Spørsmål og uenigheter om transrettigheter spesielt og kjønnsmangfold generelt, har blitt et minefelt i samfunnsdebatten.
Slik jeg ser det, er «transdebatten» særlig dominert av kritiske stemmer og grupper, som for eksempel uttrykker bekymring for barns rettigheter, advarer mot angring på kjønnsbekreftende behandling og agendaen til en angivelig mektig internasjonal «translobby».
Konservativt debattklima
Jeg mener debattklimaet her hjemme sammenfaller med større internasjonale antikjønnsbevegelser, hvor konservative forståelser av «riktige» typer kjønn, familie og vitenskap fremholdes som nødvendige for å ivareta vår sivilisasjon.
Demokratisering av samfunnet, blant annet mulighet for å ta personlige valg i forhold til reproduksjon (abort), kjønnsidentitet, seksuell orientering og samlivsform ansees som eksistensielle trusler som må bekjempes.
Kjønnsforskningsfeltet er, ifølge denne tankegangen, i beste fall en pseudo-vitenskap som må stanses. Dette har skjedd i for eksempel Ungarn og Sverige, med nedleggelser av studieprogrammer og angrep på institusjoner.
Her hjemme blir det ofte understreket at vi ikke har ungarske eller svenske tilstander når det gjelder antikjønnskampanjer. Dette er kanskje sant dersom kjønnsperspektivet hovedsakelig er innrettet mot tradisjonell likestilling.
Men ser vi på debattklimaet når det gjelder transrettigheter, samt tverrfaglig kjønnsforskning i akademia, så mener jeg forskjellen mellom Norge, Sverige og Ungarn hovedsakelig er en nyanseforskjell i en ellers sammenfallende transnasjonal tendens.
Kjønnsforskningsfeltet er i en særlig posisjon til å vise hvilke faktorer som former muligheter og begrensninger for transpersoners likeverd i samfunnet vårt.
En nylig reportasje på nrk.no om to unge som sier de angrer på kjønnsbekreftende behandling, samt et EKKO-program om samme tema, og tilhørende åpne kommentarfelt på nettet, er eksempler på dette.
Her mener jeg påstander om fakta, vitenskap og realiteter, der det lesses på med mer eller – oftest – mindre relevante referanser fra påstått fagfellevurdert forskning, i stor grad brukes som argumenter. For eksempel: 1) Det finnes kun to kjønn, 2) Tallet på de som angrer er egentlig svært høyt, men holdes skjult av politisk motiverte aktivister, inkludert forskere med transkompetanse, som i sexologi og kjønnsforskning, 3) Friske barnekropper ofres på alteret til en spekulativ medisinsk industri og politisk korrekte politikere.
Les også: Jævla homo! utfordrer kjønnsforskerne
Kjønnsforskerne har mye viktig å formidle
Samtidig har det vært nesten unisont stille fra kjønnsforskningsfeltet. På en måte er det ikke så merkelig, gitt at forskning – og statlig tildeling av forskningsmidler – på kjønnsmangfold i stor grad har vært tillagt feltene medisin, psykologi og juss. Forskning har følgelig i stor grad rettet seg mot formalisering av helserelaterte og juridiske rettigheter, og forstår trans hovedsakelig utfra en slik kontekst.
Etter min mening har kjønnsforskningen ved norske universiteter i tillegg vært dominert av forskning der tokjønnsmodellen ikke i seg selv har vært systematisk utfordret. Dette gjelder spesielt forskning der diskriminerings- og likestillingsproblematikk står i sentrum. Kjønnsforskningen som fagfelt har faktisk mye viktig å formidle i den betente debatten om trans og kjønnsmangfold, og bør også, etter mitt syn, gjøre det.
Kjønnsforskningsfeltet er i en særlig posisjon til å vise hvilke faktorer som former muligheter og begrensninger for transpersoners likeverd i samfunnet vårt. Disse må forstås i sammenheng med strukturelle utfordringer som møtes av flere grupper, på basis av både kjønn og andre faktorer som skaper forskjeller.
Trange kjønnsnormer
Et perspektiv som sjelden kommer frem i transdebatten er de omkringliggende kjønnsnormene og samfunnsstrukturene som er ekstremt smale, selv om Norge formelt sett er blant verdens mest likestilte land. Trange kjønnsnormer er et problem som lenge har vært påpekt i debatt og forskning på for eksempel unge jenters psykiske helse, gutter som ikke presterer på skolen, lønnsgap mellom kvinner og menn, foreldrepermisjon og så videre.
Transdebatten sett i lys av det politiske klimaet vi befinner oss i, viser at det er helt nødvendig å forske mer på kjønnsmangfold utover tokjønnsmodellen.
Opplevde begrensninger på kjønnsuttrykk, for eksempel hva det vil si å være kvinne, mann og så videre i samfunnslivet og familielivet har lenge vært debattert. Jeg mener at også transdebatten må forstås i denne sammenhengen – ikke som et eksepsjonelt fenomen på siden av samfunnet.
Denne andregjøringen bidrar til fortsatt stigmatisering, og rimer dårlig med kjønnsforskningens lange historie innenfor universitetene. En historie som handler om å utforske underliggende årsaker til diskriminering og vold, og arbeide for frigjøring og likeverd gjennom kunnskapsproduksjon- og formidling.
Vi trenger mer forskning
På den ene siden får en betydelig utvidelse i muligheter for kjønnsuttrykk og -identitet, samt en viss formalisering av denne i juridisk og medisinsk forstand. Samtidig virker kjønnsnormene i samfunnet smalere for svært mange. Dette er et paradoks. At dette skjer i ett av verdens mest likestilte land, gjør paradokset bare mer prekært og viktig å forske på.
Transdebatten sett i lys av det politiske klimaet vi befinner oss i, viser at det er helt nødvendig å forske mer på kjønnsmangfold utover tokjønnsmodellen, og at forskere med slik kompetanse melder seg på i samfunnsdebatten. Samtidig har vi sett en mangeårig nedprioritering av kjønnsforskning som fagfelt i Norge. Først ble kjønnsforskningsprogrammet i Forskningsrådet nedlagt i 2011, og med det ble mulighetene for å motta forskningsmidler til frie prosjekter redusert.
Parallelt med dette, har det å fokusere på kjønnslikestilling utfra en endimensjonal tokjønnsmodell, kjønnsperspektiver og kjønnsbalanse blitt stadig mer dominerende.
I en tid der kjønn blir et stadig større minefelt i samfunnsdebatten, er det et paradoks at fagfeltet marginaliseres – og tilsynelatende lar seg marginalisere – slik det gjør.
Utfordringene vi står overfor i dag – både i samfunnet generelt og i akademia, for transpersoner og andre kjønn – viser at det trengs en langt mer ekspansiv satsning på, men også forståelse av, sammenhengen mellom kjønnsmakt spesielt, og makt generelt. Og her har det tverrfaglige kjønnsforskningsfeltet, slik jeg ser det, en særlig kompetanse.
