Farlig å være kvinne, farlig å være mann

– Patriarkalske strukturer forsterkes gjerne i krig og konflikt, og dette kan også påvirke journalistene som arbeider i konfliktområder og dekker krig. Kvinner opplever at de ikke i samme grad får ta del i vurderingen av egen sikkerhet som sine mannlige kollegaer, sier Marte Høiby.

Sammen med professor Rune Ottosen har hun intervjuet journalister og redaktører i sju land fordelt på fire kontinenter.

– I intervjuene vi gjorde i Norge og Filippinene ble kjønn tematisert, og dette materialet har jeg jobbet videre med i mitt doktorgradsprosjekt, forteller hun.

– Farligere å dekke krig

I gjennomsnitt blir det drept én journalist hver uke et eller annet sted i verden. Medieansatte utsettes dessuten for vold, trusler, sjikane, ulovlige arrestasjoner og kidnappinger. De færreste overgrepene begått mot journalister blir imidlertid etterforsket, og gjerningsmennene får gå fri.

– Flesteparten av journalister og redaktører vi intervjuet, sa at det var blitt farligere å jobbe tett på konfliktene nå. Krigene er mer komplekse, og det er ikke så tydelige skiller mellom partene ved frontlinjene lenger, sier Høiby.

Mange kvinner opplever at det er mannlige journalister som får de farlige oppdragene.

Samtidig har journalistene i stor grad mistet sin posisjon som nøytrale.

– Journalistene er blitt et mål i seg selv. Før kunne de til en viss grad bruke pressestatusen som beskyttelse og til å formidle uavhengighet fra partene i konflikten. I dag er det kanskje flere som velger å ligge litt lavt.

Les også: Kvinnefokus overskygger menn som voldtas i krig

Overgrep på Tahrir-plassen

Det er imidlertid en del av medienes samfunnsoppdrag å dekke krig og konflikter, og mange journalister ønsker å dra ut i felten, selv om de vet det kan være farlig. Da er det mange kvinner opplever at det er mannlige journalister som får de farlige oppdragene.

– Selvfølgelig skal mediehusene gjøre sikkerhetsvurderinger, og det er helt klart tilfeller der kvinner kan være mer utsatt for vold og overgrep enn menn. Kvinnelige journalister blir mål for overgrep både på grunn av sitt journalistiske arbeid og fordi de utfordrer stereotype kjønnsroller, forteller Høiby.

– Under demonstrasjonene på Tahrir-plassen i Kairo i 2011 gikk organisasjonen Reporters Without Borders ut med en advarsel til mediehusene om å beskytte sine kvinnelige medarbeidere. De så nemlig hvordan det foregikk organisert trakassering og overgrep mot kvinner på plassen, både mot journalister og kvinner som ønsket å fremme kvinners rettigheter.

– Og en slik advarsel er på sin plass, vil vel mange mene da …?

– Absolutt, sier Høiby.

– Spørsmålet er hvorfor advarsler og ekstra beskyttelse så ofte rettes mot kvinnene når over 90 prosent av alle journalister som blir registrert drept årlig, er menn. Vi vet at det er farlig for kvinnene, men det betyr ikke at menn ikke trenger ekstra beskyttelse. I tillegg vet vi at  også mannlige journalister utsettes for overgrep, også seksuelle, men her er det trolig store mørketall.

Fortielse

Den pakistanske journalisten Umar Cheema er i så måte et unntak. Han har fortalt hvordan han i 2010 ble kidnappet, slått og seksuelt misbrukt av ukjente gjerningsmenn, som han selv tror handlet på oppdrag fra pakistansk etterretningstjeneste.

Høiby refererer samtidig til et annet tilfelle av kidnapping, denne gangen på Filippinene.

Seksuelle overgrep er tabubelagt uansett hvem det rammer.

– I 2008 ble tv-reporteren Ces Drillon kidnappet av opprørsgruppen Abu Sayyaf Group sammen med fotograf Jimmy Encarnacion og guiden Angelo Valderrama. De ble sluppet fri etter ni dager i fangenskap. Filippinske redaktører vi intervjuet, fortalte hvordan de i etterkant av denne kidnappingen ble langt mer restriktive med å sende kvinnelige journalister ut i dette området. At det også var to menn som var blitt kidnappet, ble ikke en sak på samme måte.

Da det var spørsmål om hvordan de tre var blitt behandlet i fangenskap, handlet mye også om hvorvidt Drillon var blitt utsatt for seksuelle overgrep eller ikke, også etter at hun selv avkreftet dette.

– Seksuelle overgrep er tabubelagt uansett hvem det rammer, men mange steder er det nok ekstra tabu om det er menn som utsettes for det. Og om du rapporterer det eller snakker om det, viser du en sårbarhet som kan være i konflikt med det som forventes av deg som krigsjournalist, der du skal være tøff og takle ting – enten du er mann eller kvinne.

Les også: Med kroppen som våpen

– Kvinner tenker risiko

Og det handler ikke bare om at kvinnelige journalister skal ha tilgang til de samme oppgavene som sine mannlige kollegaer, også når det er snakk om farlige oppdrag.

– Det er mange grunner til at kvinnelige journalisters deltagelse er viktig i dekningen av krig og konflikter. Én av dem er at de kan ha tilgang til kilder hvor menn ikke slipper til, særlig i kulturer der kjønnene lever adskilt.

Høiby peker på funn som tyder på at kvinnelige journalister ofte er godt forberedt og tar forholdsregler når de er ute i farlige områder.

– Det finnes en del forskning på kjønn og risikotaking, og generelt kan det se ut som kvinner tar mindre risiko enn menn. Uten å si at dette nødvendigvis er tilfelle blant krigsjournalister, har jeg snakket med kvinnelige reportere som sier at de har utviklet gode strategier for å ivareta egen sikkerhet når de jobber i konfliktområder, forteller hun.

– Det kan være snakk om helt enkle grep, som å ha på seg et par gode joggesko. Skjer det noe, kan journalisten løpe fort. Å ha med et sjal til å dekke seg til med i land der det er en vanlig del av kulturen, kan være lurt for å stikke seg mindre ut – og noen ganger helt nødvendig. Noen er nøye på at de ikke nødvendigvis møter blikket til menn de ikke kjenner og som de passerer tilfeldig.

Kvinnene, og da særlig muslimske kvinner, blir nesten utelukkende framstilt som passive ofre.

Hun sier kvinner i det hele tatt gjør en tolkning av hva som er smart og trygg atferd, og kanskje til og med i større grad enn hva menn gjør.

– De ser ingen grunn til at de i mindre grad enn sine mannlige kolleger skal få være med på å ta avgjørelser rundt sin egen sikkerhet, om hvor de kan reise og hva de kan dekke.

Svarte hull

Høibys artikkel «Sexual Violence against Journalists in Conflict Zones» er ett av bidragene i en nylig utgitt antologi, Gendering War And Peace Reporting. Some Insights – Some Missing Links. Berit von der Lippe, professor i retorikk ved Institutt for kommunikasjon og kultur på BI er redaktør, sammen med Rune Ottosen.

– Utgangspunktet for boka var en internasjonal konferanse om krigsjournalistikk og kjønn høsten 2015. Vi så at det er mange «missing links» og svarte hull hva angår kjønn og krigsreportasjer, og ønsket å i alle fall peke på noen av disse, sier Berit von der Lippe.

Hvordan framstilles femininitet og maskulinitet i medienes dekning av krig og konflikter, men også fred og fredsprosesser? Hvilke ulemper og fordeler innebærer det å være henholdsvis kvinnelig og mannlig krigskorrespondent? Hvilke stereotyper knyttes lett til kjønn og krig, og hvordan kan disse best utfordres i journalistikken?

– Mens vi her i vesten har kommet langt i hvordan vi snakker om kjønn, ser vi hvordan det skjer en essensialisering i dekningen av kvinner og menn i mye av krigsjournalistikken, for eksempel i reportasjer fra Afghanistan, sier von der Lippe.

– Kvinnene, og da særlig muslimske kvinner, blir nesten utelukkende framstilt som passive ofre, og er sjelden handlekraftige aktører i historiene som fortelles. Vi ser også hvordan kurdiske kvinner, som i lang tid har kjempet sammen med menn, framstilles mer som eksotiske enn som frigjøringssoldater.

Og selv om hun kan være enig med Høiby i at kvinnelige journalister får tilgang til (kvinnelige) kilder som ikke nødvendigvis deres mannlige kollegaer får, betyr ikke det nødvendigvis at framstillingen av kvinner og menn blir mer nyansert.

– Det kan virke underlig, særlig tatt i betraktning av den diskusjonen vi har hatt her på hjemmebane om hvordan vår egen krigshistorie fortelles, der kvinnene i stor grad har blitt usynliggjort, sier von der Lippe.

Les også: Soldaten som overgriper