– Kvinnedagen er viktig, ja kanskje viktigere enn noen gang, ifølge forskere. Kilden har spurt et knippe kjønnsforskere hvorfor 8. mars må markeres, hvilke saker de kunne tenke seg å gå i tog for, og hva vi trenger mer kunnskap om.
– Vi er på ingen måte utlært når det gjelder vold mot kvinner
– Kvinnedagen er veldig viktig fordi den – i det minste en gang i året – får oss til å stoppe opp og reflektere over kvinners situasjon i dag både lokalt og globalt, sier Ann Therese Lotherington, professor ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning og og prodekan for forskning ved UiT – Norges arktiske universitet.
– Jeg får ofte spørsmål om vi ikke har kommet lenger enn som så, men det har vi ikke. Her hjemme har vi fortsatt overfylte krisesentre, vi har ulikelønn og fattigdom blant både unge og gamle kvinner. Internasjonalt ser det mye verre ut.
Lotherington liker 8. mars og er veldig glad for at unge stemmer nå står opp for både de «gamle» sakene og for nye saker som spesielt berører dem.
– Selv har jeg gått i tog nesten hvert år siden jeg var tenåring, det blir mange tog!
– I år blir markeringen digital. I tråd med smittevernreglene skal noen av oss på Senter for kvinne- og kjønnsforskning samles og følge det lokale arrangementet. Det er fint, for litt av vitsen med dagen er jo å kjempe kampene sammen og vise vår solidaritet kollektivt.
Når det gjelder viktige sake å gå i tog for kommer bekjempelse av vold mot kvinner høyt opp, for Lotherington.
– Vold mot kvinner skjer i alle lag av befolkningen i alle land. Det handler ikke bare om direkte vold, men også strukturell vold som det ikke alltid er like lett å se, sier hun.
– Som en god nummer to, som vi faktisk også kan definere som del av nummer en, er retten til selvbestemt, medisinsk forsvarlig abort. At vi fikk en abortlov i Norge i 1978 som ga alle kvinner rett til selvbestemt abort fikk svært stor betydning for kvinners stilling i Norge. Et hvert tegn til trussel mot den loven vil jeg kjempe imot!
– Er det noen typiske 8. mars-saker du mener vi trenger mer kunnskap om, og i så fall hvilke?
– Vi er på ingen måte utlært når det gjelder vold mot kvinner, sier Lotherington.
– Vi trener mer kunnskap om omfang, typer vold og konsekvenser av volden både på individuelt og strukturelt nivå, lokalt og globalt. Helt prekært lite kunnskap har vi om vold mot kvinner i krig og på flukt. Her er det nok å ta av for så vel forskere som praktikere og politikere.
Les også: – Likestillingsdebatten ble kneblet
– 8. mars handler om å kjempe mot alle former for diskriminering
Reinert Skumsnes, arkeolog og postdoktor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, mener det helt klart er viktig å markere kvinnedagen.
– Først og fremst fordi det fortsatt er mye som gjenstår før vi har oppnådd likestilling. Men også som en påminnelse av det arbeidet som er gjort; hvilke kamper som er tatt; hvordan det var før og hvordan vi kom hit, sier han.
Det er også viktig å rette blikket fremover, mener Skumsnes.
– Hvor vil vi og hva gjenstår? Vi må oppnå full likestilling i samfunnet generelt. For meg handler 8. mars om å kjempe mot alle former for diskriminering, ikke bare av kjønn, men også diskriminering på grunn av hudfarge, seksualitet, etnisitet og religion.
Skumsnes fikk et forhold til 8.mars først i 2014, da han begynte på Senter for tverrfaglig kjønnsforskning.
– Her er jeg med på arrangementer knyttet til 8. mars, hvor målet er å bringe frem kunnskap om temaer tilknyttet kvinnedagen, forteller han.
– Det er mange viktige temaer, blant annet lønn og arbeidstid, og å støtte opp om velferdsstaten. Men også bekjempelse av vold, diskriminering og urettferdighet mer generelt, både i Norge og i resten av verden.
Skumsnes mener det er mange temaer vi trenger mer kunnskap om. For eksempel hvilke konsekvenser koronapandemien har fått for likestilling.
– Vi heiet på kvinnedominerte lavtlønnsyrker som sykepleiere og hjelpepleiere i starten av pandemien. Likevel var det de lavtlønnede mannlige industriarbeidere som fikk høyere lønn i oppgjøret. Hvorfor skjedde dette? spør han.
– Dette viser at vi trenger mer kunnskap, og nettopp derfor er årets tema for STKs 8. mars arrangement covid-19 og ulikhet: kjønn, arbeid og migrasjon.
Skumsnes gjentar betydningen av å kjenne historien.
– Som historiker mener jeg veien fremover på mange måter avhenger av vårt forhold til fortiden, også den dype fortiden. Forholdet mellom mennesker har endret seg enormt gjennom historien. Og for å forstå de dypere årsakene til disse endringene og hva som skaper dem, trenger vi mer historieforskning.
– Historien minner oss om hvor fort forandringer skjer, slik at vi ikke tar det vi har oppnådd for gitt.
Les også: Forsker på kjønnsroller i det gamle Egypt
– Vi trenger mer kritisk forskning på myten om «likestillingslandet» Norge
– Kjønnsbasert diskriminering og vold er fremdeles et utbredt samfunnsproblem, i Norge og resten av verden, sier Elisabeth Lund Engebretsen, antropolog og kjønnsforsker ved Universitetet i Stavanger.
– Ikke minst viser covid-pandemien og klimaendringene at sosiale ulikheter, som i stor grad er kjønnede, forsterkes under globale kriser. Så, ja Kvinnedagen er absolutt viktig.
Selv markerer Lund Engebretsen 8. mars hvert år, enten ved å delta i marsj eller i form av arrangementer i jobbsammenheng.
– Spesielt viktige saker for meg nå er anerkjennelse av transfolk og sexarbeideres rettigheter, spesielt for de av oss med etnisk minoritets- og migrantbakgrunn; samt skeiv klimakamp, sier hun.
– Ellers går jeg gjerne i 8. marstog for likelønn, reproduktive rettigheter og global solidaritet.
I lys av det offentlige ordskiftet om kjønnsnormer, spesielt trans og ikke-binære, og i lys av den normaliseringen av antifeminisme og mistenkeliggjøring av forskningsbasert kunnskap som pågår, trenger mer forskning på dette feltet, mener Lund Engebretsen.
– Vi trenger også mer kritisk forskning på myten om «likestillingslandet» Norge. Det er allerede gjort i langt større grad i våre nordiske naboland, spesielt i Sverige og Finland.
Lund Engebretsen mener også at 8. mars er en viktig påminnelse om at det eksisterer dype strukturelle ulikheter.
– Ikke minst lever vi i et svært kjønnsnormativt samfunn preget av reproduktiv heteronormativitet. Dette bidrar pandemi- og klimakrisen til å forsterke ytterligere, sier hun.
– Mytiske og endimensjonale fortellinger om norsk likestilling og velferd i særklasse, er blitt dominerende samfunnspolitiske verktøy. Men disse fortellingene ble produsert på 1980- og 90-tallet, og er i stor grad uegnede til å forstå og endre kjønnede normsystemer i dag og i fremtiden.
Les også: Jævla homo! utfordrer kjønnsforskerne
– Alle har ikke de samme mulighetene, det må vi fortsatt jobbe for
Kvinnedagen er fortsatt viktig, mener Elisabet Ljunggren, professor i organisasjon og ledelse ved Nord Universitet.
– Først og fremst fordi det fortsatt er kamper å ta, også i Norge. Som at kvinner og menn fremdeles ikke er økonomisk likestilte, og at gutter og jenter fortsatt tar kjønnsdelte utdanning- og yrkesvalg, sier hun.
– Utdanningsvalg er ikke naturgitt, det må man ikke glemme. Både kjønn, klasse og etnisitet spiller inn. Alle har ikke de samme mulighetene, og det må vi fortsatt jobbe for.
Ifølge Ljunggren, er det også viktig å ikke ta kvinners rettigheter for gitt. Heller ikke i Norge.
– Men også fordi det kan komme politisk backlash, som det vi for eksempel ser i Polen. Vi kan altså ikke ta våre tilkjempede rettigheter som en selvfølge, men fortsette å kjempe for dem.
– Er det noen saker du kunne gått i 8. marstog for?
– Jeg har ikke gått i 8. marstog på sikkert tjue år, men jeg feirer gjerne dagen på andre måter; som å delta på arrangementer eller skrive kronikker, sier hun.
– Men hvis jeg skulle gått i tog så måtte det vært for lik lønn og like økonomiske rettigheter for alle.
Selv forsker Ljunggren på innovasjon og entreprenørskap, og på kjønn i dette fagområdet.
– Jeg kunne jo gått i tog for at kvinnelige entreprenører skal få lik behandling som mannlige. Men det er sagt med humor, understreker hun.
– Hvis jeg skulle gått i tog så ville det vært for å solidarisere meg med svakere grupper, og for dem som virkelig trenger det.
Ljunggren mener vi trenger mer kunnskap om hvorfor jenter og gutter fortsatt velger forskjellig når de skal velge jobb og utdanning.
– Hvorfor verdsetter vi menns og kvinners arbeid så forskjellig? Vi henger fortsatt etter når det gjelder å respektere typiske kvinneyrker som innenfor helse- og omsorg, sier hun.
– Man har jobbet lenge for å heve statusen til disse yrkene og for å få menn til å velge omsorgsyrker, men det har skjedd lite.
Ljunggren peker på at vi lever i et samfunn hvor alt måles i penger, og at vi trenger mer forskning på hvilke konsekvenser det grønne skiftet vil få for likestilling mellom kvinner og menn.
– New Public Management-modellen har nådd universiteter, sykehjem og barnehager. Alt handler om lønnsomhet. Det er en farlig utvikling. Koronaepidemien har jo tydelig vist oss at noen må passe våre barn og syke for at samfunnet skal gå rundt, sier hun.
– Det blir interessant å se hva det grønne skiftet og en mer sirkulær økonomi vil gjøre med verdisynet vårt. Hva vil skje med vårt syn på likestilling og hvordan vi måler verdien av arbeid hvis penger blir erstattet med matkuponger?
Les også: Kjønnsblind forskning på innovasjon
– Porno er en av de største truslene mot likestilling
Det er absolutt viktig å markere kvinnedagen. På noen punkter også viktigere enn noen gang, mener Knut Dørum, professor i historie ved Universitetet i Agder.
– Det er utfordrende å være ung kvinne i dag, kroppspresset og seksualiseringen av kvinner er verre enn noen gang, mener han.
– Unge gutter lærer om sex ved å søke på nettet, hvor pornovideoer er fritt tilgjengelige. Det gjør at unge gutter – og unge jenter – får et skjevt bilde av kropp og sex.
Dørum mener at kroppspresset særlig rammer unge jenter, men også menn.
– Alle unge kvinner skal jo se ut som fotomodeller og alt hår på kroppen barberes bort. Det samme gjelder menn. Dette er idealer hentet fra pornoindustrien og har ingenting med frigjort seksualitet å gjøre, sier han.
– Underholdningsindustrien og media følger opp, bare se på hvordan sex blir fremstilt i Dagbladet og VG: det er sex på menns premisser inspirert av porno.
En skremmende utvikling, mener Dørum.
– Hele samfunnet er preget av kroppshysteriet. Vi skal se unge og sexy ut hele livet. Men særlig de unge rammes, og først og fremst jenter: Det er knalltøft å være ung jente i dag.
Pornofisering og kroppspress er heldigvis et forskningsområde EU satser på forteller han.
– Jeg har vært redaktør for en bok hvor europeiske forskere har skrevet om temaet, blant annet om hevnporno. Det vil si at gutter tar nakenbilder av kjæresten og sprer dem i sosiale medier som hevn hvis kjæresten slår opp.
Dørum innrømmer at han aldri har gått i 8. marstog, men kunne tenkt seg og gått under parolen «Nei til pornofisering av samfunnet».
– Se deg rundt; alle jenter mellom 20 og 30 år ser ut som fotomodeller, sier han.
– Vi benytter kroppen vår for å oppnå status i konkurranse om hvem som er tynnest, mest symmetrisk mest sexy, også kvinner imellom.
Han mener vi trenger mer forskning på det han mener er en pornofisering av samfunnet.
– Porno har blitt stuerent. Å kritisere porno er blitt gammeldags. Jeg mener porno er en av de største truslene mot likestilling, sier han.
– Det handler om vold og dominans, om å tvinge kvinner til å gjøre noe de ikke vil. Porno har ingenting ting med nytelse å gjøre og foregår helt og holdent på menns premisser. Vi er tilbake 1960- og 1970-tallets føringer om at kvinnen skulle skapes i mannens bilde.
Les også: Kvinner fikk stemme, men ikke bestemme
– Vi kan raskt få et backlash, noe vi ser flere steder i Europa
Det er flere grunner til at kvinnedagen er viktig, mener Kari Jegerstedt, litteraturviter, førsteamanuensis og konstituert senterleder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen
– For det første er dagen historisk viktig. Den ble jo startet i forbindelse med kampen for stemmerett for kvinner, men er brukt historisk til å mobilisere for ulike saker. 8. mars representerer slik et potensial og en mulighet for å si ifra.
– For eksempel i 2014, da dobbelt så mange som ellers gikk i 8. marstog for å forsvare reservasjonsretten.
Jegerstedt mener det er viktig å huske at kampen for kvinners rettigheter ikke er så gammel.
– Det betyr at vi raskt kan få et backlash, noe vi også ser flere steder i Europa, sier hun.
Den økte aktiviteten i forbindelse med kvinnedagen, som etter hvert har utviklet seg til å vare i en drøy uke, viser også at den er viktig, ifølge Jegerstedt.
– De ulike temaene som blir tatt opp viser mangfoldet i feministisk tenkning. Kvinnedagen blir brukt til å mobilisere og vise frem mangfold, sier hun.
Selv tilhører hun en generasjon som gikk mye i tog, både på kvinnedagen og i fredsmarsjer.
– Jeg var aktivist i min ungdom, men sluttet etter hvert å gå i tog, forteller Jegerstedt.
– Men jeg mener det er viktig at muligheten for å gå i 8. marstog er der. Og jeg blir veldig glad når studentene mine, av alle kjønn, går i tog.
Hun føler seg privilegert som får arbeide med feministisk tenkning i akademia.
– Jeg regner meg som en akademisk aktivist, sier hun.
– Og jeg markerer kvinnedagen ved å arrangere seminarer og debatter i arbeidet mitt. For eksempel arrangerer vi SKOK-debatten, som i år skal handle om ytringsfrihet i akademia, rasisme og sexisme.
Det er flere saker det er verdt å gå i tog for, mener Jegerstedt.
– Kvinnedagen er jo en internasjonal feministisk dag, og jeg kunne gått i tog for internasjonal solidaritet med flyktninger, og for fred og naturmangfold, sier hun.
– Tap av naturmangfoldet er noe mange fattige kvinner i Sør får føle på kroppen, og de står i spissen for denne viktige kampen. Den kampen støtter jeg helhjertet.
En politisk enkeltsak som engasjerer henne her hjemme er utkastelsen av Mustafa Hasan.
– Det handler om hva slags samfunn vi vil ha. Og om solidaritet med undertrykte grupper generelt. Her har feministisk tenkning en viktig rolle. Andre viktige saker for meg er 6-timersdagen og likelønn.
Arbeidslivet må, ifølge Jegerstedt fordeles bedre.
– De som har arbeid jobber stadig mer, mens noen havner helt utenfor arbeidslivet. Covid har jo tydeliggjort ulikhetene i arbeidslivet.
Vi trenger mer kunnskap om kjønnsbasert vold, mot kvinner og transpersoner, om klima, historie og global ulikhet, mener Jegerstedt.
– Men først og fremst tenker jeg vi trenger en annen form for kunnskap – som gjør oss i stand til å handle, sier hun.
– En kunnskap som lærer oss å tenke på en annen måte. Her tenker jeg at både feministisk vitenskapskritikk og dekolonialiseringen av pensum er et første skritt i riktig retning, bort fra den vestlige tenkemåten om kunnskap som er så preget av å ha kontroll.
Les også: Hva om kvinnen var en kastrert mann?
