Maihaugen museum viser frem kvinnehistorie fra Gudbrandsdalen

– Impulser er en ny fast utstilling på Maihaugen der vi viser gjenstander fra samlingen vår. En tidligere utstilling om folkekunst hadde stått i tjue år, og trengte en revidering både i form og innhold, forteller utstillingskonservator Else Braut.

Maihaugens samling består blant annet av verktøy og gjenstander knyttet til håndverk, dagligliv og fest i Gudbrandsdalen fra 1500-tallet og frem til i dag. Mange av gjenstandene i utstillingen er samlet inn tidlig på 1900-tallet av Maihaugens grunnlegger Anders Sandvig (1862–1950).

– Vi ønsket å lage utstillingen på en moderne måte i tråd med dagens historiesyn – det vil si i lys av omverden. Gjenstandene er vist i en internasjonal sammenheng med innflytelser fra andre land gjennom kulturutveksling og handel.

Deltar i Kvinnemuseets prosjekt

Braut deltar på vegne av Maihaugen i prosjektet «Nå begynner ‘a med det der igjen», om kjønnsrepresentasjon i museenes samlings- og formidlingspraksiser som ledes av Kvinnemuseet og Anno museum.

Arbeidet med Impulser-utstillingen er hennes bidrag til prosjektet ved å øke antallet kvinner som er omtalt i utstillingen, samt å knytte flere gjenstander fra samlingen til kvinners liv og virke.

– Jeg kom inn i Kvinnemuseets prosjekt underveis og valgte å vektlegge kjønn i Impulser-utstillingen i den grad det var mulig, forteller hun.

– Metoden vi har brukt er å trekke frem enkeltkvinner ved navn og gjennom fotografier, samt ved å vise frem kvinners håndverk og bruk av gjenstander.

Braut understreker at Impulser er et resultat av tett samarbeid mellom flere fagpersoner som har hatt ulike ansvarsområder.

– Jeg har primært hatt ansvar for drakter, brudekroner og billedvev, i tillegg til å være redaktør for utstillingskatalogen, sier hun.

Historier om enkeltkvinner

Braut mener utstillingen har lykkes med å vise frem kvinnehistorien der det har vært mulig.

– I delen om Lundemøbler, lokal møbelproduksjon på Lillehammer, har vi for eksempel trukket frem en gyngehest tegnet av Frøydis Haavardsholm. Her viser vi frem forbindelsen til Arts & Crafts-bevegelsen i England, forteller hun.

– Vi har også valgt ut en rød barneseng fra Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk. Undset var opptatt av å kjøpe lokalproduserte møbler og sengen var tegnet av maleren Kristen Holbø og produsert hos møbelforretningen Th. Lunde på Lillehammer.

Sengen antas å ha tilhørt Undsets datter Maren Charlotte, kalt Mosse.

– Samtidig forteller vi Mosses historie. Hun hadde særskilte behov og døde ung. Undset brukte pengene hun fikk som Nobelprisvinner i litteratur i 1928 til å opprette et legat i Mosses navn, for foreldre som pleiet barn med utviklingsvansker i hjemmet.

Les også: Ga stemme til kvinners erfaringer

Menn skar i tre, kvinner vevde

Utstillingen har en stor samling treskjærerkunst i form av møbler og bruksgjenstander. Treskjæring og dekormaling var oftest utført av menn, forteller Braut.

– Vi prøver å vise frem andre aspekter ved gjenstandene og stille andre spørsmål. For eksempel: Hvem brukte dem? På den måten får vi også vist frem kvinners historier.

I Norge var det flest kvinner som vevde, ellers i Europa var billedveving først og fremst et mannsyrke.

Utstillingen viser også frem billedvev, et håndverk med sterke fagtradisjoner i Norge og Gudbrandsdalen.

– I Norge var det flest kvinner som vevde, ellers i Europa var billedveving først og fremst et mannsyrke. Forfatteren Lars Mytting skriver om to billedveversker i sin roman Søsterklokkene. Han var her på Maihaugen og studerte et teppe i sitt arbeid til boka, sier Braut.

Et annet eksempel på kvinnehistorie i utstillingen er knyttet til en samling dåpsluer i fargerike silkestoffer med påsydde sløyfer og rosetter og dåpssveip i silke og brokade. Dåpsklærne vises sammen med en vakkert dekorert gravsten i hvit kleberstein.

– Dåpssveipet og gravsteinen er knyttet til en konkret person: Olia Olsdatter, den førstefødte datteren til et velstående par fra gården Veikle i Nord-Fron, forteller Braut.

– Olia ble båret til dåpen i dåpssveipet 21. april 1851 i Kvam kirke. Dessverre døde hun knapt to år gammel i 1853.

Kvinner spilte på langeleik

I instrumentsamlingen som vises i utstillingen er også kvinner trukket frem.

– Her viser vi frem en tegning fra 1800-tallet av en kvinne som spilte langeleik, et strengeinstrument ofte spilt av kvinner. I tillegg viser vi en nyinnspilt video av unge jenter som danser folkedans. De fleste instrumentene i samlingen var ellers brukt av menn.

I utstillingen er også kona til Anders Sandvig; Anna Georgine Uchermann, løftet frem.

– Hun kom fra en velstående familie i Bergen og hennes praktiske bistand og engasjement må ha vært viktig for arbeidet hans med å bygge opp samlingen.

Det er likevel ikke alltid at et kvinneperspektiv er relevant, mener Braut.

– Maihaugens store våpensamling kan vanskelig relateres til kvinner. Mens smykker som stammer fra samisk håndverkstradisjon funnet i Gudbrandsdalen kan knyttes både til menn og kvinners historie.

Her viser Braut til en brudekrone av sølv som vises i utstillingen, rikt dekorert med røde og blå steiner av glass og hengende løv.

– Navnet til eieren er gravert inn i krona, Beate Olsdatter Engset, samt årstallet 1845. Engeset bodde på Stranda i Sunnmøre og leide ut utstyr til andre bruder, forteller hun.

– Selv giftet hun seg to ganger: i 1825 og i 1856, så kronen ble ikke kjøpt inn til hennes eget bryllup. Kanskje 1845 var året da hun begynte å arbeide som brudepynter?

Flere ukjente kvinner

Else Braut mener det er helt vesentlig at historiske utstillinger har et kjønnsperspektiv.

– Det er viktig at publikum – både kvinner og menn – kjenner seg igjen i historiene som blir fortalt.

Hun er også fornøyd med at utstillingen er bygget opp rundt temaene hus og hjem som knytter den til begge kjønn.

Braut har ikke opplevd mye motstand i arbeidet med å synliggjøre kvinner i utstillingen, selv om enkelte kan synes at det blir litt mye søkelys på kvinner.

Vi vet at veverskene stort sett var kvinner, men vi vet ikke hva de het og derfor heller ikke hvem de var.

– Men dette perspektivet kommer ikke av seg selv, man er nødt til å jobbe for å få det frem. Og kildene er ofte ikke like konkrete som de vi har om menn, sier hun.

– Det er dessuten fort gjort å gjenfortelle historiene i museet slik de alltid har blitt fortalt. Å få frem et kvinneperspektiv betyr at man må lese kildene på en ny måte og stille andre spørsmål.

Et annet gjennomgående problem er mangelen på navn.

– Håndverkere og dekormalere var primært menn, og vi kjenner dem ved navn. Vi vet at veverskene stort sett var kvinner, men vi vet ikke hva de het og derfor heller ikke hvem de var.

Les også: – Kvinners historiske bidrag blir fortsatt glemt

– Vi må fortelle andre historier

Ulla Angkjær Jørgensen, er førsteamanuensis ved Institutt for kunst- og medievitenskap, NTNU og leder det nyoppstartede forskningsprojektet The Feminist Legacy in Art Museums (FLAME). Hun mener man må jobbe med kjønnsbalanse og mangfold i museet på flere plan.

– Man må spørre seg hva man legger i representasjon, sier hun.

– En ting er å telle antallet kvinner, kunstverk laget av kvinner eller kvinners historier. En helt annen ting er å se nærmere på hvordan historiene blir fortalt.

Hun mener derfor museene må se nærmere på hvem som har skrevet historien og ut ifra hvilket perspektiv.

– Synliggjøring er viktig. Det er mange individuelle historier som ikke er skrevet og som derfor må skrives frem. Og det finnes kvinner som har gjort viktige ting, men som mangler både navn og stemme i historiebøkene, sier hun.

– Det er også kvinner som hadde stor betydning og makt i sin samtid, men som er glemt. Disse må man hente frem igjen og vise frem arbeidene deres.

Kunstkanon av og om menn

Angkjær viser til at den vestlige kunstkanon stort sett er etablert av og om menn.

– Kanonen er fastspikret; det er få kvinner i kunsthistorien. Nettopp derfor må man stille andre spørsmål ved kvinners kunst, slik at de ikke bare blir unntakene som bekrefter regelen, sier hun.

Vi må ta fortellingen om den heroiske, mannlige kunstneren ned fra pidestallen.

Angkjær trekker frem monografier av kvinnelige kunstnere som en måte å rette opp den kjønnede skjevheten i norske museer på. Hun viser til en utstilling av Kitty Kiellands (1843–1914) arbeider på Stavanger museum i 2017.

– Her ble Kiellands kunstnerskap etablert på nytt på sine egne premisser, men også innenfor kunsthistoriske rammer, forteller hun.

– Man fikk sett utviklingen i kunstnerskapet og hva som var genuint i hennes uttrykk, men også hva som var likt andre kanoniserte verk. Det ville man kanskje ikke sett hvis bildene ble vist sammen med andre kunstnere fra hennes samtid, som for det meste var menn.

Vil ha historiekritikk i museet

Angkjær mener måten vi tenker på er en av de største barrierene for å rette opp i kjønnsskjevheter i museene.

– Vi har en tendens til å tenke innenfor det etablerte, vi repeterer tankemønstre, sier hun.

Her mener hun arkivene og måten vi bruker dem på spiller en viktig rolle.

– Opplysningene om kvinner i arkivene har ofte store mangler. Man må derfor lete etter det som ikke er der for å unngå å repetere gamle mønstre.

Angkjær understreker at arkivarbeidet er et uttrykk for historiske valg, og at man må synliggjøre må disse valgene i utstillingene.

– Historiske valg, men også kulturkamper og stridsspørsmål som har utkjempet seg i kunsten, må bli en integrert del av kunsten. Vi må ta fortellingen om den heroiske, mannlige kunstneren ned fra pidestallen.

Hun mener det viktigste arbeidet man kan gjøre for å øke andelen kvinner i museene ikke bare er å trekke frem kvinner og kvinners historier, men å være kritisk til det som er fortalt.

– All historie er situasjonsavhengig. Man skriver ut fra det historiske og politiske ståstedet man befinner seg på. Man må derfor drive historiekritikk, også i museet.

Les også: Det er tilfeldig hvor kvinner havner i arkivene