Munch og myten om geniet

«Det er ofte noe kvinnelig og veikt over vakre menn. Edvard Munch var vakker. Han var også svakelig, likevel virket han ikke veik.»

Slik åpner Rolf Stenersens biografi Edvard Munch – nærbilde av et geni. Boken ble tema for Lars Toft-Eriksen, kunsthistoriker og kurator ved Munchmuséet, da han startet arbeidet med sin doktorgradsavhandling. Han ville forstå hva som ligger bak biografiens idé om et kunstnerisk geni.

‒ I samtidskunsten reflekterer man mye over kunstnerrollen, forklarer han.

‒ Idéen om det kunstneriske geniet blir gjerne sett som en klisjé fra romantikken og modernismen. Men den er fremdeles til stede i et bredere lag av befolkningen, noe jeg ble konfrontert med som kurator.

Munch bidro til myten om seg selv

Toft-Eriksen forteller at det fremdeles er en nærmest mytisk oppfatning av kunstnere som Munch utenfor kunstmiljøet.

‒ Jeg ville undersøke kunstnermyten, slik den kommer til uttrykk i Stenersens fremstilling av Munch. Jeg ville finne de kulturelle og ideologiske forestillingene som ligger bak myten og biografien.

‒ Du skriver at Munch selv bidro til myten?

‒ Absolutt. Munch spilte på selvmytologisering allerede i 1890-årene. Man kan si at han iscenesatte seg selv, sier han.

‒ Han etterlot seg blant annet en rekke notater og dagbøker som ganske tydelig er konstruert. Man kan se at han har omskrevet de samme hendelsene flere ganger, ofte flere år etter at de fant sted, og fått de til å passe inn i en større fortelling. Han ville ha et image for ettertiden.

Toft-Eriksen påpeker at Munch hadde en nær relasjon til Stenersen, og selv bidro aktivt til å forme bildet biografien gir av ham.

‒ Biografien er drevet fram av anekdoter, ikke tørre fakta, sier han.

‒ Anekdoter er ubekreftede historier som gir inntrykk av å være sanne, og skaper derfor en virkelighetseffekt i den større fortellingen. De spiller en viktig retorisk rolle i Stenersens fortelling, siden de lar ham forankre komplekse idealer og forestillinger i konkrete hendelser fra Munchs liv – sanne eller usanne.

En femininitet forbeholdt menn

Det androgyne ble særlig vektlagt som et uttrykk for geniet i modernismen. I biografien åpner Stenersen med en beskrivelse av Munchs utseende, hvor han blant annet skriver:

«Han hadde et selsynt kraftig og skjønt hode. Folk snudde seg etter ham, også før han hadde fått et navn som kunstner. Den som hadde sett Edvard Munch glemmer det ikke.»

‒ Han beskrives som stereotypisk feminin. Det er til og med en grad av kroppslig begjær i forfatterstemmen når den beskriver Munch, forklarer Toft-Eriksen.

Kreativitet var kort fortalt sett på som en feminin egenskap, selv om kunstnerisk virksomhet i all hovedsak var forbeholdt menn.

‒ På denne tiden var forestillingen om det kreative geniet nært knyttet til det androgyne. Kreativitet var kort fortalt sett på som en feminin egenskap, selv om kunstnerisk virksomhet i all hovedsak var forbeholdt menn.

Der genialitet i tidligere i tider ble oppfattet som en gudegave, ble oppmerksomheten flyttet over på individet i romantikken og modernismen. Dette brakte ifølge Toft-Eriksen med seg et kjønnsfokus.

‒ Det geniale er nært knyttet til et begrep om det ubevisste, altså en irrasjonell egenskap. Man kunne ikke lære seg å bli et geni, det var noe som kom innenfra, forklarer han.

‒ Idealet om genialitet kan ses som en motreaksjon til opplysningstidens fokusering på rasjonalitet. Ved å se det geniale som et uttrykk for noe ubevisst, så man det også som en feminin egenskap. Forstillingen bygget på ideer om at menn var rasjonelle og bevisste, mens kvinner var irrasjonelle og i større grad styrt av ubevisste impulser.

‒ Man hadde med andre ord en idé om det kreative og geniale som feminint, men en femininitet kun forbeholdt menn.

Les også: Foraktet kvinner, fremmet likestilling

Samtidens syn på kjønn

Dette var ideer som bredte om seg blant Munchs radikale omgangskrets i Berlin. De diskuterte kjønn og seksualpolitikk, og utfordret datidens normer.

‒ Munch var etter alt å dømme bevisst disse strømningene. Man kan selvfølgelig ikke si det sikkert, men det er sannsynlig at han spilte på dem, som en form for imagebygging. Stenersen spiller i hvert fall tydelig på tanken om en androgyn kunstnerfigur i sine beskrivelser. Han idealiserte Munch opp mot en stereotypi.

I Munchs malerier ble androgyniteten uttrykt i form av en ustabil maskulinitet, hevder Toft-Eriksen.

‒ Han fokuserte tydelig på svakelige mannsfigurer, som var underkastet, eller hadde blitt offer for, kvinnen. Dette må man se i lys av datidens ekstremt komplekse syn på kjønn, sier han.

‒ På den ene siden hadde man en tidlig feministisk og seksualpolitisk bevissthet blant deler av Kristiania-bohemen, i tillegg til mer radikale strømninger i miljøet rundt Munch i Berlin. Dette påvirket åpenbart Munch.

Genialitet og galskap

Idéen om det androgyne kunstnergeniet ble også lenket til datidens forståelse av galskap. Freuds psykoanalyse av Leonardo da Vinci spilte en sentral rolle i dette, forklarer Toft-Eriksen.

‒ Leonardo ble sett på som «selve geniet». Man oppfattet uttrykket hans som feminint, og han ble skrevet inn i en androgyn, seksuelt avvikende kontekst, sier han.

Ideene om genialitet og galskap lignet hverandre i at de var psykologiske avvik fra det normale.

‒ Stenersen forklarte dette med at Munch hadde et «splittet sinn». Ideene om genialitet og galskap lignet hverandre i at de var psykologiske avvik fra det normale.

Dermed ble også galskapen en del av genimyten.

‒ Galskap var selvfølgelig sett på som negativt, men utfallet av galskapen, altså kunsten, var intellektuelt overskudd, sier han.

‒ Noen mente det var samfunnsnedbrytende, en slags skadelig genialitet. Dette ble godt mottatt av kunstnerne selv, som brukte galskapen som et hedersmerke. Man kan si at galskapen ble dyrket i modernismen.

Munchs geni forklart med morens død

I Munchs tilfelle ble morens død brukt som en psykoanalytisk forklaring på hans geni.

‒ Man kan se Freuds analyse av Leonardo som en modell for Stenersens tekst. Freud forklarte kreativitet som en måte å bearbeide traumer fra barndommen på. For Munch var dette traumet morens død, slik Stenersen tolket det, forteller Toft-Eriksen.

‒ Munchs kunst er litt preget av samtidens misogyne holdninger. I bildene ser vi klisjéaktige kvinnefigurer, gjerne ytterpunkter. Stenersen forklarer dette med tapet av moren, og en påfølgende dødsangst. Ifølge biografien ble død, seksualitet og reproduksjon knyttet sammen i Munchs bevissthet, og førte til en frykt for kvinner.

Munchs barndomstraume førte, i tråd med Freud, til en aseksuell livspraksis.

‒ Munch behandlet kunstverkene som sine barn, en slags billett til fremtiden. Stenersen argumenterte for at kunsten overtok for seksuallivet hans.

Toft-Eriksen mener at Stenersens psykoanalytiske tilnærming til en viss grad undergraver den romantiske idéen om kunstnergeniet.

‒ Kreativitet og originalitet er en viktig del av myten om geniet. Begrepet har sitt opphav i idéer om fruktbarhet, i det å skape liv, forklarer han.

‒ Stenersens framstilling av Munch som et aseksuelt geni punkterer på sett og vis myten. Munchs kreativitet motsetter seg ideen om originalitet i den forstand at kunsten ses som tvangsmessig repetisjon.

Et historisk perspektiv

Ingeborg W. Owesen, filosof, kunsthistoriker og seniorrådgiver i Forskningsrådet, har jobbet med spørsmål knyttet til Munch og kjønnsteorier fra tidlig 1900-tall. Hun mener det historiske perspektivet er essensielt når man skal forstå en kunstner.

‒ Toft-Eriksen har satt Munch i en historisk sammenheng ved å trekke frem flere teoretiske perspektiver fra hans samtid. Det er veldig interessant, sier hun.

‒ I biografiform blir en kunstner som Munch fort til en heltefigur, men for meg er det mer spennende med en viss distanse. Hvis man ser ham utfra den historiske sammenhengen han levde i, slik Toft-Eriksen gjør, åpner man for flere perspektiver.

Hun trekker frem at Munch levde i en historisk overgangsperiode.

‒ Det florerte av teorier om kjønn. Man hadde nye strømninger som kampen for stemmerett og kristianiabohemens tanker om seksuell frihet. Det var mange ulike stemmer i Munchs samtid, som med all sannsynlighet påvirket ham.

Les også: På historiens hittegodskontor

Bidro til å endre synet på kvinner

Owesen mener at man ikke uten videre skal stemple Munchs kvinnesyn kun basert på Stenersens biografi om ham.

‒ Munch har et mangefasettert kunstnerskap, forteller hun.

‒ Han laget noen av de vakreste og såreste kvinneframstillingene i kunsthistorien, og viste stor forståelse for sine motiver.

Owesen mener man kan si at Munchs Madonna har påvirket synet på kvinnelig seksualitet i Norge. Her trekker hun paralleller til betydningen Ibsens Et dukkehjem fikk for synet på kvinnens rolle i samfunnet.

– Det er tette bånd mellom kultur og politikk, og Munch bidro til å utvikle en kollektiv holdning rettet mot økt likestilling, selv om han kanskje ikke selv var bevisst på dette.

Samtidig påpeker hun at noen av maleriene viser Munchs egen usikkerhet.

‒ Noen ganger gir han uttrykk for en slags kjærlighetsangst. Det gjør at kvinneskikkelsene hans i enkelte tilfeller kan være preget av en slags frustrasjon. På den annen side laget han også flotte portretter av kvinner fra sin egen omgangskrets. Han utviser hovedsakelig innlevelse og forståelse, uavhengig av motivets kjønn.

Kvinner kalles ikke genier

Munchs kvinnesyn var preget av datidens brytninger. At kvinner i større grad ble sett på som subjekter, og den gryende feminismen, utfordret mannens dominerende posisjon.

‒ Mer generelt ser vi jo at kvinner ikke ble omtalt som genier. Det var en kategori forbeholdt menn, forklarer Lars Toft-Eriksen.

Kvinner omtales gjerne som unike eller eksepsjonelle, men kalles som regel ikke genier.

‒ Geni-kategorien ble et kjønnspolitisk maktuttrykk. Selv om det var en økende andel kvinnelige kunstnere, også før Munchs tid, ble kvinners kreativitet underlagt mannens. Det var altså en undertrykkelse av kvinnelige kunstnere, samtidig som femininitet ble idealisert.

Det er stort sett bare menn som blir sett på som genier, selv i dag. Ingeborg W. Owesen hevder at man må se idéen om geniet også i lys av ytre faktorer.

‒ Kvinner omtales gjerne som unike eller eksepsjonelle, men kalles som regel ikke genier, forklarer hun.

‒ Det kan kanskje spores til Immanuel Kants idé om geniet, hvor en av betingelsene var at man måtte danne en skole for å lære opp etterfølgere. Munch fikk mange etterfølgere i kunstretningene ekspresjonisme og symbolisme, og oppfyller slik sett det «kravet». Men få kunstnere har fulgt i en kvinnes fotspor i samme grad, og dermed forsvinner kvinnelige kunstnere også ut av kanon.

Ideen om kunstnergeniet lever 

‒ Genialitet oppfattes ofte som en indre betingelse, at man er et geni, men ytre faktorer spiller også inn. Sosiale forhold påvirker hvem som kan geniforklares.

Debatten som pågikk tidlig på 1900-tallet har påfallende paralleller til nåtiden, sier Toft Eriksen. Han mener Stenersens biografi illustrerer dette.

‒ Kjønn, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet er begreper som blir debattert mye for tiden. Dette er ikke nye ideer i dag, og kritikken er ikke ny. Debatten lignet for hundre år siden.

Når det kommer til modernismens idé om kunstnergeniet, hevder kuratoren at den fortsatt lever i god behold.

‒ Mange kunstnere i dag vil le av en slik forestilling, men blant folk flest lever den videre. Det er en fortelling publikum fortsatt vil høre når de kommer på Munchmuseet, og jeg spurte meg selv hvorfor. Jeg tror ikke det handler om Munch som person, men heller om hans rolle som bærer av myten.

Les også: Menn tjener mer enn kvinner på kunsten sin