Innlegget ble først publisert i Feminist javisst-spalten i Klassekampen 13. februar 2017.
Hvordan har homospørsmålet havnet i sentrum for et geopolitisk spill der seksualitet har blitt et våpen som skaper forskjell i Europa og vesten? Tegner det seg et mønster der radikale høyrekrefter promoterer identitetspolitikk som reklame for sin ekskluderende nasjonalisme, mens venstrekreftene vil kvitte seg med identitetspolitikken?
Les også: De ulikestilte andre
Posisjonering mot de andre
Dette spørsmålet ble jeg sittende og tygge på da jeg i forrige uke var på et seminar om «homonasjonalisme» i regi av Skeiv verden og nettverket Forskerkollektivet. De hadde invitert den svenske journalisten og forfatteren Anna-Maria Sörberg som kommer med en bok om temaet. I denne hevder hun at homser og lesbiske i økende grad blir gjort til representanter for en vestlig, urban og progressiv strømning i samfunnet.
Fortellingen om den fremgangsrike LHBT-bevegelsen, som bryter ny mark og skaper nye lover, er ifølge Sörberg en viktig byggestein i flere vestlige nasjoners selvbilde. Hun viser til at flere høyrepopulistiske partier i Europa løfter fram LHBT-rettigheter for å posisjonere seg mot «de andre» – migranter, flyktninger og muslimske grupper. En taktikk som vi også ser i Israel der politikerne eksplisitt vil vise hvordan de skiller seg fra sine naboland gjennom en progressiv innstilling til homofile.
Kamp om nasjonale verdier
Hun hevder at i løpet av 2000-tallet ble LHBT-saken utsatt for en høyrevridning som var med på å skape grobunn for en ny form for ekskluderende nasjonalisme og patriotisme. Sörberg viser til hvordan det har blitt en konkurranse om «nasjonale verdier» hvor stadig flere partiledere, særlig de lengst til høyre, snakker om LHBT-saken som et eksempel på og reklame for nasjonens kjerneverdier.
Fortellingen handler om et nasjonalt «vi», der kampen om feminisme, seksuelle rettigheter, likestilling og antidiskriminering tilsynelatende er vunnet.
Fortellingen handler om et nasjonalt «vi», der kampen om feminisme, seksuelle rettigheter, likestilling og antidiskriminering tilsynelatende er vunnet. En stivnet fortelling som avpolitiserer et felt det i realiteten står konflikt om. Praksiser som ikke overensstemmer med fremskrittsfortellingen om likestillingen som felles nasjonal verdi og LHBT-sakens gjennomslag, slik som vold, seksuelle overgrep mot kvinner, transpersoner og barn, fremstilles ikke som noe som også kjennetegner norske forhold. Heller ikke mangel på kjønnslikestilling eller etnisk diskriminering er noe som knyttes til det norske samfunnet.
Les også: Fellesnevneren i overgrepskulturer er ikke etnisitet, men kjonn
«Oss» og «dem»
På seminaret understreket forfatteren Anna-Maria Sörberg at verdier som seksuell frihet likestilling og rettigheter selvsagt er positive idealer. Problemet oppstår når blikket på «andre kulturer», ikke vestlige og muslimske kulturer, låser disse fast i stigmatiserende, negative forestillinger, i motsetning det tilsynelatende frie, tolerante og åpne vestlige subjektet. Antropologen Marianne Gullestad skrev allerede i 2002 i boka Det norske sett med nye øyne at seksuell frigjøring og likestilling nettopp framstår som kjernesymboler for hva «vi» står for, og hva som konstituerer «oss» i motsetning til «dem».
«Gender» er blitt et samlebegrep for det som blir betegnet som en kjønnsideologi som truer nasjonale verdier.
Det kan se ut til at vi er vitne til en paradoksal utvikling som jeg nevnte innledningsvis, der konservative og radikale høyrekrefter slik som Sverigedemokokraterna, deler av FRP, franske Front National og tyske Alternativ für Deutschland promoterer identitetspolitikk som markør for sin utestengende nasjonalisme. På samme tid er deler av venstresiden skeptiske til «kulturelitens politisk korrekte identitetspolitikk» og ser den som et problem som bør underordnes klassekampen.
Et forvirrende landskap
Men dette bildet er ikke entydig og vi ser på samme tid motsatte tendenser – det vi kan kalle ekskluderende heteronasjonalisme i andre land. I det siste har vi for eksempel sett hvordan det i Polen er blitt fremmet totalforbud mot abort etter at det EU- og innvandringsfiendtlige partiet nasjonalkonservative Lov- og rettferdightspartiet PiS kom til makten. «Gender» er blitt et samlebegrep for det som blir betegnet som en kjønnsideologi som truer nasjonale verdier og setter vanvittige ideer i hodene på unge mennesker. Ideologien skal dreie seg om alt fra kjønnsnøytrale ekteskap, transtoleranse til en seksualundervisning som ville forføre ungdom til pornografi, pedofili og abort.
Hør sosialantropolog Christine Jacobsen snakke om homonasjonalisme i podkasten Kjønnsavdelingen