Kvinnene i de «gule vestene» fikk mye makt

– Det var kvinnene som styrte sjappa, sier Eli Melby, stipendiat i sosiologi ved Universitetet i Bergen. 

Hun forsker på kjønnet politisk deltakelse i gule vester-bevegelsen, som oppstod høsten 2018 som en protest mot økte drivstoffavgifter. Den utviklet seg raskt til en bredere bevegelse mot sosial ulikhet og økonomisk urettferdighet. 

– Mange i bevegelsen opplevde den franske staten og samfunnseliten som et mannsdominert hierarki. Derfor var det viktig å unngå sterke mannlige ledere på grasrotplanet. Det skapte et rom for kvinner til å ta plass, forklarer hun.

Melby påpeker at det uoffisielle ansvaret hadde en bakside:

– Kvinnene gjorde en uforholdsmessig stor del av lederskapsoppgavene, men uten at innsatsen deres ble ordentlig anerkjent, verken av dem selv eller de andre medlemmene i gruppa.

Studien hennes gir innsikt i dynamikker som kan prege lederløse grasrotbevegelser mer generelt. Ifølge Melby kan denne typen organisering kreve betydelig innsats, og mye av arbeidet faller umerkelig på kvinner.

Ingen sentral styring

Melby peker på at det har vært mye forskning på kjønn i politiske partier og institusjoner, men at kjønn innenfor sosiale bevegelser har fått langt mindre oppmerksomhet.

– Jeg var interessert i kjønn fra starten av, men jeg ble overrasket over hvor sentralt kjønn var for blant annet fordeling av arbeidsoppgaver i de Gule vestene, sier hun.

For å forstå dynamikken i Gule vester-bevegelsen gjennomførte Melby en etnografisk studie. Hun observerte medlemmer fra to ulike grupper.

– Bevegelsen hadde ingen sentral styring. Så det var spesielt interessant å studere organiseringen på grasrotnivå, fordi folk hadde større frihet til å skape sine egne politiske verdener enn i mer strukturerte, formelle bevegelser, sier hun. 

I løpet av syv måneder deltok hun på møter, observerte hvordan gruppene fungerte på bakken, og analyserte hvordan organiseringen foregikk både fysisk og digitalt.

– Jeg ønsket å forstå hvordan deltakerne gikk fram i arbeidet med daglig politisk organisering og hvordan de selv skapte sitt politiske program over tid, som var særegent for deres sosiale kontekst. 

Kvinnfolkarbeid å holde orden

Melby beskriver hvordan kvinner tok på seg en rekke ansvarsoppgaver som i praksis fungerte som lederskap, men som ikke nødvendigvis ble anerkjent som det. For å fange dette fenomenet utviklet forskeren begrepet gendered leading tasks – «kjønnede ansvarsoppgaver». 

Hun identifiserte tre slike oppgaver.

Den første var omsorgsfull administrasjon. Dette var de praktiske oppgavene som ga gruppa en retning gjennom organisering av møter og demonstrasjoner. 

– Disse viktige oppgavene ble ufarliggjort gjennom å gå frem på en omsorgsfull måte, forteller Melby.

– I gule vester skjulte ideen om flat struktur arbeidet som var avgjørende for vedlikeholdet av gruppene. 

Den andre oppgaven var lytting.

– I de Gule vestene står folks personlige erfaringer sentralt, og de ble knyttet til større politiske spørsmål slik vi kjenner det fra feministiske bevegelser, forteller forskeren, og legger til: 

– De som tok på seg lytteoppgaver fikk stor innflytelse på hvilke temaer som ble prioritert på møtene, gjennom å bestemme hvem som skulle lyttes til.

Den tredje oppgaven var vedlikehold. Dette var et synlig trekk særlig ved den sørfranske gruppa, som organiserte seg i en hytte på en parkeringsplass som var synlig fra en motorvei like ved. Eksempler på slike oppgaver var å holde møtestedene ryddige, sørge for at fysiske strukturer ble vedlikeholdt – og noen ganger også å passe på at folk ikke drakk for mye alkohol under samlinger, forteller Melby. 

– Det å holde orden var ansett som typisk kvinnfolkarbeid. Det var dermed ikke kvalifisert som viktig, selv om det var tydelig for meg som utenforstående at det var avgjørende for styringa av gruppa. 

Kvinnenes arbeid ble usynliggjort

Melby forteller at selv om kvinner tok på seg viktige organisatoriske oppgaver i gule vester-bevegelsen, ble arbeidet deres ofte usynliggjort. Hun trekker frem den amerikanske feministen og forskeren Jo Freeman, som allerede på 1970-tallet beskrev hvordan påstander om lederløshet i sosiale bevegelser kan bidra til å tåkelegge maktstrukturer.

– I gule vester skjulte ideen om flat struktur arbeidet som var avgjørende for vedlikeholdet av gruppene. 

Dette gjenspeiler ifølge henne en klassisk problemstilling i politiske bevegelser: Hvordan kan man ha struktur uten å reprodusere eksisterende makthierarkier?

– Men kvinnene fikk også makt gjennom oppgavene de utførte?

– Ja, på en måte, svarer Melby.

– De styrte gruppenes daglige drift og tok viktige beslutninger, men samtidig kunne denne typen arbeid være utmattende. Mange trakk seg tilbake fordi arbeidet ikke ble verdsatt eller anerkjent av resten av gruppen. 

Hun legger til at dette er et kjent fenomen i forskning på sosiale bevegelser, hvor kvinner ofte påtar seg omsorgsoppgaver som blir avgjørende, men usynliggjort. 

– Tidligere funn har kommet fra studier av bevegelser som formelt utestenger kvinner fra lederskap, slik som den amerikanske borgerrettsbevegelsen, forteller Melby.

– Og hva med mennene i bevegelsen?

– Menn kunne også ta på seg organisatoriske oppgaver, men i mindre grad. 

Melby forteller at menn oftere var mer synlige i offentligheten. De tok ordet i mediene og gikk fremst i demonstrasjonene. 

– Etter hvert som bevegelsen ble mer preget av voldelige sammenstøt, ble mennene ofte de mest fremtredende figurene i offentligheten, forklarer hun.

Originale funn, men ikke overraskende

– Artikkelen til Melby har kjennetegnet til en typisk god artikkel, mener Runar Døving.

Han er professor i sosialantropologi ved Høgskolen Kristiania, og har i tillegg til antropologisk forskning på mat og grønnsaker, vært opptatt av kjønn og makt.

– Når man først leser artikkelen hennes, fremstår funnene som åpenbare – men de var ikke åpenbare før man leste dem.

Han er ikke overrasket over at kvinnene i Gule vester-bevegelsen oppnådde sosial innflytelse gjennom ulike omsorgs- og vedlikeholdsoppgaver. Han vektlegger særlig kvinners «relasjonelle kompetanse» som viktig kilde til makt. 

– Leser du forfattere som Kerstin Ekman eller Sigrid Undset, ser man kvinner med svak formell samfunnsposisjon, men som likevel styrer det meste. Kristin Lavransdatter er den som tar de viktige beslutningene, for gubben Erlend er ute og praler på sin høye hest, sier han. Det er kvinner som styrer husholdets avtalebok. 

Døving definerer makt som evnen til å få andre til å handle annerledes enn de ellers ville gjort. 

Det finnes mange ulike maktformer, ifølge ham.

– Det kan være subtil makt, eller definisjonsmakt man ikke en gang merker. 

Maktkamp i hjemmet?

Han mener mye av kvinners makt i hjemmet bunner i kunnskap. De vet hvordan ting skal gjøres – hva som skal handles inn, hvordan familieselskapet organiseres, hvilke følelser som må tas hensyn til.

– De gjør jobben, men får samtidig kontroll over det som skjer, sier han.

– Er det ikke kontroversielt å si at kvinner har mest makt i hjemmet?

– Nei, det er empirisk belagt, mener Døving, som viser til at kvinner ofte får større innflytelse over blant annet hjemmets estetiske uttrykk eller barns ernæring. 

– Den som skriver referatet, bestemmer i praksis mye mer enn folk tror. 

– Men du hører ofte at menn tar de store avgjørelsene, for eksempel hvor familien skal bo?

Han ler. 

– Fra mitt feltarbeid har man en vits som går igjen: «Han tar alle de store beslutningene, jeg tar alle de små.» «Er ikke det urettferdig da?» «Nei, for vi har ikke tatt noen store beslutninger ennå».

Pappaperm endrer maktbalansen

Noe er i endring, mener Døving.

– Pappaperm er kanskje det viktigste som har skjedd for menn de siste femti årene. Endelig får de tilgang til sine egne barn – ikke bare som autoritære oppdragere, men som omsorgspersoner.

Å påta seg flere huslige oppgaver handler ikke bare om å være en god far, men også om å styrke sin egen maktposisjon i hjemmet, mener han.

Og dette gjelder også for sosiale bevegelser, ifølge Døving. I grupper med flate strukturer, som gule vester-bevegelsen, er det ofte den som holder ut lengst, sitter lengst ved forhandlingsbordet eller fungerer som sekretær, som får mest makt:

– Den som skriver referatet, bestemmer i praksis mye mer enn folk tror. Hvis du ikke har kontroll på hva som ble sagt og bestemt, er det ofte den som skriver ned konklusjonene, som i realiteten tar avgjørelsene, mener sosialantropologen.