Framsnakk som likestillingstiltak

Ved Det kunstfaglige fakultet i Tromsø har vi startet et arbeid for å endre den skjeve kjønnsbalansen vi har i toppstillinger ved musikkutdanningene i Norge. Med midler fra Forskningsrådets Balanseprogram skal vi kartlegge, utforske og påvirke feltet med en konkret målsetting om å bedre kjønnsbalansen. Ubalansen i kunstfeltet er påtakelig også utenfor utdanningssystemet, og årsakene er mange og sammensatte.

Da vi igangsatte prosjektet med et kick-off-seminar for de ansatte ved fakultetet, ble vi konfrontert med påstanden: «Jammen, det finns jo ingen kvinnelige …». Mangelen på kvinner som spiller enkelte instrumenter, og mangelen på kunnskap om de som faktisk finnes, satte på mange måter fart og retning på tiltakene i Balanse-prosjektet «Kjønn og skjønn i kunstfagene». Spesielt viktig ble det å arbeide for en mer rettferdig fordeling av anerkjennelse.

Det de fleste er enige om, er at en gjennomgående kulturendring må til, og at det ikke finns noen enkle løsninger. I tillegg til at det må rekrutteres flere kvinner til toppstillingene i musikkutdanningene, må det jobbes med å synliggjøre de som allerede er svært kompetente i feltet, både i og utenfor akademia. Jeg vil derfor benytte anledningen til å framsnakke framsnakk som et eksplisitt likestillingstiltak. Hovedmålet er synliggjøring. Poenget er ikke å drive ubegrunnet reklame, men å løfte fram kvinners kompetanse og prestasjoner, ettersom disse ofte underkommuniseres.

Les også: Feminin sound = dårlig dansemusikk?

Matilda-effekten

For å sette søkelyset på undergravingen av kvinners prestasjoner, lanserte Margaret W. Rossiter i 1993 begrepet Matilda-effekten. En motsats til den mye omtalte Matteus-effekten som brukes om tendensen til at den som allerede har mye, blir tildelt mer. Matilda-effekten brukes av Rossiter om det faktum at hvis man ikke er kjent nok, eller står i skyggen av en mer kjent person, er det stor sannsynlighet for at man mottar mindre anerkjennelse og ressurser.

Vi opplever ofte at innleide foredragsholdere og prosessdrivere er allerede heltedyrkede menn.

I Rossiters forbilledlige artikkel, som underveis løfter fram en lang rekke av underkommuniserte kvinnelige helter, blir fenomenet beskrevet gjennom det andre leddet i sitatet fra Matteusevangeliet 25,29: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har». Rossiter viser i artikkelen hvordan vitenskapskvinner er blitt fratatt den anerkjennelsen som burde fulgt betydningen av deres arbeider.

Vi opplever ofte at innleide foredragsholdere og prosessdrivere er allerede heltedyrkede menn. På Musikkonservatoriet i Tromsø talte vi antallet kvinner og menn blant de som holdt såkalte mesterklasser ved institusjonen ved Balanseprosjektets oppstart i 2015. Vi kom til en kvinneandel på kun 7,5 prosent, noe som overrasket mange. Dette ble det opplyst om på et personalmøte, og diskusjonen etterpå handlet om hvor ubevisste man ofte er i denne typen uformelle tilsettinger.

Ett år senere var prosenten innleide kvinnehelter oppe i hele 44 prosent, uten annet virkemiddel enn en oppfordring til å tenke seg om før man valgte ut mestrene. I tillegg til at de innleide kvinnene gjennom dette får mer oppmerksomhet, og at studenter får et større mangfold av rollemodeller, gir det en mer rettferdig rekrutteringspolitikk.

Få Wiki-kvinner

Filosofen Nancy Fraser trekker i boken Scales of justice fram anerkjennelse, fordeling og representasjon som tre sentrale dimensjoner ved rettferdighet, og hun argumenterer for at disse henger uløselig sammen. Det kreves anerkjennelse og respekt for å lykkes med rettferdighet i fordeling og representasjon, i tillegg må man i ethvert fagmiljø arbeide systematisk med dette.

Stereotypiene oppstår blant annet i språket, og kan derfor endres gjennom språkbruk.

En måte få til systematisk framsnakk på, er å sørge for å skrive fram kompetente personer, for eksempel ved hjelp av Wikipedia. Dette er en aktivitet flest menn driver med (i underkant av 20 prosent av Wikiforfatterne er kvinner), og det er flest menn som skrives fram i artiklene. For en kunstutøver er internett etter hvert blitt en formidlingskanal hvor Matteus- eller Matilda-effekten realiseres i sann-tid, og Wiki representerer ofte startpunktet for oss som søker informasjon om en person. Vi har eksempelvis talt antall kvinner i forskjellige Wikier om kjente personer, og i Tromsø påstår man at bare 12 av de 88 mest kjente menneskene fra Tromsø er kvinner. Underrepresentasjonen av kvinner i slike fora er unødvendig, og kan enkelt rettes opp.

Å systematisk synliggjøre kvinner som fortjener status som helter, kan sees på som urettferdig, fordi man fokuserer på én gruppe fagfolk på bekostning av en annen. Poenget med dette er at unge mannlige talenter får i større grad denne drahjelpen gjennom en allerede etablert, mannsdominert kultur for mentorering og synliggjøring.

Les også: Piano - best egnet for kvinnekroppen

Kjønnet språkbruk

Størrelsen på adjektivene vi bruker om kompetansen til en person, er ofte kjønnsavhengig. Menn karakteriseres i større grad som geniale, kreative og gudbenådet, mens kvinner kalles flinke og kunnskapsrike. Jeg mener at vi også må tørre å smake på om vi hver i sær er mer forbeholdne med de største adjektivene når det gjelder kvinners prestasjoner, enn når det gjelder menns. En god øvelse kan være å sjekke gehalten i adjektivstørrelsene, og i tillegg bevisst ta i bruk de største ordene også om kvinner som fortjener det. Stereotypiene oppstår blant annet i språket, og kan derfor endres gjennom språkbruk.

De utrolig flinke jentene nåtiden fostrer, fortjener framsnakk og støtte i sine ambisjoner, ikke sykeliggjøring og streberstempel.

De utrolig flinke jentene nåtiden fostrer, fortjener framsnakk og støtte i sine ambisjoner, ikke sykeliggjøring og streberstempel. Det er helt fantastisk at jenter vil og kan prestere på det nivået de gjør i norsk skole i dag. Og de kvinnelige fiolinistene som spiller skjorta av den etablerte verdenseliten er ikke farlige for norske orkestre, de representerer tvert imot en solid kompetanseheving. Da er det kanskje verdt å slutte å snakke om kvinneinvasjon straks et orkester har så vidt over 30 prosent kvinnelige ansatte.

Et av forskningsprosjektene i Kjønn og skjønn-prosjektet skal undersøke nettopp hva slags språk man bruker om kvinner og menn når deres kompetanse bedømmes  i forbindelse med opprykk til professor.

Kanon

En annen måte å synliggjøre kvinners innsats på, er å lese og sitere forskning skrevet av kvinner, og å passe på å få dem på litteraturlisten. Denne typen framsnakk er avgjørende for kvinners posisjon i akademia. Likeledes er lærebøker og studenters litteraturlister glimrende arenaer for å synliggjøre et større mangfold av fagfolk. Poenget er ikke å hjelpe kvinner fram, men simpelthen å unnlate å holde dem tilbake.

Vi kan alle sørge for at lyskasterne ikke feier forbi fabelaktige fagfolk bare fordi de er kvinner.

I musikkfaget er den etablerte kanon av komponister, pedagoger og musikkvitere i høy grad menn. Balanseprosjektet i Tromsø gjorde i år et innledende forsøk på å få kvinnelige komponister inn på listen over obligatoriske verker som søkerne på høyere utdanning må spille, men vi må kanskje jobbe noen år før tanken slår rot i fagmiljøet.

Bevisst og systematisk framsnakk er et likestillingstiltak som kan bidra til å motvirke en systematisk undervurderingen av kvinners arbeider. Å ikke framsnakke kvinner er også en handling; en handling som bidrar til en Matilda-effekt. Vi kan alle sørge for at lyskasterne ikke feier forbi fabelaktige fagfolk bare fordi de er kvinner. Til syvende og sist er dette et spørsmål om rettferdighet.

Les også: Kjønn i utakt