noe med logikken der jeg ikke forstår, hvorfor det må være i hans navn at den nye familieidentiteten må ligge. Det skjer en forskyvning mellom etternavnene som gjør at de ikke stiller likt. Hans har sterkere vekt enn hennes.

Les mer om kvinner som sier de bytter navn for kjærlighetens skyld i saken Ekteskap og navnebytte.

Moderne å hete det samme hele livet

Navneforskning viser også at navn er viktig for identiteten vår.

Dette er imidlertid et ganske nytt og moderne fenomen, understreker Grønstad.

‒ Før navneloven i 1923 var det vanlige at folk, ikke bare kvinner, men folk bytta navn. Da de flytta til en ny gård for eksempel. Det er en moderne idé at alle skal holde på ett navn livet ut. Og det er en moderne idé at kvinner skal bytte til mannens etternavn.

Da de Castbergske barnelovene ble vedtatt i 1915, for 100 år siden, var en av de store stridssakene at barn utenfor ekteskap skulle få rett til å bruke sin fars navn. På denne tiden var det de fine og fornemme familiene som hadde faste etternavn. Fruene fryktet at ektemennenes lausunger ville komme og gjøre krav på formue og gjøre vanære på navnet.

I 1949 kom en lovendring som tillot kvinner å søke om å beholde etternavnet sitt etter at de ble gift. Først i 2003 kom en ny navnelov som tillot at folk kombinerte to etternavn med bindestrek.

‒ Det virker som det plutselig ble veldig viktig å regulere strengt hva vi får lov til å hete i etternavn. Hvorfor det?

‒ Det var et behov som meldte seg i begynnelsen av forrige århundre for å kontrollere folk, kanskje særlig fattige folk, sier Grønstad.

Den første navneloven kom i en periode da mange flyttet inn til byene. Den korrekte måten å holde orden på hadde overklassen vist, ved å organisere slekta under samme navn.

‒ Vi hadde ikke personnummer da, og hvis politiet lette etter den Kari Hansen som hadde brutt loven kunne det bli veldig vanskelig hvis det bodde ti andre Kari Hansen i samme gate. Eller hvis Kari Hansen bytta etternavn til Haugen, og før det igjen het Persdatter, og kanskje brukte alle tre etternavnene litt om hverandre. Man hadde behov for å vite hvem som tilhørte hvilken familie – og da var det snakk om mannens familie. Kvinnen var bare til låns i egen familie til hun giftet seg.

Mennene så etternavnet sitt som noe de eide, og som ikke kunne endres.

Navn som identitet

Tilbake til identitet. Navnet vårt, det vi har blitt kalt hele livet, blir en slags kortversjon av «den vi er».

«Navnet mitt er liksom så tett knytta til den personen jeg ser meg selv som, at det ville være vanskelig å bytte», skrev en av kvinnene i undersøkelsen.

‒ Nesten alle mennene så etternavnet sitt som noe de eide, og som ikke kunne endres, sier Grønstad.

‒ De opplevde det ikke som et aktivt valg å la være å bytte navn.

En liten gruppe kvinner blant 1980-generasjonen så imidlertid også etternavnet sitt som selvsagt og fullverdig deres.

‒ I de undersøkelsene jeg har sett fra USA – mye av forskningen på dette kommer derfra – er mønstrene ganske like de norske, men mer patriarkalske, forteller Grønstad.

‒ Men i de amerikanske studiene finnes ingen sånn gruppe med kvinner som ser navnet sitt som en selvfølge på linje med menn, sånn som jeg har funnet i Norge.

Bindestrek og mellomnavn

Grønstad fant ikke så mye variasjon i navnevalgene som hun hadde forventet. Men mange bruker de mulighetene som er tilgjengelige, for eksempel å ta ektemannens eller eget navn som mellomnavn, eller å lage bindestreksetternavn. Sistnevnte ble imidlertid ofte sett på som unorsk, snobbete og komplisert.

Noen foretrakk at kvinnens etternavn ble familiens mellomnavn. Da kunne familien ha samme navn, begge etternavn var representert, og man slapp å bryte tradisjonen med at kvinnen tok mannens navn.

Den siste norske studien på valg av etternavn ble gjort av Statistisk sentralbyrå i 2003. Den så på valg av etternavn i ekteskap inngått mellom 1980-2002, og fant at åtte av ti kvinner bytter til ektemannens etternavn når de gifter seg. Nesten halvparten av dem beholdt sitt eget etternavn som mellomnavn.

Grønstad tror en tilsvarende studie i dag muligens ville gi andre tall.

‒ Vi fikk flere valg med den nyeste navneloven fra 2003. Her kan det ha skjedd endringer vi ikke har fanget opp.

Ifølge en studie fikk nesten 9 prosent av alle nyfødte barn i 2013 doble etternavn med bindestrek.

‒ Det er den eneste kjønnsnøytrale måten å gjøre det på i dag, foruten det å lage et nytt navn, sier forskeren.

Familier som lagde nye navn var en forbigående trend på 1970-tallet, men var også stort på 40- og 50-tallet.

‒ Det var ikke så uvanlig å bytte til helt nye navn på den tida. Det kom til og med ut bøker med forslag til stedsnavn som ikke var så mye brukt, og som kunne være gode etternavn.

Bindestreksetternavn er den eneste kjønnsnøytrale måten å gjøre det på i dag, foruten å lag et nytt navn.

Kjønn, makt og valgmuligheter

Grønstads forskning viser at menns og kvinners valg av etternavn ikke foregår på like premisser. Men er det et problem?

‒ Det trenger jo ikke å være et problem. Men hvis det er mange situasjoner der maktforholdet blir på den måten, så kan det være et symptom på et problem.

‒ Isolert sett er det kanskje ikke et problem at kvinner tjener mindre enn menn, at det er flere menn enn damer i media, at det er færre kvinnelige politikere. Men når denne skeivfordelingen opptrer på samme måte på så mange plasser, sier det noe om samfunnet vårt. Navn i seg selv er kanskje ikke så viktig, det er bare en samling bokstaver. Men når menns samling med bokstaver blir viktigere enn en kvinners bokstavsamlinger, så sier det noe om kjønn, makt og valgmuligheter.     

‒ Hva er den ideelle løsningen på dette?

‒ Hvis halvparten tok mannens etternavn og halvparten tok kvinnens, ville vi i det minste vite at kjønn var mindre avgjørende for hvilket navn man velger. Men det går ikke an å lage noen lov for å regulere dette.

Kron og mynt

Navneforskeren er selv gift, og har tatt ektemannens etternavn som sitt mellomnavn. Han har på sin side tatt hennes etternavn som sitt mellomnavn.

‒ Han hadde nok ikke tenkt så mye over dette før, men skjønte raskt at dette var noe jeg var opptatt av, forteller Grønstad.

‒ Navnene våre er omtrent like sjeldne, og vi har omtrent like sterk tilknytning til det.

Det måtte kron og mynt til for å bestemme hva barna skulle hete.

Den eldste fikk hennes etternavn, og den yngste har hans. Familiens fire medlemmer heter med andre ord enten Førre Grønstad, eller Grønstad Førre.

Begrenser også menn

Som for å understreke at valg av etternavn er noe som gjelder kvinner, er så godt som all forskning på fenomenet gjort på nettopp kvinner.

Om et halvt års tid starter derfor Grønstad på sitt doktorgradsarbeid, der formålet er nettopp å forske på menns valg, eller ikke-valg, av etternavn.

‒ Dette er jo en begrensing for menn også, sier navneforskeren.

‒ De mennene som bytter til konas etternavn blir sett ned på. Han er en tøffel, eller kanskje en kriminell som vil skjule navnet sitt. Han blir mistenkeliggjort. Dette begrenser også menns frihet.