På jakt etter kvinner i plastindustrien

– Plast er et aktuelt tema, både på godt og vondt. For Stjørdal har plastindustrien betydd mye, forteller Unni Raaen Nysæther, konstituert leder ved Stjørdal museum Værnes.

– Samtidig har plast etter hvert blitt et stort forurensningsproblem. Hvalen som drev i land på Sotra i 2017 med buken full av plast satte temaet på dagsorden for alvor, også for oss.

I 2009 og 2019 fikk museet overført et stort antall gjenstander fra to av de tre plastfabrikkene i Stjørdal. Plasthvalen og debatten som fulgte ble opptakten til at museet gikk gjennom dette materialet og lagde utstillingen «Plasteventyr» sommeren 2019.

Les også: Ny satsing skal styrke kvinners plass i museet

Et eventyr i plast

Vi befinner oss i kafeen på Stjørdal museum Værnes. Museet er en del av Stiklestad Nasjonale Kultursenter og består av prestegården med tilhørende hage og «Hæsjgata» – en rekonstruksjon av handlegata i Stjørdalen sentrum på 1800-tallet.

Nysæther viser bilder fra fjorårets utstilling som nå er tatt ned i sin helhet. Men en liten del inngår fortsatt i museets faste utstilling. For tiden i form av plastbegre i et utall varianter, produsert for svenske, finske og norske meierier gjennom en årrekke som emballasje for ulike melkeprodukter.

– På det meste utgjorde plastindustrien i Stjørdal 300 arbeidsplasser, forklarer hun.

Industrien vokste frem fra 1947 med bedriftene Norplasta, Reflix plastfabrikk og Microplast. To av bedriftene er fortsatt i drift under navnene Bewi Norplasta og Collett plast.

– Industrien var viktig for kvinner som ville ut i arbeidslivet, og mange ungdommer i Stjørdal har hatt sin første sommerjobb på plastfabrikk.

Utstillingen ble vist i museets låvebygning og besto av fotografier, en tidslinje og gjenstander i plast fra plastindustrien i Stjørdal.

– Vi hadde også fotoutstilling med bilder fra plasthistorien i prestehagen og ulike aktiviteter. Barn som besøkte utstillingen fikk for eksempel lage installasjoner i plast og tiendeklassinger i Stjørdal kommune deltok i plastsorteringskonkurranse som en del av Den kulturelle skolesekken, forteller Nysæther.

Leter etter kvinner i arkivet

Bodil Østerås, forvaltningsleder ved Stiklestad nasjonale kultursenter, skal gå gjennom arkivet som fulgte med gjenstandsmaterialet fra Norplasta, med særlig blikk på kvinnehistorien.

Arbeidet er Stjørdal museums bidrag til prosjektet «Nå begynner ‘a med det der igjen», om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser som ledes av Kvinnemuseet og Anno museum.

– I tillegg til at plasten gjorde det lettere å være husmor var det mange kvinner som var ansatt ved plastfabrikkene i Stjørdal, forteller Østerås.

– Mange av dem tok også med seg fabrikkarbeidet hjem og satt ved kjøkkenbordet og jobbet med det.

Østerås har så langt gjort ett funn i arkivet som sier noe om kvinnens stilling som plastarbeidere.

Det er et paradoks at vi har funnet så lite materiale om kvinnene i bedriften selv om vi vet at de utgjorde en stor del av de ansatte.

– Helt øverst i bunken lå en avtale mellom den lokale klubben til Norsk kjemisk industriarbeiderforening og Norplasta, fra 1949. Avtalen handler blant annet om lønn, forteller hun.

– Her ser vi at mannlige arbeidere fikk lavere lønn fram til de fylte 19 år, mens kvinner ble lønnet som voksne fra de var 17 år. Men det hjelper lite, etter som de hadde 30 prosent lavere lønn. 

Kvinner arbeidet i fabrikken helt fra den startet opp. Men det var først da kvinnelige produksjonsarbeidere begynte å ta fagbrev på 1980-tallet, at lønnsgapet mellom kvinner og menn ble tettet.

– Ellers består arkivet stort sett av patenter, da man søkte om patenter på ulike plastprodukter rundt om i verden. Hittil har vi funnet få personaldokumenter som kan fortelle oss mer om kvinnenes arbeidssituasjon og rolle i fabrikken, sier Østerås.

– Alle patentsøknadene er skrevet av menn og stilet til menn. Det er et paradoks at vi har funnet så lite materiale om kvinnene i bedriften selv om vi vet at de utgjorde en stor del av de ansatte.

Les også: Det er tilfeldig hvor kvinner havner i arkivene

Endret teknologi og forbruk

Liv Ramskjær, historiker og generalsekretær i Norges museumsforbund, skriver doktoravhandling om plastens inntog i norsk næringsliv og dagligliv.

– Etableringene av plastindustrien i Norge på 1930-tallet førte til overføring av ny teknologi og nye forbruksmønstre. Plasten revolusjonerte folks forbruk, forteller hun på telefon.

Ramskjær viser til at Norsk Teknisk Porselensfabrikk (NTP) i Fredrikstad la om til plastproduksjon fordi Norsk Elektrisk Materiellkontroll (NEMKO) forbød bruk av porselen i stikkontakter og støpsler.

– De gikk over til bakelitt, som var den første helsyntetiske plasten, og ble dermed Norges første plastbedrift, forteller hun.

Med økende ferie- og fritidsliv i mellomkrigstiden ble uknuselige kopper og kar til turbruk et nytt viktig produkt.

– I løpet av mellomkrigstiden ble det etablert ti plastfabrikker i Norge som produserte alt fra håndtak, kopper, knotter, kapsler, tannbørster og askebegre. Den ble ofte kalt askebegerindustrien, fordi det ble produsert askebegre i plast.

Gammel kunnskap, nye produkter

Ramskjær forteller at man fant plaststoffer som vinylklorid allerede på 1800-tallet, men at man ikke forsto hva man kunne bruke det til før på 1930-tallet. Da bidro ny kunnskap om makromolekyler i kjemien til at forskerne forsto materialenes egenskaper og det ble mulig å bruke materialene, som for eksempel polyvinylklorid (PVC), til å lage salgbare produkter.

– Dette var et ekstremt anvendbart materiale som man etter hvert kunne utvikle til å produsere alt fra vinylplater, dukker til regntøy.

Det utviklet seg en omfattende plastindustri i Norge etter 2. verdenskrig, og mange av bedriftene startet med folk som hadde sett de nye materialene og fått en god idé mens de var i England eller USA under krigen. De kom hjem og startet opp med eksperimentering i garasjen eller ved kjøkkenbordet. Få år etter krigen var man opp i 50 plastbedrifter i Norge.

– Man fikk en enorm oppblomstring av bedrifter som lagde husholdningsvarer i form av småartikler til hjemmet. Her var kvinnene en viktig markedsgruppe, sier Ramskjær.

– Reklamen rettet seg derfor i stor grad mot kvinnen, med vendinger som: «Heldige varer for husmoren».

Mindre arbeid for husmoren?

Og en del varer gjorde jo arbeidet i hjemmet lettere for kvinnene, mener hun.

– Det er liten tvil om at sinkbøtter er tyngre enn plastbøtter. Men samtidig førte for eksempel vaskemaskinen til at man vasket oftere og flere klær enn tidligere, så mange mener det kan diskuteres om husmødrene fikk mindre å gjøre eller mer.

I tillegg var det både arbeid og penger å spare på nye, etter hvert billigere og mer holdbare produkter i nylon som strykefrie skjorter og strømper.

– Og med bokser fra Panco og Tupperware ble det lettere å frakte og oppbevare mat, i tillegg til at de vare enklere å holde rene. Etter hvert kom også fryseren, og plast ble markedsført som velegnet til å fryse ned middagsrester. Dette var også arbeidsbesparende for husmoren, som «Sesam frys og kok»-posene.

Norge brukte mer plast til emballasje enn andre land i Europa og USA, viser tall fra 1970.

Et annet plastprodukt, som vi etter hvert forbinder mer med forurensning enn som et gode, er plastposen.

– Rundt 1960-tallet falt prisen på polyetylen til det halve og gjorde plastposer og andre forbruksvarer i plast rimeligere. Dette falt sammen med endring i varehandelen, etablering av supermarkeder og behov for ferdigpakkede porsjoner av ulike varer. I Norge ble også plastbæreposen ble veldig utbredt, forteller Ramskjær.

– Norge brukte mer plast til emballasje enn andre land i Europa og USA, viser tall fra 1970.

Hun minner om at miljøperspektivet ved plastindustrien ble en del av debatten, også blant plastprodusentene, allerede den gang. 

– Alt på 1960-tallet var det også mange som reagert på de nye tekstilmaterialene og som sverget til naturmaterialer som ull og bomull.

Les også: Hverdagsheltene

Kvinnenes rolle i fabrikken

Ramskjær har ikke sett nærmere på kvinner som ansatte i plastindustrien, men peker på at antallet bedriftene vokste raskt etter krigen og egnet seg godt for kvinner som ville ut i arbeidslivet.

– Bildene fra plastfabrikkene viser at mange av de ansatte var kvinner, men jeg er usikker på hvordan kjønnsrollemønsteret var innad i bedriftene; om det i stor grad var kvinnen som sorterte ved samlebånd og mennene som passet maskinene, sier hun.

Bodil Østerås i Stjørdal forteller at kvinnene i plastindustrien ofte jobbet i gradesalen der produktene ble gradet, eller renset, for støperester. I tillegg jobbet de gjerne med pakking og kvalitetstesting.

– Arbeidet lot seg også kombinere med å passe maskinene, og melde fra hvis det skjedde en feil, sier hun.

– Arbeidet med støpning ble lenge utelukkende utført av menn, men kvinner fikk etter hvert innpass i produksjonen. De utførte også renhold og etter hvert kantinedrift.

Intervju med plastarbeiderne

Kontoret ble en annen kvinnearbeidsplass, hvor de arbeidet som sekretærer, med salg, og etter hvert med produktutvikling. Noen av kvinnene som var ansatt i plastindustrien i Stjørdal er også intervjuet, blant annet Aud Lien, som forteller: 

«Jeg begynte på Norplasta som tegneassistent på konstruksjonskontoret i 1970, og videreutdanna meg innenfor blant annet grafisk design. I 1978 meldte jeg meg inn i Norsk Forening for Arbeidsledere og Tekniske funksjonærer. Den gangen vakte det en viss oppsikt at ei dame søkte medlemskap i denne fagforeninga.»

Vi ønsker å finne ut mer om arbeidsmiljøet på fabrikken, og om hvordan kvinner ble behandlet på arbeidsplassen.

Østerås skal intervjue flere av kvinnene som har arbeidet ved plastindustrien i Stjørdal fra oppstarten og frem til i dag.

– Vi ønsker å finne ut mer om arbeidsmiljøet på fabrikken, og om hvordan kvinner ble behandlet på arbeidsplassen og i den private sfæren som yrkesaktive, forteller hun.

På låven

Nå er utstillingen satt på lager på låven. Det gjenstår fortsatt en enorm jobb med å merke gjenstander og bestemme hva som skal arkiveres og etter hvilke kriterier.

Østerås og Nysæther tar oss med på omvisning. Vi får se stabler med alt fra flyservise, piknikkurver, kleshengere, gjenstander til landbruket som potetkurver og husdyrmerking, og yoghurtbegre som vekker barndomsminner. Samt et stort antall uidentifiserbare gjenstander i plast.

– Mange av disse gjenstandene var det ingen av oss som visste hva var, forteller Østerås.

– Men vi har fått god hjelp av pensjonistforening fra plastindustrien. De har delt historier og minner fra arbeidstiden sin, og hjulpet oss med å identifisere gjenstander og med sortering og merking.

På vei ut av låven tar Østerås med seg en eske fra arkivet som hun enda ikke har gått gjennom.

– Kanskje den skjuler noe som kan fortelle oss mer om kvinnenes historie i fabrikken?