Nytt verktøy skal gjøre norske museer mer mangfoldige

– Utfordringen var å finne en metode som var enkel nok, forteller førstekonservator Thea Aarbakke.

Aarbakke er fagansvarlig i Kvinnemuseet og redaktør for håndboka Museumsverktøy. Boka er et resultat av prosjektet «Nå begynner ‘a med det der igjen», om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser, utgitt av Kvinnemuseet og Museumsnettverk for kvinnehistorie.

Bakgrunnen for å lage boka er at vi trenger en mer representativ fremstilling av historien vår, for eksempel ved at kvinner er bedre representert. Det gjelder også mangfold generelt, forteller Aarbakke.

Har man ikke støtte i ledelsen så kommer man ikke så langt.

– Vi har tatt utgangspunkt i forskning som viser at mannen er normen i museet, mens kvinnen kommer inn som representant for sitt kjønn. Det vil si at man godtar mannen som representant for mennesket, sier hun.

– Dette har museer en forpliktelse til å rette opp i fremtidige utstillinger, formidling og samlingsforvaltning.

Aarbakke understreker imidlertid at det ikke alltid er hensiktsmessig å arbeide for full kjønnsbalanse i alle museer.

– Noen museer formidler en manns- eller kvinnedominert yrkesgruppe. Poenget er like fullt at man bør og kan reflektere rundt og kommentere kjønn, for eksempel i utstillingstekster.

Les også: Vil det skal bli lettere å dele erfaringer med abort

Ønsket å favne bredt

Prosjektgruppa var inspirert av Bechdel-testen, en tegneseriestripe utviklet av Alison Bechdel som retter seg mot kjønnsforskjellene i filmer. For å unngå kjønnsforskjeller skal en film for det første ha minst to kvinnelige karakterer, for det andre må disse ha minst én samtale i løpet av filmen, og for det tredje skal samtalen ikke handle om en mann.

– Det fine med Bechdel-testen er at den raskt avdekker hvor passiv framstillingen av kvinner på film ofte blir. Men vi måtte erkjenne at det ikke lot seg gjøre å lage en like enkel bevisstgjøringsoppgave for en så kompleks institusjon som museet, sier hun.

– Vi landet derfor på at vi skulle lage en håndbok og kom frem til begrepet «verktøykasse» på et tidlig stadium i prosessen.

Aarbakke har ført boka i pennen, men alt stoffet har gått gjennom arbeidsgruppa som har bestått av Mona Holm, leder for Kvinnemuseet og Mona Pedersen, avdelingsdirektør i Anno Museum. Videre har håndboka blitt vurdert av prosjektgruppa med medlemmer fra flere museer, og av eksterne kjønnsforskere.

– Vi har gjennomgående diskutert den vanskelige balansen mellom å bevisstgjøre og informere – og å hjelpe, sier hun.

– Samtidig har vi villet unngå at håndboka ble for kompleks.

Når det gjelder målgruppa retter boka seg først og fremst mot ansatte i kulturhistoriske museer, men også i naturhistoriske- og kunstmuseer. Ambisjonen har vært å favne så bredt som mulig.

– Vi har laget håndboka både for dem som er genuint opptatt av kjønnsrepresentasjon i museer, og for dem som ikke har tenkt på temaet tidligere, sier Aarbakke.

Skal være nyttig

Selve håndboka er delt i tre deler: 1) Test ditt museum, 2) Verktøykassa og 3) Myteknuseren.

– Tanken er at man skal kunne dra nytte av boka uansett på hvilket stadium man er i arbeidet med å forbedre kjønnsrepresentasjonen i sitt museum, sier hun.

Første del av boka handler om å bli bevisstgjort gjennom å teste eget museum. Dette er ifølge Aarbakke en litt krevende oppgave fordi det handler om det forskerne kaller en dobbel usynlighet; mange har ikke reflektert så mye over kjønnsbalansen i sitt museums utstillinger og samlinger, tror hun.

– Det er en litt utakknemlig oppgave å skulle være den som avdekker eventuelle misforhold mellom hvordan en tror det står til på sitt museum og hva som faktisk er tilfelle.

Å lage en utstilling er en dynamisk prosess, det er fort gjort at kjønn glipper.

Da er det viktig å bruke humor og by på seg selv, ifølge Aarbakke.

– Vi har alle blindsoner og de fleste av oss har behov for å bli bevisstgjorte i dette spørsmålet. Selv fikk jeg mange aha-opplevelser av å lese om forskning på området, blant annet av Helene Uri.

Andre del av boka har helt konkrete eksempler på hva museumsansatte kan gjøre for at museet skal få en mer rettferdig fremstilling av kjønn, forklarer hun.

– Det handler blant annet om hvor viktig det er å forankre arbeidet i ledelsen. Har man ikke støtte i ledelsen så kommer man ikke så langt. I tillegg må problemstillingen formaliseres i museets planer.

Les også: Norske museer er ikke opptatt av kjønn

Fort gjort at kjønn glipper

Verktøykassen inneholder også sjekklister, idéverksted og konkrete oppgaver til leseren. Sjekklisten er først og fremst rettet mot utstillingsproduksjonen og er relativt enkel, ja nesten banal, ifølge Aarbakke.

– Å lage en utstilling er en dynamisk prosess, det er fort gjort at kjønn glipper, sier hun.

– Et punkt på sjekklisten er for eksempel å telle hvor mange menn og kvinner som er presentert i utstillingen. Kvinner faller ofte ut etter hvert. Ikke fordi man aktivt velger dem bort, men fordi andre ting kommer inn underveis.

Også i museets kommunikasjonsarbeid er det viktig å tenke på kjønnsbalansen.

– Det handler for eksempel om hvem de lar stille til intervjuer og hvem som representerer museet.

Når det gjelder hvordan man kan øke kjønnsbalansen i museets samlinger er problemstillingen mer kompleks, mener Aarbakke.

– Boka har eksempler på hvordan man kan synliggjøre kjønn, for eksempel ved å merke gjenstander i arkivet og magasiner med mann eller kvinne, sier hun.

– Det handler ofte om å understreke noe som virker selvinnlysende, men som nettopp derfor gjerne glipper. Grunnen til at det kan være vanskelig å finne frem til kvinners historier i magasinene er nettopp at gjenstander ikke er merket med kjønn.

– Et nyttig verktøy

Nina Refseth, direktør for Stiftelsen Norsk Folkemuseum, mener museumshåndboka kan være et nyttig verktøy.

– Særlig når det gjelder det metodiske arbeidet for å å få inn et mangfoldighetsperspektiv i museumsarbeidet, sier hun. Det vil ha verdi både for kjønnsperspektivet, men også for arbeid med minoritetsperspektiv.

– Det er viktig å tenke på hvilke historier det er mulig å fortelle som kan synliggjøre kvinners representasjon i museet, og kjønnsperspektivet, også i de store utstillingene.

Refseth mener håndboka stiller en rekke nyttige spørsmål som kan bidra til å ivareta kjønnsperspektivet i denne delen av museumsarbeidet.

– Boka får frem at vi må tenke metodisk rundt kjønn og mangfold helt fra oppstartsfasen når vi lager utstillinger og formidlingsopplegg.

I museets planer er mangfold en bærebjelke. Kjønn faller inn under dette perspektivet, forteller Refseth.

– Vi er opptatt av både kjønn, klasse, etnisk og religiøs bakgrunn. Og vi har et stort ansvar for å vise frem minoritetskultur. Kjønnsperspektivet blir derfor ett blant flere.

Mest å hente om formidling

Refseth mener det kan være krevende å jobbe med kjønnsperspektiver i samlingsforvaltningen.

– Det er vanskelig å kjønne en gjenstand, i så fall må den knyttes til brukeren, understreker hun.

– Våre samlinger er utviklet over tid og mange valg er allerede tatt. Derfor er det lettere å vektlegge kjønn når vi dokumenterer vår egen samtid. Det handler om hvilke minner man velger å forvalte og hvorfor.

Jeg tenker at i vårt arbeid har vi mest å hente fra den biten som handler om formidling.

Refseth trekker frem Maritimt museum som et eksempel på et museum som tradisjonelt kanskje har handlet mest om menn.

– Maritimt museum er et museum hvor kjønnsperspektivet lett kan forsvinne, men hvor kvinner kan løftes frem gjennom fortellinger om kystkultur og kvinnelige sjøfolk, sier hun.

– Jeg tenker at i vårt arbeid har vi mest å hente fra den biten som handler om formidling. Altså at vi tenker nøye over hvilke historier vi forteller og fra hvem sitt perspektiv.

– Stiller viktige spørsmål

Elna Siv Kristoffersen, professor ved Arkeologisk museum i Stavanger, mener Museumshåndboka stiller mange viktige spørsmål som kan øke bevisstheten om kjønn hos ansatte i museer. Hun har lang erfaring med å jobbe med kjønnsperspektiver i utstillinger om jernalder og vikingtid.

– Våre utstillinger er basert på graver som kildemateriell, forteller Kristoffersen.

– Vi finner sjelden skjeletter og kan ikke basere oss på biologisk materiale. Det handler derfor om å knytte gjenstandene vi finner til kjønnsroller uten å bli altfor stereotypiske i vår fremstilling.

Kristoffersen er opptatt av å vise frem historier om forhistoriske kvinner og menn, uten å gå i de mest åpenbare fellene.

– Som for eksempel å ikke alltid fremstille kjønnene i et motsetningsforhold med fastlåste roller der «mennene drar på tokt og kvinnene steller hjemme», forteller hun.

– I de to siste utstillingene jeg har jobbet med; Krigersmed og husfrue i eldre jernalder og Utferd, har vi forsøkt å legge vekt på både kjønn og mangfold. For eksempel ved å fortelle om den enorme kunnskapen som ligger bak tekstilarbeidet kvinnene utførte og statusen det medførte som administrativ leder på gården. 

Selv har Kristoffersen jobbet med kjønnsperspektiver og kjønnsroller i museet siden 1980-tallet.

– Mange av problemstillingene i håndboka er derfor kjent stoff for meg. Men ikke desto mindre er den et svært viktig redskap for alle oss som forsøker å håndtere kjønnsperspektivet i formidling og annet museumsarbeid. Den oppfordrer til refleksjon rundt utfordringene og oppmuntrer til å ta fatt i tematikken.

Les også: Gamle gjenstander kaster nytt lys over kvinners rolle i vikingtoktene

Seige strukturer

Å skrive kapittelet om museets samlinger var absolutt det mest krevende, forteller Thea Aarbakke.

– Samlingene er den seigeste strukturen. De bygger gjerne på registreringspraksiser som kan være over 100 år gamle, dette gjør det vanskeligere å endre dem, påpeker hun.

Bokas siste del handler om å knuse myter om kjønn, og er rettet mot dem som allerede har begynt å jobbe med tematikken i museet, men som møter motstand for eksempel fra ledelsen eller andre kolleger.

– I denne delen gir vi konkrete eksempler på den vanligste kritikken man møter når man jobber med likestilling og hvordan den kan imøtegås, forteller Aarbakke.

– Her bygger vi på teorier om hersketeknikker for eksempel fra Berit Aas og Sigrid Sollund.

En vanlig myte er at kvinner allerede får mye oppmerksomhet.

– Dette er en påstand det er viktig å sjekke opp mot realitetene. Selv om likestilling og kjønnsbalanse blir mye omtalt i media er det ikke sikkert at dette gjenspeiles i museenes samlinger og utstillinger.